Film-Noreg Rundt! : Edvard Stein

Film-Noreg Rundt! Gjest Edvard Stein

blei eg kjent med på Twitter og Letterboxd. Eg la merke til smaken hans og blei veldig fascinert fordi på den eine sida digga han Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman, og den andre sida rare kuriositeter som The Adventures of Buckaroo Banzai eller Roger Corman-filmer.  

Utenom å vere cineast, er Edvard Stein også ein spennandes regissør og filmskapar. Kortfilmen «Dommedagsridderen» likte eg veldig godt og skreiv ein liten anmeldelse her.

Men no, over til gjesten:

Litt om deg sjølv?

Jeg heter Edvard og er 26 år gammel i skrivende stund (blir 27 i år) Jeg har lenge vært lidenskapelig opptatt av film og musikk og er også veldig glad i romaner. (skjønnlitteratur) Har lest mest klassikere, og har en forkjærlighet for Hermann Hesse, den tyske romantikken, Richard Brautigan og Kurt Vonnegut. (Samt mye annet jeg ikke kommer på i farta.) Er også veldig glad i musikk, spesielt musikk som er litt ukonvensjonell og fantastisk, slik som progressiv rock og teatralske band som Sparks, DEVO og Mr. Bungle. Jeg er også veldig glad i The Beach Boys og 60-talls musikk, samt det engelske kultbandet Cardiacs. (Dommedagsridderen er da også dedikert til den avdøde låtskriveren og bandlederen til Cardiacs, Tim Smith, som var et musikalsk geni.) Da jeg gikk medielinjen på Elvebakken VGS møtte jeg flere likesinnede unge filminteresserte og i denne perioden fikk jeg lagd veldig mye tull og tøys, blant annet en kortfilm hvor en venn av meg blir til en kjeks. (Som heter «Kjeksen.» Det er ganske tullete greier…) Siden det har det ballet på seg med mer ambisiøse prosjekter, som har kulminert i Dommedagsridderen. Jeg har alltid vært glad i stemninger og atmosfære i film, og liker det surrealistiske, absurde og naive veldig godt.

Kva dreiv deg til å lage film?

Først og fremst et ønske om å fange en unik og drømmeaktig stemning og verden som jeg har sett for meg inne i hodet mitt og i dagdrømmer. Samtidig syns jeg det har vært veldig gøy å utforske forskjellige sjangre og prøve meg på forskjellige stiluttrykk. Er jo veldig glad i fiksjonsfilm, men det tradisjonelt narrative og fokuset på «plottet» kommer litt i andre rekke for meg i forhold til prioriteringer når jeg lager film. Først og fremst så er stemningen og uttrykket det som opptar meg aller mest og som er viktigst for meg. Ikke hva man forteller, men måten man forteller det på. Jeg føler på en måte at alle historiene har blitt fortalt, og at utfordringen fremover handler mer om hvordan man kan vise og fortelle ting på nye og spennende måter.

Utdanna eller sjølvlært? 

En blanding, vil jeg si. Jeg har en bachelor i TV-kreatør fra Høyskolen Kristiania (som den gang da gikk under navnet Westerdals) og har lært noen ting via studiet, men mesteparten vil jeg si er selvlært basert på eksperimenter og kortfilmer lagd med venner. Jeg har også lært en del av å ta andre oppdrag, som å lage musikkvideoer for artister som ARMY of MOTHS, Haakon Ellingsen og Eirik Værnes, samt klippe (og regissere sistnevnte) to bakomfilmer for den norske filmskaperen Maria Lloyd sine to kortfilmer «Blind Dancer» og «The Ego.»

Kva er den kjekkaste delen med å lage film? 

For meg så er det når man sitter i klippen og innser at det du har filmet ser bra ut og at det funker i kontekst. At bitene man har fanget og skapt passer sammen og danner en større helhet.   Det skumleste med å lage kortfilmer er etter innspillingen, om man i klippen innser at det er noe man har glemt eller noe som mangler, eller noe som rett og slett bare ikke funker. Det er veldig deilig når en film endelig er ferdig også, men nesten litt trist, for da blir man litt sånn, «hva nå?» Jeg liker også veldig godt å få nye ideer i startfasen og utvikle disse ideene over tid. Noen ganger føler jeg nesten at jeg er bedre på å komme på nye ideer, enn å fullføre de ideene jeg har. Det er også veldig stas når andre liker det du har laget.

