GrØSSARAR
Lost Highway (1997) anmeldelse: Eit surrealistisk Lynch-mysterium
Dette var kanskje mitt sjuande gjensyn med David Lynch sin Lost Highway. Undervegs slo det meg at eg aldri vil finne nye storfavorittar som Lynch, John Carpenter, Walter Hill og Steven Spielberg….
Hereditary (2018) anmeldelse: Tåler filmen eit gjensyn?
Dette er eit gjensyn med skrekkfilmen Hereditary (2018). Ari Aster sin debutfilm har 7,3 på IMDb, 90 % på «råtne tomatar», 3,9 på Letterboxd og heile 87 % på Metacritic. Filmen er…
Halloween Kills (2021): «Evil Dies Tonight» i Haddonfield!
Den ekte moroa i trilogien startar med skrekkfilmen Halloween Kills (2021)! David Gordon Green og Danny McBride står bak manuset. Begge to kjem frå komediesjangeren, og eg sansar indirekte eit snev av…
Halloween (2018) anmeldelse: Vellykka retur for Michael Myers!
Først må eg understreke at Halloween-trilogien frå 2018 til 2022 ikkje når opp til knea på John Carpenters originale Halloween (1978)! Når det er sagt, så likar eg denne trilogien regissert av…
Topp 25 filmmonster og skrekkikon: Dei beste skurkane i skrekkfilm!
I forrige del tok eg for meg dei beste skurkane i skrekkfilm – utan maske og make-up. No joiner Ator meg, og saman har vi laga ei felleskåring over tidenes filmmonster, slasher-skurkar…
Silver Bullet (1985) anmeldelse: Nostalgisk varulvskrekk!
Eit gjensyn med varulvfilmen Silver Bullet (1985) var akkurat det denne videosjappegubben trengde no! Ein nostalgisk varulv-boost no når det nærmar seg siste runde i Spooktober 2026. For å gå rett på…
Crystal Lake (2026)
Dette er ein prequel-serie basert på Friday the 13th-filmane, om Pamela Voorhees og Jason kring tida Jason drukna. I første episode var eg bittelitt interessert. Men så gjekk det rett i dass….
The Dentist (1996): Rein psykopatisk moro i tannlegestolen!
Det er 30 år sidan sist eg såg skrekkfilmen The Dentist (1996) på VHS, då han var fersk på videohylla. Av alle skrekkfilmar hittil i Spooktober, var dette filmen som underheldt meg…
Clown in a Cornfield (2025): Anmeldelse
Det tok meg litt tid å få sett skrekkfilmen Clown in a Cornfield (2025). Kanskje fordi eg var lei av klovnar. Men regissør Eli Craig laga Tucker and Dale vs. Evil, som…
Intruder (1989): Anmeldelse – Slasher og splatter-magi!
Intruder (1989) er den puraste slasherfilmen eg har sett sidan The Midnight Stalker! Alt eg synest ein slasherfilm skal ha, er i denne skrekkfilmen. Eg blei nesten lei meg for at eg…
The Fly (1986): Cronenbergs meisterverk
Det er noko med filmar frå 1986 som gjev meg meir enn andre tiår, og sci-fi-grøssaren The Fly er heilt klart éin av dei. Mange av mine største favorittar er frå akkurat…
The Exorcist: verdas skumlaste film?
William Friedkins The Exorcist er i mitt liv den skumlaste skrekkfilmen av dei alle. I fleire år av livet mitt var han ein kvit kval som eg unngjekk, av den enkle grunn…
Skrekkfilm
Eg ser mykje skrekkfilm. For meg er skrekk trøyst, det er terapeutisk, men aller mest er det GØY. Og eg elskar alle slag, frå alle tiår. Eg såg The Shining og Zombie Flesheaters i alt for ung alder og sidan har eg betalt prisen: Eg blei besatt, som Linda Blair i Eksorsisten! Eg elskar skrekk!
Når eg seier eg elskar alle slag, så meiner eg det. Her kjem eg til å grave i alt frå skitne 80-tals slasherar og stilfull italiensk giallo, til krypande psykologisk skrekk og kosmisk galskap. Eg sluker nesten alt: hjemsøkte hus, hardcore body horror, mørk found footage og urovekkjande folk horror. Det spelar inga rolle om det er eit dyrt prestisjeprosjekt eller ein splitter galen B-film laga på eit skralt budsjett. Viss han har puls – eller manglar puls, for den saks skuld – så er eg med.

Eg spurde Mike Flanagan under ein Q&A på Tumblr:
«Kva tenkjer du om utviklinga av skrekksjangeren dei siste 10 åra? Det er gode tider for skrekk no?»
Og Mike Flanagan svara:
«Han har ALLTID vore interessant. Alltid.»
Eg syntest det var eit heilt rått svar! Skrekk er ein sjanger som aldri mistar grepet om publikum. Han blir heile tida raffinert og vidareutvikla – ikkje nødvendigvis til det betre, men til noko anna; på ein ny måte, alltid. Ikkje minst finst det utruleg mykje skjult gull å oppdage, sidan dei fleste skrekkfilmar flyg under radaren, og det gjeld alle tiår.
Mike Flanagan er ein av mange skrekkregissørar eg diggar. Av dei nye, er han best. Men nærmast mitt skrekkhjarte er det Sam Raimi, George A. Romero, Hitchcock, Joe Dante, Wes Craven og mange fleire frå Old School åttitalet og beyond som er min store forelskelse. Eg vil skrive om dei alle!
Målet mitt med skrekkavdelinga her på Filmloftet er nettopp det: å dykke etter desse gløymde perlene.











