AVP: Requiem
Av Gjesteforfatter Enok Moe
Enok Moe er en pønker, filmnerd og generelt OK+ person fra Nord-Trøndelag. Mesteparten av skrivinga han gjør er under nicket Pønkefjes (@kjetting.net) på Bluesky, hvor han stort sett ender med å krangle med seg selv.
AVP: Requiem: UTSETTER JEG MEG VIRKELIG FOR DETTE IGJEN??????
Denne anmeldelsen starta med en uenighet på nettet, og Filmloftet-Frank gjorde det man aldri skal gjøre: Han inviterte meg til å skrive en tekst om temaet vi var uenige om.
Det virker som litt bortkasta, siden han er den som har en mening som strider med den gjengse oppfatningen, mens min mening om temaet føles litt som å skrive en kronikk om at pizza er godt, at jorden er rund, eller at Lars Ulrich er en rævva trommis. Det FINNES andre meninger om alle disse temaene, men de fleste er så enige om den ene siden at det kan sies å være tilnærmet sannheten.
Så hva var den provoserende meningen Frank hadde som jeg slår i hartkorn med flatjordteori og lignende absurde meninger? Jo, 12. mars 2025 posta Frank følgende på mikrobloggtjenesten Bluesky:
Våkna opp, tenkte: AvP 1&2 må eies fysisk. Requiem var brutal og rå. Hovedkarakter Wolf, er den tøffaste Predator i heile franchisen. Hybriden Predalien er det råaste alienmonsteret i heile franchisen. Her var knall praktiske effekter og den hylla dei gamle filmene. Ein veldig undervurdert film! ⅘
Min reaksjon hvis jeg hadde sittet sammen med noen som sa dette ville vært noe a la dette:
Men siden vi var i et skriftlig sosialt medium på nettet svarte jeg med at jeg opplevde den filmen som det absolutte bunnslammet i begge franchisene og at selv om det er mange år siden jeg har sett den sliter jeg fortsatt med traumer av overgrepet jeg var vitne til at skaperne gjorde mot begge de to universene, skrekkfilmsjangeren, og egentlig hele konseptet film. Frank svarte kjekt med at det var interessant at vi var så uenige, men at om det var lenge siden jeg hadde sett den kunne jeg kanskje benytte anledningen til å se den igjen og skrive en anmeldelse til bloggen hans. Frank er så jævlig jovial og hyggelig at han er umulig å mislike, selv om han noen ganger tar feil om filmer.
“Men det er jo over et halvt år siden” tenker du kanskje, og ja, det stemmer. Jeg har ikke klart å legge det fra meg. Men jeg har også slitt med å finne motivasjonen til å møte mitt nemesis igjen. Jeg har i løpet av livet mitt sett skrekkfilmer fra hele verden, alt fra blockbustere til lavbudsjettsfilmer spilt inn av en kompisgjeng i løpet av en sommerferie. Jeg har sett de skumleste, de blodigste, de mest prisvinnende og de som anses som rent søppel. Da jeg så AVP: Requiem for mange år siden tenkte jeg at dette var et nytt lavmål.
Kanskje du også tenker “Har jeg lest så langt uten at han har kommet til selve anmeldelsen? Dette blir for langt”. I så fall må jeg skuffe deg. Jeg skal skrive ENDA lenger før jeg kommer til selve anmeldelsen. Du kjenner kanskje ikke meg, men jeg har ikke for vane å fatte meg i korthet (Hvis du kjenner meg beklager jeg at jeg snakka hull i hodet på deg sist vi møttes).
Noe av grunnen til at denne filmen svei ekstra for min del er fordi jeg ELSKER Aliens- og Predator-universene. De opprinnelige Alien-filmene har jeg eid i luksuriøse samlebokser på både VHS, DVD og Blueray. Jeg kunne skrevet et bokverk på flere bind med analyse av særlig de to første Alien-filmene og den første Predator-filmen, og jeg skrev en gang en sang i ene bandet mitt inspirert av bortklipte scener fra Aliens som ble gjeninkludert i Director’s Cut-versjonen.
Historieleksjon om AVP-crossoveruniverset
Blandingen av de to franchisene startet med en tegneserie utgitt av Dark Horse comics i 1989. At figurer dukket opp i hverandres tegneserier har vært et mersalgsstriks helt fra Osiris og Horus opptrådte sammen på pyramidevegger for 4-5 tusen år siden, men på 1990-tallet toppa det seg fullstendig og Dark Horse var i en klasse for seg. De eide rettighetene til tegneserieversjonen av både Aliens- og Predator-universene, og i tillegg til den populære crossoveren av disse to franchisene utga de også serier hvor DC-superhelter, Judge Dredd og Terminator-robotene kjempet mot aliens og predatorer. De ga til og med ut en crossover mellom Batman og Tarzan. Alien vs. Predator ga likevel mening på en egen måte, og allerede fra første historie i 1989 ble forholdet og interaksjonen dem imellom etablert. Når du har en rase intergalaktiske trofejegere og en rase med ekstreme rovdyr gir det seg egentlig selv. Da skal jeg ikke en gang komme INN på de freudianske undertonene i at hodet til xenomorphene (Alien) er designet som falloser og hodet til yautjaene (Predator) som vulvaer.