Den verste delen? 

Penger. Det er det aller største hinderet for min del, ettersom jeg ikke har noen. Film er så forbanna dyrt og selv om det er lettere enn noen gang før å lage ting så billig som mulig, så er det fortsatt utgifter som noen ganger må til. Og det å søke støtte (som jeg ikke har gjort / prøvd så mye tidligere, så det er også noe jeg må bli flinkere til) virker for meg som en lang og slitsom prosess, hvor man mest sannsynlig får et «nei» uansett. Det virker bare veldig frustrerende og demotiverende. Jeg vil helst ha kontroll og lage ting selvstendig, men da blir det ofte «vennetjenester» (på dugnad) og ikke like profesjonelt utført. Men det kan bli bra resultater ut av det også! Den nye filmen til Frøydis Fossli Moe, Fuckings Bygda, ble laget på dugnad (så vidt jeg vet) og den syns jeg var veldig bra! Men lett er det ikke, uansett, og det avhenger også av at man kjenner de riktige folka.

Som regissør, er du streng på settet? 

Kan kanskje bli litt streng, men prøver å være rolig og sindig. Jeg har ofte veldig klare ideer og tanker om hvordan replikker skal utføres / uttales, og det kan føre til litt konflikt om skuespilleren ikke takler det. Kan bli en del «takes» da, som det heter. Men som regel har det gått ganske bra. Jeg kan også være fleksibel om det er noe som ikke funker, eller noen har en ide som jeg kan være åpen for å prøve. Å gi tydelig og god regi, og forklare hvordan jeg ser for meg filmen / scenen, eller replikken, er noe jeg vil bli enda flinkere til. Jeg prøver også å være så effektiv som mulig, og kan derfor bli litt stressa noen ganger, men prøver å ikke la det gå ut over skuespillerne og stemningen på set.

Korleis er din framgangsmåte i filmskapninga? 

Veldig ofte har jeg en veldig god ide om hva det er jeg vil lage og hvordan jeg vil at scener skal skytes før jeg skyter dem. Jeg liker veldig godt å ha følelsen av kontroll på set, ettersom det er såpass mange ting som kan gå gærent. (Å filme på location kan være den mest krevende delen av filmskaping for meg, men det kommer an på filmen, scenen, skuespillerne og location.) Jeg pleier ofte å lage en shotlist i forkant, gå på location scouting, planlegge med tanke på området jeg skal filme i, ha leseprøver med skuespillere osv. Til Dommedagsridderen lagde jeg til og med en «pre-viz», hvor jeg filmet alle scenene med venner av meg, og klippet det sammen enkelt, slik at jeg visste før selve innspillingen hva som kom til å funke i klippen. Det blir så klart mye mer forarbeid, men erfaringsmessig sparer man veldig mye tid på set og i etterarbeid. Det kommer så klart an på type film jeg skal lage, til musikkvideoene jobbet jeg ikke sånn, eller Fårö reisevloggen / kortfilmen min. Da var det mye mer improvisert, uten en tydelig plan på forhånd, bare løse ideer, skisser. Det er også en måte å jobbe på som jeg liker godt. Da kan man plutselig oppdage nye, uventede resultater, som også kan være fint. Men jeg liker nok best å ha den følelsen av kontroll, ja.

Bergman eller Roger Corman? 

