DAGENS FRAGMENTERTE OG FORVIRRENDE FILMLANDSKAP

Eit gjesteinnlegg av filmkritikar Tore André Øyås.

Mitt navn er Tore André Øyås og til daglig jobber jeg som freelanceskribent, filmanmelder og kritiker. Igjennom de siste 15-20 årene har jeg fulgt norsk kinofilm tett, både norsk film, såvel som internasjonal. Noe av det som engasjerer meg i lys av dette, er blant annet utviklingen av film sett med både kommersielle øyne, men også med et litt mer distansert “alternativt” blikk. Disse ytterpunktene av filmens verden rommer veldig mye, og de siste årenes filmutvalg kan være spennende å se litt på i lys av dette.

– står det virkelig så dårlig til?

Etter å ha lest Filmloftets tanker rundt 2020-tallets filmer (så langt), kjenner jeg derfor at jeg får mange tanker i hodet. Er det virkelig nettopp slik som det påpekes, at dagens strømmelandskap og uendelige rekker med remakes og superhelter i stor grad forpester spesielt amerikansk populærfilm? Absolutt! De kommersielle og store markedskreftene kan tidvis føles som en slags pandemi av kreativ uoppfinnsomhet og en dystopisk avgrunn filmhistorien er inne i. Samtidig føles det både umulig og urettferdig å stemple vår filmatiske samtid som kun dette.

En ny tid innen filmhistorien

Jeg kan altså vanskelig si meg uenig i denne dystopiske siden av sannheten. Likevel er filmindustrien og landskapet heldigvis også så veldig mye mer enn dette, og det er i stor grad opp til oss selv å oppsøke virkelig god film. Min oppgave som kritiker er å forsøke å anbefale nettopp film som gjerne går utenfor de kommersielle og ihjelopptråkkede sporene. Min erfaring er imidlertid at folket ofte faller tilbake til det samme gamle trygge sporet, gang på gang, og slik blir sin egen verste fiende i det å ikke klare å finne virkelig kvalitetsfilm. Vi er alle vanedyr, men trenger ofte et push for å komme ut av de samme sporene. Så også i tilfellet film og personlig smak.

Nå startet jo dette tiåret ganske så kjipt. Verdenspandemi, Hollywood-streik, strømmemarkedet som kuttet kinodistribusjon for storfilmene sine, med mer, var noe som gjorde at bransjen enda mindre enn før turte å gå utenfor komfortsonen. En slik start på 2020-tallet kan langt på vei muligens forklare fraværet av spreke, sterke og uforglemmelige filmer. Hadde det bare ikke vært for at jeg selv interessant nok føler at det likevel ikke er helt slik. Det vil si… om man kun konsummerer de mest kommersielle titlene, ja så er det jo vanskelig å komme over gull, men godbitene er så absolutt ikke fraværende de siste fem årene.

Jeg kan jo som sagt være enig i at filmutviklingen på flere fronter ikke er bra. At Disney eier snart 80% av amerikansk filmindustri og franchiser, er ikke bra. At film går mer rett på streaming, er ikke bra. At dyrtid, pandemi og bransjen fremdeles sverger mest til “safe” filmer, er ikke bra. 

«nød lærer naken kvinne å spinne»

Men ironisk nok har det parallelt skjedd noe stikk motsatt med eksempelvis norsk film. De siste fem årene har norsk film nemlig aldri føltes bedre og mer spennende. Jeg har selv fulgt norsk kinofilm de siste 18 årene og har slik sett det aller meste, på godt og vondt. Det lages fremdeles alt for mange safe filmer også her til lands. Helteportretter og krigsfilmer har vi jo mer enn nok av, og det er nærmest alltid disse trygge og publikumstrekkende filmene som stjeler den største pengepotten, hvert år. Samtidig har det likevel, og nærmest på tross av pandemi, dyrtid, og en svært vanskelig periode innen norsk filmøkonomi og tv-produksjon, kommet flust av mer kreativ, uredd, særegen, tøff og ikke minst relaterbar film enn noen gang.

Norsk film har bare det siste året sanket utallige priser internasjonalt, inkludert de aller gjeveste i Berlin og Cannes. Dette (be)viser at norsk film blir lagt merke til der det betyr noe, og dette er ikke nødvendigvis på den kommersielle strømmefronten eller som folkelig kinofilm. De kreative kreftene innen norsk film utvikler seg ikke på slike steder – den “dør” der, etter mitt syn. Kanskje er det ordtaket “nød lærer naken kvinne å spinne” som har engasjert den kreative delen av norsk filmproduksjon og miljø til å lage unike filmer, under en vanskelig tid?  

