80-tallet: En hyllest til komediene som formet oss
Det er ikke bare action, grøss, thrillere og drama som har påvirket oss. Komedier spilte en like stor rolle i vår oppvekst som de gjør i dag. Humoren har kanskje forandret seg – eller er det bare vi som har blitt eldre?
Franchise-filmer som American Pie-serien minner litt om Lemon Popsicle, som startet på slutten av 70-tallet og holdt det gående til slutten av 80-tallet. I dag skal mye være korrekt, og man kan ikke lenger henge visse karakterer på én og samme knagg. Så lenge man unngår en Mickey Rooney-rolle slik den var i Breakfast at Tiffany’s, skal man vel kunne krysse av på de fleste sjekklister.
Filmer som The Breakfast Club, Pretty in Pink eller Weird Science (ja, bare John Hughes-filmer) la til rette for de ulike rollene som fantes i det amerikanske skolesamfunnet på 80-tallet. Disse stereotypene fantes overalt, men det var kulere å se dem på filmlerretet.
Man kan vel tenke seg at jeg selv var en liten blanding av de fleste gruppene. Hvis vi trekker fra den kriminelle, sportsidioten, den smarte, den rike, den morsomme, den som lager kunst med sitt eget flass, eller datanerden med EDB-kunnskaper… hva sitter vi igjen med da? Muligens nerden som lever i sin egen verden og er blyg, noe lignende som Duckie i Pretty in Pink (minus humoren)?
Men, la oss komme til saken!
Parodier var jo alltid en sikker vinner. Hvem har ikke sett Top Secret! og fliret godt av de absurde, humoristiske innslagene? Eller hva med detektiv Frank Drebin i Naked Gun-trilogien og Police Squad!-serien? For ikke å glemme Blazing Saddles, som var helt på kanten av alt som var tabu å si på film.
Vi hadde også geniale filmer med Tom Hanks, som vet hvordan humor skal times riktig. Det er ikke rart han landet roller i filmer som Bachelor Party, The Man with One Red Shoe, The Money Pit eller Big, for den saks skyld. Men, som med alt annet, vokste ikke gode komedier på trær. Hvor mange «Ernest Goes To…»-filmer har de egentlig laget? Merkelig nok oppnådde de en viss suksess. Slik var det, og slik er det fortsatt: Noen filmer treffer akkurat den rette målgruppen og gjør det mulig å fortsette produksjonen.
Skole-temaet ble ofte brukt som bakteppe i filmene, enten som hovedvinkling eller bare som en ramme for å etablere karakterenes alder.
Three O’Clock High (1987)
Dette var Phil Joanous første film som regissør (han er i dag mer kjent for sitt samarbeid med U2 på musikkvideoer og filmen State of Grace). Joanou studerte film og ble oppdaget av selveste Steven Spielberg, som ga ham registolen for to episoder av serien Amazing Stories. Han vant til og med en Emmy for en av episodene. Rett etterpå sørget Spielberg for at han fikk sjansen til å regissere denne filmen.
Foran kamera finner vi Casey Siemaszko (Class), John P. Ryan (The Postman Always Rings Twice), Richard Tyson (Two Moon Junction), Anne Ryan (Ferris Bueller’s Day Off) og Philip Baker Hall (Nothing in Common). Barry Sonnenfeld var fotograf, og musikken ble levert av den kjente synthpop-gruppen Tangerine Dream.
Handling:
Jerry Mitchell (Siemaszko) og søsteren er alene hjemme, og dagen starter som en helt vanlig skoledag – men alt går galt fra starten av. Jerry jobber i skoleavisen og får i oppdrag å intervjue den nye eleven, Buddy (Tyson), for en slags velkomst-artikkel. Det han ikke vet, er at Buddy hater oppmerksomhet og hater å bli berørt. Ved et uhell kommer Jerry borti armen til Buddy. Da starter Jerrys verste dag. Buddy annonserer at han skal vente på Jerry klokken 15:00 presis utenfor skolen for å banke livskiten ut av ham. Fra det øyeblikket tenker Jerry kun på hvordan han kan komme seg bort fra skolen før klokken slår tre.
Dette er en herlig high school-film med gode kameravinkler, raske klipp og utrolig god musikk av Tangerine Dream.
Mottakelse:
Selv om Spielberg gikk god for filmen, ble den en flopp. Den kostet 5 millioner dollar å lage og spilte bare inn 3,6 millioner. Spielberg fjernet også navnet sitt som ansvarlig produsent, med begrunnelsen at filmen hadde en mørkere tone enn andre ungdomskomedier på den tiden. Anmelderne var slett ikke positive. Roger Ebert ga den 1 av 4 stjerner og mente at Tysons rolle var underutviklet og burde fått mer skjermtid.
