Filmanmeldelse : The Monkey – Bananas apestreker!
THE MONKEY – Lovende, men ujevn sjangerblanding
Oz Perkins har etablert seg som en av de mest interessante stemmene i moderne skrekkfilm. Jeg er stor fan av hans mørke og stemningsfulle univers, og hadde store forventninger til The Monkey, spesielt etter den solide Longlegs. At filmen skulle vise seg å være mer komedie enn skrekk, var en overraskelse jeg ikke var forberedt på. Dessverre viser det seg at Perkins ikke er en like stødig komedieregissør, og for første gang skuffer han meg.
En klassisk King-historie
Den følger tvillingbrødrene Hal og Bill, først som barn på slutten av 90-tallet og deretter som voksne menn i nåtiden. Etter at faren deres forsvinner på mystisk vis, finner de en gammel, og unektelig kul, lekeape på loftet – ikke en slik med cymbaler, men med trommestikker og skarptromme. Snart oppdager de en grusom sammenheng: Hver gang apen trekkes opp og spiller, dør noen i en bisarr og grusom «freak accident». Guttene innser at apen er ond, og kvitter seg med den ved å kaste den i en brønn.
Først førti minutter ut i filmen hopper vi 25 år frem i tid, og brødrene er nå fremmedgjorte voksne. Men ondskapen har ikke forsvunnet – den har bare ligget i dvale. Plutselig begynner den demoniske lyden av karnival-trommer å hjemsøke dem igjen.
Kildematerialet, en kort novelle av King, har sikkert stoff nok til en stram og guffen episode av The Twilight Zone.
Perkins har derimot valgt å blåse den opp til en langfilm med en ubalansert sjangerblanding: omtrent 70 % komedie og 30 % skrekk. Problemet er at komedien aldri blir genuint morsom, og de få skrekkelementene som finnes, blir fullstendig nøytralisert av den fjollete tonen.
Dette er dessverre en tendens jeg også så i Longlegs. Den startet som en thriller på nivå med The Silence of the Lambs, men mistet spenning da Nicolas Cage ble sluppet løs i andre halvdel. Det var unektelig underholdende, men på bekostning av den intense thriller-stemningen. The Monkey lider av nøyaktig samme identitetskrise.
Visuelle lyspunkter og humor som bommer
Den er svært leken, med en fargerik retro-estetikk og kreative dødsfall (selv om CGI-bruken tidvis blir i overkant). Som alltid med Perkins er kinematografien av høy kvalitet, med et visuelt uttrykk jeg er begeistret for. Filmen er tidvis underholdende, men jeg brydde meg aldri om karakterene, og viktigst av alt: Jeg lo ikke én eneste gang.
Humoren føles anstrengt og forventer en latter den ikke gjør seg fortjent til. Dårlige parykker og overfladisk eksentriske karakterer er ikke nok. Et eksempel er presten som banner litt og virker ukomfortabel. Et annet er tvillingenes mor, en kynisk skeptiker hvis mørke livsfilosofi er at vi alle skal dø, enten fredfullt eller grusomt. Filmen prøver også å hente humor fra hennes utfordringer med sønner i puberteten, men resultatet minner mer om en dårlig scene fra American Pie og er rett og slett ikke morsomt.
Mye av skuffelsen handler om forventninger. Jeg kan le av filmer som A Haunted House med Marlon Wayans, for da vet jeg at jeg går til ren idioti. Med Oz Perkins er saken en annen, nettopp fordi han er en knalldyktig skrekkregissør. Det hele minner meg om da Steven Spielberg, etter mesterverket Close Encounters of the Third Kind, med stor selvsikkerhet laget komedien 1941. Den filmen er heller ikke spesielt morsom, men i motsetning til The Monkey var den i det minste veldig underholdende.
Både skrekk og komedie er notorisk vanskelige sjangre å mestre, hvor publikum sjelden er enige. The Monkey prøver på begge, men ender opp som en sjangerforvirret film som har tatt på seg en trippel risiko: 1. Være en god komedie. 2. Være en god skrekkfilm. 3. Være en vellykket Stephen King-adaptasjon. Den snubler litt på alle tre punktene.
Konklusjon
The Monkey er en teknisk velgjort og visuelt pen film med et knallbra lydspor. Den har sine underholdende øyeblikk, takket være noen oppfinnsomme og morbide «freak accidents». Som komedie bommer den fullstendig for min del – men humor er subjektivt. Som skrekkfilm er den tannløs, og historien føles skuffende tynn. Jeg skulle ønske Perkins hadde fortalt denne som en ren skrekkfilm, men selv da er jeg usikker. Kanskje jeg rett og slett er mett på historier om besatte dukker.