Hurtigkurs i 80s Actionfilm PART III

“Just when I thought I was out, they pull me back in”

Skrevet av gjesteforfatter: Thor Dahlstrøm

---

Før Lethal Weapon gav oss magi

og ikke minst den gode buddy-følelsen, og ikke for å glemme litt extra cash i lommene til både foran og bak kamera. Så var ikke buddy konseptet noe nytt. Lethal Weapon kom som en kule og traff oss filmelskere med både action, handling og ikke minst en kjemi mellom Riggs og Murtaugh som fortsatte i flere oppfølgere og i disse dager snakk om en siste og avsluttende film i serien hvis det blir noe av det?

Men buddy-konseptet har vært prøvet tidligere og det har fungert. I denne runden så skal jeg gå litt dypere på de filmene som vi vokste opp med og likte da og ikke se bort fra at de er like gode i dagens lys. For å finne de riktige sammensetninger og ikke minst kjemi så er det gøy å se at de har prøvd tidligere på eksakt dette cop-buddy vinklingen og ikke minst andre typer sammen settinger både med og uten autoritær vinkler.

Hva får du hvis du setter en komiker, forfatter sammen med en sangartist, koreograf og danser?

Du får det galne politi rader paret Hughes og Costanzo. Filmen var Running Scared (lett å forveksle med filmen med samme navn fra 2006). Laget i 1986 og var en liten boxoffice suksess selv om de fleste anmeldelser var av mikset pose. De kunne ikke sette fingeren på det humoristiske innslagene fra de to skuespillerne som prøvde å sette magien og ikke minst samspillet mer trolig. I dag virker dette litt fjernt og gammeldags, men denne filmen er veldig undervurdert. Filmen syns jeg personlig er topp, den har et spekter av det som var up-and-coming stjerner på dette tidspunkt.

Billy Crystal som var på vei oppover og var den beste Oscar verten igjennom tidene. Gregory Hines som dessverre ikke steg oppover noe særlig etter suksessen med White Nights. Steven Bauer som hadde Scarface bak seg, Jonathan Gries kjent fra Real Genius og roller fra The Monster Squad og Fright Night II. Jimmy L. Smits som vi som vokste opp med L.A Law kjente til. Joe Pantoliano som hadde på denne tiden eget hår og i en superhumoristisk rolle. Ikke minst en birolle av Dan Hedaya som vi alle husker bli blåst ut av vinduet / terrassen av Schwarzenegger i Commando, som spiller politikapteinen.

To politibetjenter som krangler om alt fra hvem skylder hvem penger til hvem traff med alle skuddene under en skyteepisode, krysser på et av deres merkelige raid-metoder banen med den nye dop herren i byen Julio Gonzales. Dette blir ikke lett sett på fra Mr. Gonzales sin side og de to uheldige politiene må finne ut på sin måte hvordan de skal stoppe han.

Fra å jobbe med to narkopoliti som tror de er best til en gate-frekk-langer som tenker kun på seg selv. Løser de det på den eneste måten de kan…kuler, latter og samarbeid og mye  krangling.

---

Constazo :”I got him”

Hughes: “Bullshit. I got him”

Constazo: “ I cant belive u missed with all the shots”

Hughes : “ I missed? I made him swirl”

---

Denne filmen viser litt av hvor dyktig og humorplassert Crystal er, han gir rom for comeback med Hines og de “danser” på sin måte gjennom filmen som har ganske brukbare action sekvenser deriblant et av de meste kjente glassbygg i byen og hyppig bruk av Uzi 9mm og de som Mr. Chuck Norris brukte i Invasion U.S.A. Filmen gir oss et litt annet syn og innblikk i Chicago sine bakgater og med vinterpreg, godt filmatisert av regissør Peter Hyams.

Peter Hyams startet sin karriere med å skrive filmmanus slik som de fleste regissører som brøt gjennom på denne tiden. Hans merittliste før denne filmen var mer sci-fi basert som Capricorn One, og Outland som de fleste tenker på som en Western in Space med Mr. Bond himself: Sean Connery, og oppfølgeren til 2001 av Kubrick. Nemlig 2010 – The year we make contact.