Men det var det ingen som snakket om da den ble lansert på video! Jeg tror jeg har sett den minst ti ganger gjennom årenes løp, og jeg føler den er like god i dag. Spør du derimot dagens ungdom, vil de nok si at den er utdatert, fordi «slik er ikke samfunnet i dag».
«IT’S GONNA BE ONE OF THOSE DAYS»
Better Off Dead… (1985)
Hvis filmene ikke handlet om skolebøllen, var det ofte nerdegjengen eller de som holdt seg for seg selv som fikk gjennomgå. Jeg skulle ønske noen hadde filmet min skoleopplevelse, bare for å se hvilken kategori den filmen hadde havnet i!
Better Off Dead…, fra regissør Savage Steve Holland, var en helt annen type ungdomsfilm. Dette var også hans første film, og han filmet denne og hans neste film, One Crazy Summer, rett etter hverandre. Holland var opprinnelig en animatør, noe han tydelig viste med sine visjoner for begge filmene. Han fikk lage sine to første filmer fordi Henry Winkler likte kortfilmen hans, som ble vist på «CalArts of Moving Pictures».
Handling:
En ung John Cusack spiller Lane Myer, som får hjertet knust når kjæresten dumper ham for skolens klysete skikaptein rett før jul. Etter en rekke mildt sagt mislykkede og absurde forsøk på å ende det hele, innser Lane at den eneste måten å vinne henne tilbake på, er å slå rivalen i et livsfarlig utforrenn ned den fryktede K-12-bakken. Med en eksentrisk bestevenn som sniffer dessertgelé som trener, og en herlig dysfunksjonell familie i ryggen, gjør han seg klar til det store oppgjøret. Men i sin blinde jakt på eksen, enser han knapt at nabofamiliens sjarmerende franske utvekslingsstudent allerede har et veldig godt øye til ham.
Mottakelse:
Dette er en ekte «crazy»-komedie som viser hvor god Cusack var i starten av karrieren. Holland ga ham også hovedrollen i One Crazy Summer i samme slengen. Curtis Armstrong er bedre kjent fra Revenge of the Nerds-filmene, der han spilte Booger, og Diane Franklin husker kanskje noen fra Golan-Globus-filmen The Last American Virgin.
Selv om filmen var godt laget, ble den ikke akkurat utsolgt på kino. Begge filmene fra Holland nådde ikke opp, noe som var veldig trist. Siskel & Ebert ga dem de berømte «Two Thumbs Down» på showet sitt, og det viste seg at Cusack selv gikk ut fra en visning av den andre filmen under innspillingen. I ettertid har han gitt uttrykk for at Better Off Dead… er den verste filmen han har laget, og at han ikke kunne stole på Holland.
Easy come, easy go. Dette var ikke gode nyheter for stakkars Savage Steve Holland, som prøvde seg igjen da han ble hentet inn for How I Got into College. Dessverre var også denne filmen «doomed from the start». Hvis du var så heldig å se den på kino, ville du kanskje løpt etter Holland og skreket:
«I WANT MY TWO DOLLARS!»
Sex, gjenger og den første gangen
Tematikken som American Pie-filmene senere hintet om, handlet ikke bare om det som skjedde på skolen. Det å være i en gjeng, og ikke minst sex, nakenhet og «den første gangen», sto høyt på listen over eventyr. Merkelig, det der – alle snakker om det, men det virker som ingen har prøvd det. Handlingen kan utspille seg hvor som helst og i hvilket tiår som helst. Et godt eksempel på denne typen sex-komedie ble gitt til oss med Porky’s, og da var standarden satt. Nå var det nakenhet som skulle telle. Hva med filmer som Fast Times at Ridgemont High, Joy of Sex, The Last American Virgin, Hot Moves og alle andre filmer som oftest startet med ordet «hot», «springbreak» eller «stuff» i tittelen?
Mischief (1985)
Denne filmen la handlingen til en epoke vi ofte forbinder med Back to the Future-filmene, nemlig 50-tallet. Historien er klassisk: den mest sjenerte gutten i klassen drømmer om den blonde, populære jenta på skolen og ønsker at hun skal bli hans første. Regien var ved Mel Damski (Yellowbeard), og manuset var fra Noel Black. I rollene finner vi Doug McKeon (On Golden Pond) som den sjenerte Jonathan, Chris Nash (The Wraith) som den rebelske Eugene «Gene», Catherine Mary Stewart (Night of the Comet) som den søte Bunny, Kelly Preston (Spellbinder) som den blonde Marilyn, og Jami Gertz (The Lost Boys) som den sjenerte Rosalie.
