Knask, knep og barndommens skrekk

Av gjesteforfatter Thor Dahlstrøm

Knask, knep og barndommens skrekk

Halloween er en dag som er hentet fra de store statene over fjorden. Den var ikke så utbredt i min oppvekst. Det var ikke noe som gikk under betegnelsen «trick or treat» (knask eller knep), der unger går fra dør til dør og nærmest raner alle, inkludert eldre, for det de måtte ha av søtsaker i skuffer og skap.

De eneste to grunnene til at vi gikk fra dør til dør på den tiden, var enten å selge lodd for skolen eller den mer rampete metoden med å ringe på, så løpe så raskt som faen bort før noen åpnet døren.

Det hadde vært kult hvis vi som unge der jeg vokste opp, inkludert eieren av denne nettsiden, kunne vært med på et slikt fenomen som Halloween er i dag. Jeg kan tenke meg at det hadde vært noen fete kostymer og en blodig orgie av barn som hadde gått dør til dør. Vi hadde garantert skremt livet av flere eldre i nabolaget, det er sikkert.

Men er det ikke inn i ilden i dag om at det mangler plasser for de eldre som ikke kan bo hjemme? Vi hadde sikkert fått ned antallet søkere til eldreboliger med et slikt kostymekonsept i dag.

Men som Monty Python sier så fint i alle TV-episoder: …Get on with it…

Thriller, traumer og italiensk gore

Når vi er inne i denne oktobermåneden, er grøss, gru og skummelhet en viktig faktor. Da snakker vi film, og ikke barndomsminner da vennegjengen ville kjøre sin egen vri av varulvscenen fra Michael Jacksons Thriller.

Vi gjenskapte etter tur hvem som var/ble varulv, og de andre ble det som fint kalles «fresh meat for the beast». Tror jeg kjenner smaken av rosebusker og einesaft i munnen den dag i dag, da vi brukte alle midler for å gjemme oss for den beryktede varulven. Men men, slike traumer har vel skapt meg til den jeg er i dag?

Splatter og gore var vi vant til da vi vokste opp.

Litt trist at det meste som kom ut av slike filmer ble sakset i hjel, gjerne med en foodprosessor, for å fjerne de groteske scenene for allmennheten, det vil si det norske folk og ikke minst barna.

Som med alt, til og med før internetts fødsel, fantes det gode og heltedådige mennesker på øya som var vår hjemplass, som kunne briljere med utenlandske utgivelser (bootlegs) av de filmene som hadde fått mest juling i klippestafetten. Herlig italiensk zombie-gore, samt Evil Dead-splatter, satte våre små hjerner i kok på hva som var mulig på horrormarkedet.

I dag er den sjangeren nesten stueren. «Gore porno» ble jo innført med Saw– og Final Destination-filmene. Filmer med lite handling, men de blir sett av så mange på grunn av splatter- og blodsekvensene som er høydepunktene og salgsvaren for dem. Trist at Final Destination-filmene bruker 95 % CGI.

Videosjappa, nattkino og det okkulte

Når jeg selv tenker på grøssere, eller filmer som har det mer skumle elementet i seg, så savner jeg de eldre utgavene som jeg selv vokste opp med på de gode, gamle VHS-utleiestedene.

Når jeg hadde maks 350 meter fra mitt barndomshjem til den lokale utleiebutikken, er det vel ingen bombe at det var der jeg og vennegjengen brukte mesteparten av tiden i døgnet for å suge inn all kunnskap, inspirasjon og dyrking av film som noe annet enn tidsfordriv.

Jeg savner den store snakkisen

som oppsto da NRK skulle sende The Omen på TV første gang som nattkino. Da ble alle advart av lærerne på skolen om å ikke se denne.

Jepp, da var det jo bare én ting å gjøre, og det var å bunkre seg opp i sofaen, kose seg med namnam og nyte hvert sekund av den skumle musikken og den religiøse undertonen som ble sendt ut av TV-en.

Eller da trailere fra filmer som skulle komme, gjorde at man ble fristet til å se akkurat den eller de filmene.

Prince of Darkness

var en slik trailer, og den ga oss en riktig skummel smakebit av det okkulte, samt ikke minst det kristne innspillet av godheten mot ondskapen. Når de kjørte i gang med den traileren, som sitter som et skudd, og ikke minst musikken fra Carpenter selv, så var denne filmen et «must».

Og hva kan jeg si? Min barndomsutgave kunne ikke vært mer enig enn mitt eldre selv, som i dag sier at denne filmen er Carpenter på topp for å skape en dyster, mørk, visuell film som passer i høstmørket for alle filmfrelste.

Det var de okkulte filmene som fristet godt da de ble lansert på video

, som The Believers eller The Serpent and the Rainbow, som spilte på santería og haitisk voodoo. Med å vinkle inn på denne typen magi og krydre på med sort magi, ga de oss en pekepinn om at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi tror.

Noen filmer ble mindre kjent da de ble lansert, men i dag blir de omtalt som kultfilmer, og de gjenoppstår i nye medieutgaver slik at de kan bli en del av den yngre generasjonen.

Nomads, som tar for seg det psykologiske terror-emnet, og Witchboard, som bruker et Ouija-brett for å fremkalle onde ånder, er noen av de filmene som ga oss 90 minutter underholdning, men som ikke gikk helt inn på topplistene. De ble litt glemt, men med litt støvtørking og relansering kommer de opp fra glemselen igjen.

Michael, Jason og et uheldig dobesøk

Jeg har på følelsen at når de starter å pynte og selge Halloween-utstyr i slutten av august, tenker jeg mer på filmen Halloween enn selve dagen og alt som kommer rekende på døren.

Tror det ligger i fra barndommens tid, det med en maskert mann som ligner på… og sier ingenting eller føler ingenting. Må si at de to første var knall, og nr. 3 ble dårlig mottatt, men den er jo genial når man ser den på nytt.

Dessverre så ble 4, 5, 6, 7 og 8 rullet ut i en slags Fredag den 13.-stil. Der ble Michael Myers som en slags Jason Voorhees.

Når vi er inne på denne typen slasher-filmer, husker jeg tilbake til da jeg var 13 år og vi så Friday the 13th Part III hjemme i stua. Jeg måtte på do midt under filmen. Ikke særlig smart å pause filmen midt i en scene der skuespilleren er på toalettet, og du vet at Jason er rett rundt hjørnet… Huff, en dårlig opplevelse å gjøre noe slikt når man er så ung. La oss si det slik: Det ble et raskt toalettbesøk for min del.

Grøss året rundt

Jeg føler at man ikke skal holde seg til bare én grøssermåned i året. Grøss, gru og splatter passer jo 365 dager i året. Til og med på julaften, da man kan kose seg med Silent Night, Deadly Night.

Så for å avslutte, velger jeg å si som Clancy Brown i Highlander:

«HAPPY HALLOWEEN, LADIES!»

«NUNS. NO SENSE OF HUMOR.»