Selv om den hadde mange store sekvenser av mesterlig kvalitet på FX siden så ble ikke denne filmen så mye snakket om siden det var en liten nedtur fra en så fantastisk inspirasjons modul av en filmklassiker. Han ble på 90-tallet koblet opp med Jean Claude Van Damme i filmene Time Cop (1994) og Sudden Death (1995) samt grøsseren The Relic i (1997) der Tom Sizemore spilte purken med frekke kommentarer i en av hovedrollene. Utover 80–tallet så kom han med flere filmer der ulike hovedpersoner mot hverandre skulle finne en løsning ikke bare å jobbe sammen, men å komme frem til filmens kjerne.

Han likte å jobbe sammen med skuespillerne flere ganger og i 1989 dro han Sean Connery inni sitt filmatiske univers igjen med The Presidio. Filmen er satt opp som en enkel triller/action der åpningssekvensen legger grunnlaget for selve filmen. Det hele starter med en kvinnelig MP på militærbasen Presidio i San Fransisco, som ved et uhell kommer over noen innbruddstyver og blir skutt ned når hun overrasker dem. Etter en biljakt med militær politiet og San Fransisco politiet flykter tyvene i byen og for å oppklare saken må begge sider jobbe i et samarbeid.

Sean Connery spiller oberst løytnanten fra basen og Mark Harmon spiller den yndige etterforskeren fra S.A.P.D. de må sammen jobbe for å løse mysteriet som har utspilt seg natten før. Dette er ikke en god kombinasjon pga. Connery fikk Harmon sparket som MP tidligere og tonen er ganske kjølig mellom dem. Det blir ikke noe bedre når Harmon faller for Connerys datter spilt av Meg Ryan.

Både Connery og Harmon spiller bra og skaper en slags magi gjennom hele filmen om at noe er galt og at militær og politi ikke har samme syn på ting. God filmatisering og action sekvenser som holder mål. Godt å se Connery i en rolle som passer han og det var et friskt pust med Harmon som vi alle husker fra Summer School. Og som i de fleste Hyams filmer ender det hele i en action sekvens der kuler flyr over alt.

Men dessverre så var ikke kritikerne så nådig i deres omtale av filmen: For pompøst rolle galleri og skuespillere som kan virke smertefullt å se på.. Humbug sier jeg ..dette tilhører 80-tallet..so be it.

Andre buddy/cop filmer som har satt sine spor er fra Regissør John Badham.

Han kom fra tvens verden og fikk sitt gjennombrudd med Saturday Night Fever (1977) som skulle egentlig bli regissert av John G. Avildsen rett fra Rocky suksessen, valgte å ikke gjøre denne filmen. Suksessen med Travolta og musikken fra Bee Gees kunne han velge litt hvor han ville utforme seg. Han fulgte opp med filmer som Dracula ( 1979) , Blue Thunder (1983), den kalde krigen warfare marerittet Wargames( 1983) og den mer barnevennlige Short Circuit (1986).

Den neste filmen var med Emilio Estevez og Richard Dreyfuss som to etterforskere som sammen skal overvåke (Stakeout 1987) et hus der det bor en kvinne som kan være neste besøkssted for en beryktet morder/raner som har rømt fra fengselet. De to har jobbet sammen over flere år. Dreyfuss er den eldre og mer rutinerte og Estevez er den yngre og mer sporadiske politiet bland dem, tror vi. Det viser seg gjennom filmen at Dreyfuss har mer ungdommelige måter og oppførsler enn du skulle tro. Kjemien mellom dem og kommentarer er fra topp hylle. Da de holder på med en gjettelek om fra hvilken film kommer setningen fra, presterer Estevez å si til Dreyfuss:

“This was not a boating accident” da svarer Dreyfuss “I give up”

---

---

God stemning og humor samt actionscener gir denne filmen en god følelse og et utrolig godt manus der de to kan leke sammen på. Denne filmen er ikke utgitt på andre format enn VHS og DVD samt streamingsteder. Men noen annet format for fremtiden ligger ikke enda ute. Et must for de som elsker god stemning og underholdning i det triste høst/vår/sommer eller vinter mørket. Kritikerne gav god omtale og Ebert gav denne tre stjerner og gav bedømmelsen for samspillet mellom de to hovedpersonene.