Jeg liker begge to veldig godt, men ettersom jeg er mer fan av auteur-filmskaping og arthouse-filmer så må jeg nok gå for Bergman her. Når det kommer til manus og dialog syns jeg kanskje Bergman er en av de aller, aller beste, samt på skuespillerregi. For en trupp med fantastiske skuespillere han hadde med seg i sin karriere! Foto av Sven Nykvist (og tidligere Gunnar Fischer!) er også veldig vakkert og bidrar i stor grad til å gjøre filmene hans magiske og tidløse. Jeg skulle kanskje ønske han tidvis hadde et enda roligere tempo i klippingen, da jeg innimellom syns det går akkurat litt for fort til at dialogen får tid til å synke ordentlig inn hos meg. Filmene hans kan også innimellom bære preg av filmet teater. Her er jeg kanskje enig med Bergman selv, at han banket på døren inn til rommet der Andrei Tarkovsky beveget seg mer fritt rundt.

Når det kommer til Roger Corman, så respekterer jeg hans bidrag til filmhistorien i aller høyeste grad. Jeg har også sett noen av de horror filmene han har regissert, som The Raven (min favoritt! Stand off mellom Vincent Price og Boris Karloff!! Peter Lorre og en meget ung Jack Nicholson er også med i miksen!) og Pit and the Pendulum, etc. De har ofte veldig forseggjort produksjons og set design med deilig technicolor farger og artige, daterte effekter. (Litt som en retro «ghost-ride» i Disneyland!) Jeg liker disse filmene godt. Corman var kanskje mest kjent som produsent, og har hjulpet mange store talenter inn i bransjen. (Jack Nicholson, Coppola, Scorsese, DePalma, mange fra New Hollywood!) Han representerer nok en mer «kommersiell» stil innenfor filmskaping som jeg også kan like veldig godt, og det er ikke noe gærent i det, men personlig graviterer jeg nok mer mot Bergman i dette tilfelle. Jeg tror ikke man absolutt må ha med en revolver og en naken kvinne for at det skal være en suksessfull film. (Var det Corman eller Godard som sa dette?) Min film («Dommedagsridderen») har i hvert fall ingen av delene. Ops! Kanskje det var fryktelig dumt, (det får tiden vise) men jeg får i alle fall stå inne for det!

Kva tenkjer du om Kinoens framtid? 

Jeg er underlig optimistisk, selv om jeg ser varsellampene blinke. Det kan ha en sammenheng med at jeg som oftest drar til Vega Scene og Cinemateket, og dit flokker jo alle de filminteresserte, så jeg får kanskje et skjevt inntrykk av at det er mange flere som går på kino enn det faktisk er der ute i den «virkelige verden.» En ting jeg syns er ganske trist, er hvor fullstendig respektløse mange mennesker (men kanskje spesielt den yngre garde) er med tanke på kino-etikette i vanlige, kommersielle kinosaler. Jeg har flere ganger måttet hysje på folk og be de legge vekk mobilen, men oppfatter ofte at folk bare gir fullstendig faen og driter en lang marsj i min og andres opplevelse. Det er ekstremt frustrerende når man har betalt en god del for å dra hjemmefra og se en film på kino.

Det virker som mange har blitt for vant med streaming-kulturen, hvor man kan sitte i sofaen og høylytt knase i seg chips og snakke sammen eller være på mobilen mens filmen pågår, og tror at en kinosal er synonymt med ens eget hjem. Det er kanskje innafor hjemme i sin egen stue, men IKKE PÅ KINO!!! Jeg skylder også på tik tok og sosiale medier for denne negative utviklingen. Heldigvis er det ganske mye bedre på vega og cinemateket. (selv om det også har forekommet der, dessverre.) Håper så klart at kinoer overlever fremover også, men da må man faktisk opprettholde en bedre kinokultur og kinoetikette og lære det bort til den oppvoksende generasjonen. (Ok, boomer sier de sikkert da, og scroller videre. Old man yells at cloud, osv. Men det ER et problem!)

Streaming eller fysisk film? 

