Perfect Days (2023)
Inneholder SPOILERS
Ro og glede.
Sist gang jeg så en film som ga meg en slik ro og glede, var tidligere i år da jeg endelig fikk sett Tokyo Story, regissert av mesteren i minimalisme: Yasujiro Ozu. Perfect Days befinner seg på samme arena, og Wim Wenders har nevnt Ozu som en inspirasjon. Det kan også tenkes at Paris, Texas spiller en rolle, en film som både er blant Wenders beste og en av 80-tallets beste. Kanskje er Travis den amerikanske versjonen av Hirayama, der forskjellen mellom dem ligger i kultur og omstendigheter. Travis er også et følelsesmenneske, men han valgte en annen vei – å vandre bort fra alt. Kanskje vurderte Hirayama den samme veien en gang? Jeg følte en forbindelse mellom disse to filmene, særlig om man observerer sluttscenene i Paris, Texas og Perfect Days. Wim Wenders har muligens laget min favorittfilm fra året 2024 – en perfekt film.
Perfect Days trenger kanskje ikke noen dyp analyse – den er enkelt og greit en film om Hirayama, en mann som lever et enkelt liv. Han er fornøyd som toalettrenholder, med sin lille leilighet og livet generelt. Lite avsløres om fortiden hans. Han får besøk av sin niese og senere sin velstående søster, som gir det eneste glimt av hans bakgrunn. Hva gjør en sønn av en velstående far (slik jeg tolker det) som renholder av offentlige toaletter? Han forteller sin niese at han og søsteren lever på samme jordklode, men i helt ulike verdener. Slik er det, sier han – mennesker lever på hver sin planet i sine egne selvskapte verdener. (Var ikke det også en sang av Bjørn Eidsvåg?)
Veiene vi velger.
Hirayama observerer folk mens han jobber. En som skiller seg ut er en eldre hjemløs mann. Hirayama kunne selv kanskje ha endt opp som hjemløs, men hans rutiner og evne til å sette pris på små ting i livet har reddet ham fra dette – kanskje? Det fikk meg til å tenke på Paris, Texas og Travis, en mann som var for gal til å leve normalt og “valgte” å vandre rundt i USA uten mål og mening. Hirayama er ikke gal, men det virker som han valgte bort det alternative livet som hans rike søster lever.
Å vaske toaletter anses som en bunnjobb, en skitten jobb – men med en stor luksus: fred og ro, kun én kollega og uten karrierejag. Alle jobber kan utføres med ære. Ære er viktig for Hirayama – han gjør hvilken som helst jobb skikkelig, som om det var drømmejobben. På bunnen finnes kanskje også mer ro og alt kan bare gå oppover tross alt.
The soundtrack of our lives
Hirayama må ha kommet fra en velstående familie. Han hører mye musikk, spesielt fra Vesten – Lou Reed, Van Morrison og jazz – på kassett, sannsynligvis fra sine formative år. Han besøker en bruktsjappe, men viser ingen interesse for å kjøpe noe nytt. Dette betyr at han er knyttet til den musikken han har, samtidig som han har mange kassetter. Bøker er også viktige for ham, dype bøker får jeg inntrykk av – er han selvlært eller utdannet? Jeg tipper på det siste og tolker det som et tegn på at han forlot sitt «gullbur» for å være fri og oppleve verden slik den er, som Buddha.
Musikk, bøker og planter er alt han trenger hjemme. Ikke for å glemme det analoge kameraet han har i lomma. Når han spiser lunsj i parken, tar han bilder av trær, med kameraet rettet mot grenene og himmelen. Han er fascinert av trær og leser også en bok om dem. Niesen sier at trærne er hans venner; de lever, men snakker ikke – Hirayama elsker stillhet. Han liker også å være sosial og tilbringer fritiden på offentlige bad, barer og restauranter hvor han er fast kunde – mest for å lytte til andre mennesker.
Skal drømmer alltid tolkes?
Vi får se Hirayamas drømmer; skal de tolkes? For meg virker de som typiske drømmer, uten noen hemmelig kode som avslører hans fortid. Han gråter også i filmen – kanskje fordi han er en lettrørt person, eller full av følelser med all den gleden han opplever og all lidelsen han er vitne til, samt det han har opplevd i sin fortid. Følelser fungerer ganske enkelt slik: uten sorg og lidelse kan man heller ikke oppleve ekte glede. Deprimerte mennesker føler ingenting – de lever i en gråsone. Hirayama er ikke deprimert.
Skulle jeg gå dypere i analysen av Perfect Days, tenker jeg på urtiden da menneskerasen måtte sanke og jakte for å overleve, og søke ly og trygghet. Sivilisasjonen vi lever i nå har gjort livet enkelt for oss, men noen setter ikke pris på denne enkelheten, fordi hodet vårt spinner i alle retninger. Hirayama setter pris på det han har, og nyter naturen – er ikke dette alt vi egentlig trenger? Trenger vi mer enn mat, ly, en seng, et tak over hodet og litt kunst for å være lykkelige? Han lever i en verden mange av oss desperat søker etter: sinnets ro. Filmens få konflikter oppstår kun når noe uventet skjer, som når kollegaen sier opp og Hirayama må ta over hans skift. Eller når niesen kommer på uventet besøk. Og når han impulsivt gjør kollegaen en tjeneste. Når vanene hans brytes, oppstår en liten konflikt.
Husker du Wayne Wang?
Jeg kom til å tenke på Wayne Wang sine filmer Smoke (1995) med Harvey Keitel og oppfølgeren Blue in the Face, hvor Lou Reed har en liten rolle. Lou Reed er også på soundtracket i Perfect Days, så filmene kan passe å se i samme uke. Smoke handler om en butikkeier og hans hverdag. Han liker også å ta bilder, av det samme motivet – gaten utenfor butikken sin. Perfect Days beveger seg litt på samme territorium som Jeanne Dielman med fokus på rutiner og hverdagsliv, men uten lidelse og mørke, snarere tvert imot.
«Pass godt på henne,» sier en kreftsyk mann til Hirayama. Jeg fikk inntrykk av at bareieren sendte sin eksmann for å finne Hirayama – og jeg liker tanken på at de finner hverandre når filmen er slutt. Men Hirayama kan være for bundet til sine vaner, selv om han virker betatt av henne og villig til å være impulsiv. Hirayama lever i nuet. Han har ingen smarttelefon, TV eller internett – bare bøker, musikkassetter og plantene sine, som han tar godt vare på. Han sover på et rom som også er stue, veldig minimalistisk – nesten som en munk. Så snakker han lite, observerer mye, og er veldig tålmodig og snill. Hirayama har oppnådd nivå sju i buddhismens stige, om man kan kalle det slik, noe som tilsvarer svart belte i meditasjon. Dette er inspirerende – alle burde se Perfect Days. Den er rett og slett fantastisk.