Filmen gav nok positive omtaler for en oppfølger som kom i 1993. Badham vinklet inn på samspill i starten av 90-tallet med The Hard Way (1991) der James Woods og Michael J . Fox var satt sammen som et radarpar. Woods som politi og Fox som skuespilleren som ønsker å lære fra Woods for å bli en ekte action helt.

Mange prøvde det buddy trikset på film

og en kan snakke om filmer som Alien Nation (menneske og alien), Tango & Cash (prippen purk og crazy purk), Midnight Run ( De Niro og hvem som helst), Red Heat (Østerrike vs USA), Black Rain (Mr Douglas mot hele Japan) , Young Sherlock Holmes (the game is a foot), bare for å si noen av dem. De prøvde også i ren 80-talls stil å inkludere dyr da gjerne hunder som buddyelementet.

Turner and Hooch (1989) spilte på dette, En politi (Tom Hanks) som etterforsker et mord der eneste vitne er hunden til avdøde. Siden alle sette den sinte og aggressive Hooch i bås må Hanks ta den med hjem og da starter sirkuset av hva og hvor mye galt kan en hund gjøre hjemme når en ikke har hatt noen slags kjæledyr før. Det er gøy å se Tom Hanks som morsom, men dyktig skuespiller der hans co-star ikke kan snakke, men gi utrykk med lyder og oppførsel.

Stjernen i filmen er hunden som spiller Hooch. Du kan ikke bli mere sjarmert av en slik hund. For å ikke slippe en spoiler alert så blir dessverre hunden skutt, men i tro Hollywoodstil så dør den ikke. Tror filmen ikke hadde vært like besøkt hvis den firbente døde i filmen. Som vanlig gav ikke de som promoterer filmer noen positiv anmeldelse, men filmen var en liten suksess både på kino og på leiemarkedet. Den ble bedre mottatt enn K-9 som kom samme år med (James) Jim Belushi i rollen som politi med hund som partner.

Filmen var fra (John) Roger Spottiswoode som kom med Terror Train (80), Under Fire (83) , Best of Times (86) og den neste på listen.

Tom Berenger som fjellguide, Sidney Poitier som FBI agent, Kirstie Alley som fjellguide nr 2 og Clancy Brown som skurk, spilte flere bad guy-roller enn good guy).

Shoot to Kill (USA, 1987) AKA Deadly Pursuit (resten av verden). Berenger som kom rett fra suksessen Platoon (86) og den lunkne Ridley Scott thrilleren Someone to watch over Me (87), spiller fjellguiden Jonathan Knox som blir kontaktet av FBI agenten Warren Stantin spilt av Poitier (den første rollen hans på 11 år).

Sammen må de lose seg over fjell landskapet for å stoppe gruppen til Sarah Renell som er kjæresten til Knox (spilt av Alley). I denne gruppen befinner det seg en infiltrør som har tatt over identiteten til en av de som skulle opprinnelig være med i gruppen over fjellet. Det hele er en katt og mus lek om hvem er den falske blant mennene som Sarah leder. De finner en og en døde på veien mot Sarah og tiden løper sakte ut for dem siden Morderen bland dem vil drepe Sarah når hun ikke er noe mer nytte for ham. Fra skogene utenfor San Fransisco og til storbyens gater blir vi mer kjent med duoen.

Samspillet mellom bymannen Stantin og fjellmannen Knox kommer raskt til et punkt der det ikke er å være best, men å overleve. Godt filmatisert og herlig naturopplevelser samt blikk fra storbyen gjør denne til en must å se. To tomler opp for Clancy Brown i denne filmen. Du ser ikke så mye av han før på slutten, men den grove basstemmen er et ikonisk innslag slik som James Earl Jones som Darth Vader.

Den fikk ok omtale bland kritikerne, Ebert (3 stjerner) skrev at dette er en vanlig formel på slike buddy-prosjekter. Det fungerer enda med å plassere to ulike karakterer mot hverandre der de på en måte må jobbe sammen for den klassiske helte-slutten. Han kommenterte også at med en slik film vil ikke Poitier vinne Oscar, men det var utrolig koselig å se han på lerretet igjen.