Jeg må nok slå et slag for det fysiske formatet. Selv om streaming er veldig praktisk og også kan ha bra utvalg og flere skjulte perler, så opplever jeg i større grad at utvalget blir dårligere og dårligere og mer strømlinjeformet og generisk. Spesielt eldre filmer og filmer fra andre land er ofte vanskeligere å finne. (Kultfilmer, særere filmer…) Det har også blitt mange fler streamingtjenester, noe som gjør at man må abonnere på flere tjenester og betale flere månedlige avgifter. De har også begynt å ha mer reklame selv om man betaler for dem. Streaming-opplevelsen kan sånn sett minne mer og mer om god gammeldags kabel TV. (Det de opprinnelig skiltet med å være et alternativ for, ironisk nok!) Og ja, å kjøpe filmer på fysisk format som DVD eller blu-ray er (eller kan være) mye dyrere der og da, men gevinsten er mye større på sikt, vil jeg si. Du eier produktet mye lenger, og ingen kan ta det vekk fra deg. (I hvert fall ikke enda!) Om du kjøper en film på iTunes eller leier den, så kan selskapet som eier rettighetene ta den vekk når som helst, ettersom kontrakter går ut. Og penga får du ikke tilbake! Man kjøper egentlig ikke selve produktet (filmen) men en leie-avtale som gir deg lov til å se på filmen (eller bruke produktet.) i en viss periode.

Kvaliteten på bildet og lyden er også vesentlig mye bedre på en blu ray-disk enn den er på streaming. (så lenge disken ikke er ødelagt med riper / slitasje og man har ok lydutstyr og TV med motion smoothing skrudd av.) Ulempen med det fysiske formatet er plassen det tar opp, som kan være en utfordring. Men om man er opptatt av film så er det fysiske formatet essensielt, mener jeg. Utgivelses-selskaper som Criterion, Arrow, Eureka!, Indicator, Second Run og Vinegar Syndrome (og Deaf Crocodile!) blant flere, har alle fine utgivelser med masse bonusmateriale og flott design, som gjør seg godt i en samlerhylle. Filmene som velges er som oftest også kuratert av filmvitere og kritikere, noe som gjør at kvalitetsnivået holdes oppe til en viss standard.

På streaming så føler jeg ofte at film som kunstform nedprioriteres til fordel for «optimalisering» og «innhold.» En udødelig klassiker kan ha en dårlig plakat og plasseres rett ved siden av en gjennomsnittlig Netflix-produsert originalfilm av ymse kvalitet. Det er også ofte vanskelig å finne noe å se på i min erfaring, ettersom utvalget er så stort og overveldende. (i hvert fall tilsynelatende) Istedenfor foretrekker jeg å velge noe på forhånd, eller ha et mer bevisst forhold til det jeg ser på. Ikke bare «innhold» for å få tiden til å gå, men en opplevelse man tar seg tid til og som kan gi deg noe tilbake.

Jeg vil også kort nevne sensur som en moderne trend som både foregår på ytre høyre og ytre venstre-siden i politikken. Disney er verstinger på dette, og med AI så kan dette bli et ordentlig problem som vi må ta seriøst. Ett eksempel er the french connection, hvor nylig avdøde Gene Hackman sin karakter, den barske og røffe politibetjenten Popeye Doyle sier N-ordet på en rasistisk og slem måte. Karakteren han spiller er en ganske fæl «bad-cop», og setningen gir mening i kontekst av filmen. Scenen er også klippet vekk på en høyst udelikat måte, og for meg så er det både reaksjonært og anti-intellektualistisk å behandle fortidens filmer på denne måten. Det setter også en farlig presedens, hvor man går med på å sensurere bort ting man ikke liker, og til slutt kan det ende opp med historieforfalskning. Det er heldigvis mye vanskeligere å sensurere filmer som er på disk og som man eier privat. Sånn sett blir en fysisk utgivelse også et verdifullt minne over kulturhistorien og verden av i går slik den faktisk var, ikke slik vi skulle ønske at den fremstod.

Når oppdaga du at du var filmfrelst?