Handling:
I 1950-tallets Ohio har den usikre tenåringen Jonathan bare én ting i hodet: å miste jomfrudommen til skolens mest populære jente, Marilyn. Når den tøffe rebellen Gene flytter inn i nabolaget, tar han Jonathan under vingene for å gi ham selvtilliten han trenger for å kapre drømmedama, mens Gene selv prøver å sjarmere den opprørske rikmannsdatteren Bunny. Men når Jonathan endelig får sjansen han har ventet på, innser han fort at fasaden bedrar, og at den store kjærligheten gjerne skjuler seg rett foran nesa på ham.
Mottakelse:
Å se denne filmen som 12-åring da den kom på video, var et høydepunkt. Det sier vel litt om hvilket stadium man var i livet. Men jeg har sett den i etterkant, og den skuffer ikke. Den har det typiske samspillet man kan ønske seg i en ungdomskomedie og et godt soundtrack som treffer 50-tallsstilen perfekt. Det virker som en rød tråd mellom filmene jeg tar for meg, er at de ikke har fått topp anmeldelser. De fleste mente at denne havnet midt i nostalgihaugen – den var ikke ræva, men heller ikke fra øverste hylle. Noen mente den ville bli glemt etter en uke. Men har du sett den, vil du nok finne igjen minner i hjernearkivet en gang senere, vil jeg tippe.
Marilyn: «Jonathan, you went all the way, didn’t you?»
Jonathan: «I meant to pull it out.»
Marilyn: «You left it inside all the time?»
Jonathan: «I was going to…»
Secret Admirer (1985)
Vel, vel, shit happens (for ikke å sitere Predator 2). Noen ganger skjer det ting man ikke kan gjøre noe med. Spesielt når ord kommer på avveie eller tolkes på feil måte – da kan det raskt bli forviklinger. Hva skjer hvis et brev blir et hett tema og tolkningen av det gir helt feil intensjoner når det sirkulerer blant flere? Da har vi plottet i filmen Secret Admirer.
Filmen er skrevet av regissør David Greenwalt og Jim Kouf (Stakeout). Rollelisten er god, med C. Thomas Howell (The Hitcher), Lori Loughlin (Full House), Kelly Preston (SpaceCamp), Fred Ward (Remo Williams: The Adventure Begins), Dee Wallace Stone (10), Cliff DeYoung (Protocol) og, selvsagt, Casey Siemaszko (Young Guns). Bare ved å skrive om filmen kjenner jeg temalåten fra Jan Hammer, som sto for musikken.
Handling:
Når high school-eleven Michael mottar et anonymt, lidenskapelig kjærlighetsbrev på siste skoledag, er han skråsikker på at det kommer fra drømmedama Deborah. Han får venninnen Toni til å levere et svar, helt uvitende om at hun bytter ut klisjeene hans med sine egne, ektefølte ord. Før noen rekker å snu seg, havner de amorøse brevene på avveie og plukkes opp av foreldregenerasjonen. Det som starter som en uskyldig tenåringsflørt, eskalerer dermed til en hysterisk kjedereaksjon av sjalusi, misforståelser og full krise i nabolaget, mens Michael langsomt innser at den ekte kjærligheten kanskje befinner seg mye nærmere enn han trodde.
Mottakelse:
Konseptet var et godt utgangspunkt, mente flere anmeldere, men det stoppet der. For mange føltes dette som en blek kopi av et fransk bidrag, uten innsikt eller god planlegging av plottet. Helt grei å se, men uten nye innspill. Personlig mener jeg filmen er ganske OK. Du har det normale high school-miljøet der Howell er den alle vil henge med, og et stort pluss er jo Kelly Preston. Selv om hun spiller rollen på en litt «bimbo»-aktig måte, gir hun karakteren stil. Siemaszko passer perfekt som sidekick og leverer de mest humoristiske innslagene. Og så har vi jo Fred Ward, som selv i en komedie har sitt særegne preg. Han spiller politi og kan levere en setning som…
«If you get my daughter pregnant, I’ll shoot your pecker off.»
…og fortsatt holde karakteren på en stram linje. Pluss Jan Hammers musikk – den er magisk å lytte til, selv uten filmen.
Private School (1983)
Hva er bedre enn en duo? Jo, en trippel! For å avslutte den typiske ungdomskomedie-sjangeren, kjører vi på med en til. Alle gode ting er tre, er det ikke?
Denne filmen er fra Noel Black, som skrev Mischief, men denne gangen som regissør. Han var mer kjent for å lage TV-serier som Kojak og Hawaii Five-O. I denne filmen skulle han gi oss Phoebe Cates (Paradise), Matthew Modine (Gross Anatomy), Betsy Russell (Tomboy) og Sylvia Kristel (Private Lessons).