Tilbake til mer utenlandsk og amerikansk film… Det “kaoset” som preger vår tid kan videre også være sunt og et bilde på vår tid. Det har tross alt vært en del revolusjoner dette siste tiåret, enten vi snakker om #metoo, #blm, fjerningen av de hvite gubbene på topp, eller den enorme påvirkningen Netflix har hatt på (strømme)bransjen, bl.a med å bevisst få inn kvinner, ikke-hvite og minoriteter i produksjon og kreative ledd. Alt dette byr kanskje på bråk og polarisering på diverse vis, men for andre er dette gull, bl.a fordi det i dag lages film og tv for mennesker som i over 100 år har blitt oversett. Dette er også en overgang som jeg tror er nødvendig.

At “ting ikke er som før” lenger, trenger med andre ord ikke å være dørgende negativt. Det er sikkert nok av “gamle gubber” som tenker og ønsker seg tilbake til en fordums tid, men kanskje er det rett og slett nå andre sin tid, innen filmhistorien? 

Fornyelse og progresjon, vs. utdattert og fastlåst film

På et generelt plan tenker jeg også filmmediet nå er inne i et mettningspunkt, takket være at “alt og alle” kan lage film i dag. Det blir med andre ord stadig vanskeligere å skille seg ut, versus tidligere da det var langt enklere nettopp å skille seg ut. I dag kan man stort sett lage film om hva som helst, noe som i seg selv er en enorm egenverdi. Tidligere i filmhistorien var vi prisgitt hva voksne, hvite menn bestemte hva vi alle skulle se. De amerikanske og kommersielle filmgenrene ble i sin tid utviklet og tilpasset for å lettere lage film som publikum viste seg å like.

En genre som westerngenren er i dag så godt som utdødd. Hvorfor? Jo, fordi genrens verdier, karakterer, tematikk og setting rett og slett føles fullstendig utdatert. Den var basert på macho stereotypier og forbilder som i dag blir så smalt, at den ikke når bredt og godt nok ut godt lenger. 

Skrekkgenren har virkelig også blitt bedre det siste tiåret,

En annen genre som skrekkfilmen derimot, er eksempel på en type film og genre som har klart det motsatte – å tilpasse seg tiden og stadig utvikle seg. Skrekkgenren har virkelig også blitt bedre det siste tiåret, spør du meg. Man har ikke bare turt, men i god grad også klart å gå inn i menneskets psyke, og skildre dette langt mer smart, intellektuelt og mindre overfladisk enn skrekkgenren noen gang har gjort.

Denne “intellektuelle” bølgen som startet med titler som It Follows, Get Out, Hereditary, og flere andre, tyder på at skrekkgenren aktet å gå enda dypere inn i hva som skremmer og fenger oss mennesker. Genren har i så måte klart å overleve fordi den er så god til å fornye seg og gå i bølger. Hva som blir skrekkgenrens neste “bølge”, blir derfor spennende å se. 

Når Filmloftet så skriver at “2020-tallet suger”, og samtidig viser til de 20 største kassasuksessene som “bevis” på dette, tenker jeg det blir litt forenkelt å skylde på dette. Kassuksesser er, etter mitt syn, sjeldent de filmene man bør vise til om man vil finne kvalitet og “klassikere”, ei heller gir dette et rettferdig bilde på bredde, kvalitet og mulige klassikere av tiden og perioden det pekes mot. (Nå er det selvsagt alltid unntak, og enkelte blockbustere er selvsagt også gode kassasuksesser, absolutt, men unike er de vel sjeldnere.)

For, film handler jo også om så mye annet enn å braute seg til anerkjennelse hos imponerte publikummere. Jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg at jeg setter pris på de små, nære og den relaterbare livsvisdommen som mange “rolige” filmer skildrer, noe som igjen kan forklare oss “eldre” kritikeres elsk til filmer mange yngre ikke forstår bæret av.

Eksempelvis blir en film som The Bandshees of Inisherin, som Filmloftet nevner, slik en juvel jeg ikke ville vært foruten og som i mine øyne er en av de herligste lavmælte filmene på lenge. Eller som også nevnte The Holdovers, en perle av en liten film som parer tre helt ulike mennesker, på nydelig vis. Film speiler ikke bare tiden, kulturen og samfunnet vi lever i – den følger også vår egen livserfaring og syklus, hvor man selv er i livet på et gitt tidspunkt, og dette avgjør ofte hva man selv synes om filmen.