Det var nok etter at jeg så Stanley Kubrick sin 2001: A Space Odyssey for første gang da jeg var 11 eller 12 år gammel. Da skjønte jeg at film var en kunstform og kunne være noe mer enn bare underholdning. (Veldig klisje, men sånn er det jo!) Det var ikke lenge etter dette at jeg oppdaget filmene til Terry Gilliam (spesielt Brazil!), Coen-brødrene (Barton Fink) og David Lynch (Eraserhead, Lost Highway, Twin Peaks) og fikk en interesse for auteur-filmskapere og mer «sære» filmer. Jeg prøver å være alt-etende i min filmdiett og ser mye forskjellig. Jeg har også en forkjærlighet for «dumme» filmer, typen blockbustere som floppet, kultfilmer, kalkuner, som f.eks: Super Mario Bros, Howard the Duck, Johnny Mnemonic, The Boondock Saints, Ace Ventura-filmene, Waterworld og Southland Tales. (med mange fler…) Jeg liker filmer som er grensesprengende og ambisiøse, selv om det ikke alltid lander helt. Jeg syns det er gøy med regissører som tør å gå hardt ut og lage noe kompromissløst.

Kva gir filmkunsten deg?

Inspirasjon til å lage egne filmer og glede over å se noe som er vakkert eller som gir meg en god opplevelse. Å føle seg mindre alene og kjenne seg igjen i dramaet og karakterene i filmen. Opplevelsen av å være inne i en drøm, eller oppleve noen annen sin drøm. Få nye perspektiver på ting, lære ting om historien og kulturen i andre land, om fortiden og nåtiden. Men mest av alt inspirasjon.

Fem regissørfavoritter? 

Veldig vanskelig å svare på, for det forandrer seg hele tiden. Oppdager stadig nye regissører jeg liker godt, så har med en liste over disse også, men de jeg liker best «of all time» må nok være:

Of all time:

1. Stanley Kubrick
2. David Lynch
3. Terry Gilliam
4. Andrei Tarkovsky
5. Federico Fellini

Nå for tiden:

1. Hou-Hsiao Hsien
2. Tsai-Ming Liang
3. Jean Rollin
4. Leos Carax
5. Peter Strickland

Hvilken film ville du ha bodd i? 

Av de jeg har sett i nyere tid, så syns jeg den neon-belyste sci-fi metropolen i 2046 av Wong-Kar Wai ser veldig kul ut å bo i, eller i hvert fall besøke i ett års tid. Eventuelt blitt en dyktig racerbilsjåfør i Speed Racer (fra 2008) sin verden. Eller vært med Baron Munchausen på sine eventyr i Karel Zeman sin magiske film fra 60-tallet? Blitt med ut i jungelen i Blissfully Yours av Apichatpong Weerasethakul? A Summer at Grandpas av Hou-Hsiao Hsien? Eller filmen den inspirerte, Min Nabo Totoro? Her er det mange svar og muligheter, kommer ikke på en spesifikk film.

Hvilket år i filmhistoria hadde du ville besøkt om Marty Mcfly tok deg med på ein kjøretur?

1977! Det er året da amerikansk film gjennomgikk en slags forvandling, vekk fra New Hollywood og mer ambisiøse, «voksne» storbudsjettsfilmer som Sorcerer av William Friedkin, til mer franchise-messige blockbustere som Star Wars av George Lucas. Bare det å få sett den originale versjonen av Star Wars på kino, og oppleve publikums førsteinntrykk den gang, er noe jeg virkelig kunne tenke meg å oppleve. Etter den visningen tusler jeg ned til den lokale arthouse-kinoen for å se midnattsvisningen av en merkelig debutfilm fra en ukjent regissør, Eraserhead. Der viser de også Suspiria av Dario Argento, Rabid av David Cronenberg, og 3 Women av Robert Altman. Til slutt tusler jeg opp til den komersielle storsalen for å avslutte seansen med Smokey and the Bandit. Alle disse filmene hadde vært veldig kule å få sett på kino. Men det er mange årstall jeg kunne tenke meg å besøke. Bare ta 2001: (altså årtallet, ikke filmen) The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring, Donnie Darko, Mulholland Drive, Millennium Mambo, Ghost World, Zoolander og Freddy Got Fingered (helst samme visning som Roger Ebert var på! Haha!) 1968 for 2001: A Space Odyssey, Vargtimen av Bergman, Planet of the Apes, The Great Silence og ikke minst Targets av Peter Bogdanovich!