Handling:
På et strengt jenteinternat bestemmer Chris seg for at gutteskoleeleven Joe er den rette til å ta jomfrudommen hennes. Men veien til sengehalmen er brolagt med pinlige avbrytelser, spesielt når den utspekulerte og sjalu rivalen Jordan gjør alt i sin makt for å sabotere romantikken og forføre Joe selv. Etter en hysterisk drakamp fylt med lumske intriger, kikkere på avveie og nådeløse hevnaksjoner på hesteryggen, innser turtelduene til slutt at det å faktisk bli kjent med hverandre kanskje betyr vel så mye som selve akten.
Mottakelse:
Dette var en typisk film man så fordi Phoebe Cates var med. De fleste husket henne fra Gremlins, og hadde man sett Fast Times at Ridgemont High, var denne et must. Betsy Russell var også et ungt talent som ikke hadde noe imot å være halvnaken i filmene sine. Matthew Modine ble senere bedre kjent for Full Metal Jacket og Married to the Mob.
Kritikken var 50/50. Ebert ga den 2 av 4 stjerner, med begrunnelsen at den var «bedre enn de andre på markedet». Andre mente det var for lang tid mellom de humoristiske innslagene, og at den føyde seg inn i bølgen av «anti-kvinne»-filmer som dukket opp på den tiden.
Ruthless People (1986)
Trioen bak Airplane! og Naked Gun – Jim Abrahams og brødrene David og Jerry Zucker – holdt seg lenge til parodier. Men de fikk boltre seg for et litt eldre publikum da de gikk til Touchstone (et Disney-produkt) for å lage den mørke komedien Ruthless People. Her får Danny DeVito, Bette Midler, Judge Reinhold og en ung Bill Pullman leke seg i gode roller. Dette er en film med virkelige forviklinger.
Handling:
Den kyniske ektemannen Sam Stone planlegger å rydde sin styrtrike kone Barbara av veien, men får seg en overraskelse når noen andre rekker å kidnappe henne først. Til hans store glede krever gisseltakerne løsepenger han uansett aldri har tenkt å betale. Men det Sam ikke vet, er at kidnapperne egentlig er et harmløst par ute etter rettferdighet, og at Barbara slett ikke er typen som finner seg i å bli verken dumpet eller ignorert. Snart utvikler det hele seg til en ellevill spiral av utpressing, dobbeltspill og forviklinger, der gislene fort kan vise seg å bli langt farligere enn skurkene.
Mottakelse:
Filmen ble en suksess. Til og med Ebert skrev at rollefigurene fikk boltre seg, og at historien var skrevet med «djevelsk smarthet». Maltin utdypet og mente den hadde mange latterscener og gode rollefigurer, men sa rett ut: «Dette er ufordragelige mennesker.» Dette var for øvrig Bill Pullmans første filmrolle, som den mindre intelligente Earl, som i filmen får stempelet: «Dette må være verdens dummeste mann.»
«Oh my God! I’ve been kidnapped by Huey and Dewey!»
D.C. Cab (1983)
Da er vi inne på en mer voksen linje i komediesporet, og har lagt bak oss de mer lettkledde filmene fra tiåret. Smaken vår forandret seg, og vi la mer vekt på hvordan vi tolket humoren.
Denne filmen er fra Joel Schumacher, som også skrev manuset. Filmer fra denne mannen, som The Lost Boys og St. Elmo’s Fire, er klassikere, men han er kanskje mer kjent for å ha sendt Batman i graven på 90-tallet. For denne filmen samlet han talenter som Adam Baldwin, Mr. T, Gary Busey og Bill Maher.
Handling:
Den naive Albert ankommer Washington D.C. for å jobbe for det nedslitte drosjeselskapet D.C. Cab, drevet av farens gamle kompis. Bedriften trues av konkurs og holdes knapt flytende av en mildt sagt uregjerlig og sprø gjeng med sjåfører. Når Albert satser egne penger i et desperat forsøk på å redde selskapet, begynner ting endelig å se lysere ut. Men da han og to diplomatbarn plutselig blir kidnappet, må den brokete forsamlingen av drosjesjåfører samle troppene, trykke gassen i bånn og samarbeide for å redde kollegaen sin.
Mottakelse:
Arbeidsplass-komedier var vanlige, så en film om et drosjeselskap var ikke revolusjonerende. Igjen var kritikerne lunkne. Vår venn Ebert ga den 2 av 4 stjerner og mente den hadde en «veldig splittet personlighet». Plottet er som Revenge of the Nerds, bare med taxibiler. Trist nok har filmen aldri fått «kult»-status, kanskje fordi det var for mange karakterer og vanskelig å la alle skinne.
Jeg måtte ta med denne siste, som jeg husker fra barndommen – kanskje mest for det fete VHS-omslaget fra Esselte. Men det er godt å se at Schumacher ikke ga opp, og senere kunne gi oss herlige perler som St. Elmo’s Fire og The Lost Boys.
«PARTY ALL NIGHT, SLEEP ALL DAY… IT’S FUN TO BE A VAMPIRE!»