Kritikeren vs. privatpersonen – ulike øyne å se film med

Som kritiker blir man stilt i en litt spesiell posisjon. Kvalitetsvurdering og verdi rundt film handler da plutselig ikke bare om hvorvidt man selv liker filmen. Som kritiker må jeg også skrive “for andre” og vurdere hva andre vil synes. Jeg må se filmen i en langt større kontekst enn bare min egen (kanskje smale) personlige smak. Jeg må være vel så mye observant på hva filmen tilbyr av annerledeshet, kreativ og frisk tilnærming til tematikken, spesielt tematikk man har sett problematisert uendelig mange ganger før.

Det er derfor jeg tror jeg ble så umåtelig forelsket i eksempelvis The Substance, selv om den parallelt også ble veldig påfallende (over)tydelig med sitt insisterende og kraftfulle uttrykk. Jeg ble imidlertid veldig forelsket i dens stil og form, vel så mye som historien, tematikken og handlingen. Kombinasjonen av alt dette, gjorde den til etter mitt syn ikke bare knallbra, men også viktig, på flere plan. Som kritiker har jeg en uskreven “forpliktelse” til å påpeke slikt, selv om jeg eventuelt ikke personlig skulle ha elsket disse sidene ved filmen. 

Eller som med årets mest Oscar-belønnede film, Anora.

Dette er en film som lett kunne blitt dørgende selvhøytidelig og kjedelig, hadde det ikke vært for nettopp vridningen i historien midtveis og den påfølgende humoren som oppstår, slik livet ofte faktisk er, nemlig overraskende og uforutsigbart. Dette er videre noe som er med på å utvikle hovedkarakteren Anora og hvor regissør Sean Baker bruker humor til å drite ut både russerne og amerikanerne, for å sette fingeren på hvor mye kritikkverdig og patetisk det er over begge disse nasjonene. Den nydelige slutten, hvor amerikanske Anora mot alle odds mykner opp og erkjenner at hun faktisk liker russiske Boris, gir håp for fremtiden og dømmer ikke enkeltpersoner på bakgrunn av nasjonalitet, et trekk som er genialt i vår betente tid.

Jeg elsket også måten Anora ikke fremstilles lettvint som en “kvinne i nød” og åpenlagt elskverdig karakter (tenk Pretty Woman), men heller var dels uspiselig, dels steintøff, og mykner opp etter hvert som fordommene hennes utfordres. Og der er det mye å lære eller relateres til, for oss alle. Filmen har med andre ord kvaliteter langt utover min personlige referanser og interesseområder, noe jeg som kritiker rett og slett bare ikke kan overse eller avfeie som “uinteressant” eller bare hoppe over.

Filmloftet nevner også Red Rooms, en film jeg føler nærmest er unik i måten den skildrer utrolig fascinerende  menneskelige fenomener som besettelse og hevn på, samt vårt intense oppslukende forhold til true crime. Filmen bruker psykologi og hovedkarakterens rolige og beherskede lynne som drivkraft, fremfor overflatiske action- og spenningsgrep. Med andre ord – Red Rooms føles for meg som en film man nærmest aldri før har sett. Slikt skal man berømme, i hvert fall som kritiker, og dermed er det underordnet om man selv personlig ikke nødvendigvis elsker dette. 

Poor Things orker jeg ikke engang å gå mye inn på. For meg blir denne, både som kritiker og personlig, så spekket med fantastiske elementer at den umiddelbart skriker “må sees igjen”! Jeg mener… har vi noen gang sett en kvinnelig filmkarakter som Bella Baxter? Kunne vi ha sett og fått Bella for hundre år siden? Absolutt ikke. Hva med for bare tyve år siden? Poor Things blir slik en film som i aller høyeste grad og virkelig er med på å gjøre 2020-tallet minneverdig.

Opphausede titler og filmmediets progresjon

Nylige titler som prisgrossistene The Brutalist og Oppenheimer har jeg selv litt problemer med. Dette er filmer som åpenbart er steinsolide på veldig mange filmtekniske vis. Samtidig bryter de litt med hva jeg selv anser som smittende og engasjerende filmer. Til dét føles de rett og slett for selvhøytidelige, for steintunge, for traurige, og nærmest narsissistiske i måten de er opptatte av egen historie. De blir slik også eksempler på filmer, og en type regissører, som føles å bevisst unngå kommersielle fengende grep og som for å, gud forby, bli for fengende. Man går liksom bevisst imot det filmhistorikken har lært oss at er fengende, hva som funker og suger seeren inn i filmen, og bryter med disse grepene og heller kjører sin egosentriske stil.