Ekstrovert eller introvert? 

Ekstrovert med folk jeg liker og har god kjemi med, men mest introvert til vanlig, vil jeg si.

Norsk film, er vi endelig på rett vei, eller har vi vært det heile tiden?

Det har vært noen spennende norske filmer og filmskapere tidligere (filmene til Wam & Vennerød på 80-tallet, Love is War fra 1970, Flåklypa Grand Prix, De Dødes Tjern, Heksene fra Den Forstenede Skog, Den Brysomme Mannen, etc.) men de har som regel vært unntaket istedenfor regelen. Generelt sett syns jeg det ikke har kunnet måle seg med filmer fra utlandet, dessverre. Men i nyere tid (de siste 5-10 årene) så syns jeg norsk film har tatt seg opp og blitt bedre og mer interessant enn tidligere, med filmskapere som Kristoffer Borgli, Itonje Søimer Guttormsen (med GRITT) Dag Johan Haugerud, Joachim Trier og Eskil Vogt, og nå nylig Emilie Blichfeldt sin imponerende debutfilm, Den Stygge Stesøsteren, som jeg virkelig var begeistret for! Sistnevnte er verdt å trekke frem, for det er akkurat sånne type filmer jeg vil se mer av i norsk film! Modige, sjangeroverskridende og vågale verk. Det er veldig gøy med såpass gode responser fra utlandet på nye, norske filmer som også fortjener dette. (Verdens Verste Menneske i Cannes, Gullbjørnen til Drømmer, Sundance med Den Stygge Stesøsteren, osv.) Jeg vil også slå et slag for den nye, norske filmen A Waste of Time fra 2022, som er en helt herlig og ukonvensjonell komedie som flere virkelig burde få sett! Så det skjer spennende ting i vårt lille land.

Nokre gode råd til yngre filmaspirantar? 

Learn by doing! Plukk opp en iPhone og start derfra! Tenk utenfor boksen og ikke vær redd for å drite deg ut og lage dumme ting med venner. Ikke tenk at du må ha høyt budsjett, kraner og dollyer og «riktig» utstyr. Heng utafor et vindu (med en kompis som holder deg igjen, så klart!), bruk en handlevogn eller rullestol til dolly, og kom på ideer som er enklere å gjennomføre, men gjør det så bra som overhodet mulig. Vær ambisiøs, men ikke så ambisiøs og perfeksjonist at du aldri får gjort noe som helst. Det er bedre å ha lagd noe som er halvbra, og ha ting å vise frem, enn å aldri prøve. Tenk på filmskaping som en investering, og ikke at du skal tjene masse penger på det. Og se masse film! Ikke bli for snobbete og «lukket» om filmene du kan se eller like. Ting man ikke liker med en gang, kan senere vise seg å bli store favoritter! Vær åpen, men samtidig prøv å finn din egen smak, og spør deg selv hva det er du liker best ved film, hva slags stil vil du selv kultivere, hva vil akkurat du fortelle? Hva er unikt med deg?

Kven skal regissere filmen om ditt liv og kven skal spele deg?

Har alltid hørt at jeg ligner på Colin Farrell, så jeg må nok gå for han. Ville enten valgt Terry Gilliam som regissør (spesielt med tanke på drømmesekvenser!) eller Terrence Malick, spesifikt med den moderne elliptiske stilen han har hatt med noen av sine nyere filmer, som Knight of Cups og Song to Song.

Skal jeg tenke på hvem i Norge jeg ville ha valgt, så må det nok bli Trond Fausa Aurvåg som gestalter meg. Litt nervøs og følsom type. Og Jens Lien på regi. Kanskje karakteren min sitt design skal være inspirert av Harry Dean Stanton sin fra Paris, Texas? Med caps? Filmen kunne hete noe som «Den fremmedgjorte mannen», eller noe i den dur… 😉

---

Sjekk ut andre Gjester og Gjesteskribenter her!