Dette er selvsagt dels beundringsverdig, bevares, men noe mer fengende og oppslukende blir det ikke nødvendigvis, etter mitt syn. Hva hjelper det eksempelvis om Oppenheimer er aldri så filmteknisk imponerende laget, om man samtidig får gnagsår i ørene av å høre på at tørrkjedelige streite mannfolk i grå dresser snakker sammen i tre timer? 

Om vi så går litt tilbake til Filmloftets utsagn om at 2020-tallet føles som “filmhistoriens verste tiår (så langt)”… Jeg tenker vel at det skal godt gjøres å bli verre enn da Hollywood var på sitt mest stereotypiske. Som da filmindustrien besto av mannsbaserte, mannsskrevne, mannslagede og mannsspilte filmer, og som det ble laget dusinvis av, hvert år fra “drømmefabrikken”. Progresjonen, utviklingen og fornyingen av filmmediet gikk ikke akkurat lynraskt på den tiden, for å si det mildt.

I dag kan man derimot aldri vite hva som dukker opp av film rundt neste sving, blant annet fordi vi i dag står så fritt til å lage akkurat det vi vil, hvordan vi vil, og om hva vi vil. Vi er ikke lenger prisgitt hva kun en strengt styrt, begrenset og regulert filmbransje lager og tilbyr oss av et smalt utvalg. Dette gir rom for utallige filmer, de fleste tross alt utenfor den kommersielle boblen som dessverre dominerer. Men… og dette er et viktig poeng – det er ingen andre enn oss selv som kan oppsøke denne alternative filmen. Man må derfor forsøke å pushe seg selv, for å slik virkelig finne gull.

Generelt er det vel en grei huskeregel at om man kun trekkes tilbake til det safe, trygge og en fordums tid, ja så kan man også umulig finne nytt gull. Jeg kjenner selv på dette fenomenet ukentlig, men priser meg lykkelig over at jeg igjennom jobben som kritiker og anmelder “tvinges” til å se ny film jeg ellers kanskje aldri hadde giddet å se. Min erfaring er derfor at det er der og da at man finner gull.

Som kritiker er min oppgave da blant annet å forsøke å overbevise den gjengse skeptiske nordmann til å utfordre seg litt og se noe litt utenfor komfortsonen. Hvorvidt det blir mindre eller flere kvalitetsfilmer innen 2030 eller ikke, gjenstår jo å se, men jeg synes altså personlig at det er enormt mye bra allerede, spesielt utenfor det aller mest kommersielle markedet. Spesielt vil jeg trekke frem norsk film – et område jeg vet veldig mange har et anstrengt forhold til, blant annet grunnet eldgamle holdninger til vårt eget lands filmhistorie.

Når det gjelder amerikansk film, er denne altså absolutt preget av repetisjon og stereotypi, men det var den da vitterlig også for hundre år siden. De nye mesterverkene og de uforglemmelige titlene vil slik sjeldent komme fra denne mest kommersielle delen av bransjen, men likevel er min erfaring og påstand at den likevel også gjør det!

Tviler du på dette, eller ikke er enig, sier du?

Da kan vi gjerne snakke mer om dette, men ikke før du har sett titler fra 2020-tallet som eksempelvis nevnte Poor Things (2023), den norske og unike Den stygge stesøsteren (2025) og Syk Pike (2022), det danske mannsportrettet Et glass til (2020), innvandrerskildringen Minari (2020), årets knallsterke Hard Truths, oppslukende og psykologisk anatomiske Anatomy of a Fall (2023), fyrverkeriet Everything Everywhere All at Once (2022), den kulturelt slående satiren Anora (2024), de nydelige animasjonene Flow (2024) og The Wild Robot (2024), genreblandende Sinners (2025), det indiske kvinne- og kulturportrettet All we imagine as light (2024), innsidedramaet i Conclave (2024), kjærlighetsdybden i All of Us Strangers (2023), den fargerike og fengende Saltburn (2023), noe så sjeldent som et far-datter portrett som i Aftersun (2022), eller det hjerteskjærende oppvekstdramaet Close (2022). Med mange, mange fler.

For meg er alle disse uforglemmelige filmer, men hvis du ikke har hørt om mange av disse, er det nok fordi de nettopp ikke er de største, mest kjente og kommersielle filmene. Dette er filmer som for meg viser at 2020-tallet og vår tid er alt annet enn kjedelig og “tidenes dårligste”. Mange av disse filmene kunne dessuten heller ikke ha vært laget for så veldig lenge siden, av mange tidstypiske, psykososiale og (film)kulturelle årsaker. Jeg lar dette siste henge litt i luften, til slutt.