I 1999 fikk crossoveren av de to figurene publikum også utenfor oss som leste tegneserier, gjennom det populære dataspillet Alien Vs Predator. Det var ikke det første spillet som kombinerte de to franchisene, det hadde kommet noen slåssespill tidligere på nittitallet, men spillet fra 1999 var det første spillet hvor figurene oppførte seg som de gjorde i filmene i stedet for å slåss i en arena som om de var MMA-utøvere. I denne førstepersonskyteren kunne spilleren velge å spille som vanlig soldat eller en av de to romvesenrasene, og kjempe i trange, mørke korridorer. Det var intenst, skummelt, fengende, og antagelig den kommersielle suksessen som gjorde at tanken på en filmversjon av crossoveren endelig kom seg ut av sitt årelange utviklerhelvete i 2004 med den første AVP-filmen.
Med unntak av Requiem er jeg ganske kjapp til å forsvare de andre “utskuddene” i begge franchisene. Jeg synes selv de svakeste filmene har sine lyspunkter. Jeg sa jeg kunne skrevet hele bøker om enkelte av dem, men her er et forsøk på en kjapp oppsummering av filmene og mine følelser om dem. Advarer om spoilere:
Alle Alien- og predatorfilmene kort oppsummert
Alien (1979)
Regi: Ridley Scott
Den ikoniske skrekkfilmen. Basert på et manus ført i pennen av Dan O’Bannon og Ronald Shusett fikk den relativt ferske regissøren Scott et astronomisk budsjett, rullet opp ermene og lagde filmhistorie. Den fallos-besatte kunstneren HR Giger ble hyret inn til å designe de utenomjordiske elementene. Sigourney Weaver i sin første ordentlige filmrolle gjør en magisk opptreden, og alle elementene er på plass helt fra starten. Vi lærer om livssyklusen til Xenomorphene: Fra egg kommer “facehuggers”, en parasitt som klistrer seg til en vert og legger et embryo i lungene deres. Dette embryoet vokser seg større til det braker ut av brystkassen til verten og etterhvert vokser seg stor og blir drapsmaskinen med syreblod og skarpe tenner vi forbinder med filmserien. Filmen er intens, klaustrofobisk, mørk og skummel, og etablerer noe som skal være gjennomgangstema for de fleste filmene i serien: isolasjon. Mannskapet og katten deres befinner seg i en blikkboks mange tiårs reise fra jorda med en nærmest usårbar drapsmaskin som fiende.
Mest ikoniske scene: Da alienbabyen bryter seg ut av brystkassa til en av mannskapet. Dette kommer brått på om du ikke har sett filmen før, og Scott unnlot visstnok også å fortelle de andre skuespillerne om hva som skulle skje i scenen, så sjokket de viser er genuint.
Aliens (1986)
Regi: James Cameron
Cameron var Hollywoods heteste potet etter at Terminator tjente inn mer enn ti ganger utgiftene, og etter å ha skrevet førsteutkastet til Rambo 2 (som Stallone radbrekket med sine omskrivinger) fikk han tilbud om å lage en oppfølger til Alien. Der Scott gikk for skrekk valgte Cameron å gå for action, og Ripley må igjen kjempe mot xenomorfene. Denne gangen på leting etter overlevende på en koloni angrepet av aliens, med et lag av marinesoldater med svære maskingevær med seg. Isolasjonstematikken er likevel fortsatt til stede. Hvilken film som er best av de to første er et av de evige spørsmålene det kommer til å strides om til de siste menneskene overlater planeten til kakerlakkene, men de fleste kan i det minste være enige om at begge to er fantastiske. Det nye vi lærer om xenomorphenes livssyklus i denne filmen er at vi får se xenomorphdronningen som legger eggene. Det anbefales å se denne i Director’s Cut-versjon, om så bare for den lille detaljen at vi lærer at Ripley hadde en datter som levde ut livet sitt mens moren var borte. Det gir en ekstra spiss på omsorgen Ripley føler for Newt å ha denne scenen med.
Mest ikoniske scene: Ripley iført eksoskjellettvarianten av en gaffeltruck som roper “Get away from her, you bitch!” til Alien-dronningen som truer unge Newt.
Predator (1987)
Regi: John McTiernan
Predator-frachisen var aldri like classy som Alien. Predator var en cheesy 80-talls actionfilm med oneliner-slengende muskelbunter i jungelen. Men den er likevel utrolig original og sjarmerende, har et veldig originalt monsterdesign, og snur på flisa ved at jegerne blir jaget. Et likhetstrekk med alle alien-filmene er at hovedpersonene her også er isolert sammen med monsteret. Jungelen er stor, men de er langt fra allfarvei og fienden deres har termisk syn og kan gjøre seg usynlig. Effektene og monsterdesignet sammen med kjemien mellom skuespillerne gjør denne til en klassiker jeg kan se om og om og om igjen.
Mest ikoniske scene: De to macho-mennene spilt av Arnold Schwarzenegger og Carl Weathers og hvordan de gjør en enkel håndhilsen til en styrkeprøve. (00.50 i videoklippet)
Predator 2 (1990)
Regi: Stephen Hopkins
Denne oppfølgeren gjør noe mange oppfølgere ikke tør gjøre, den er en helt annen film enn den første. Ingen av de samme skuespillerne er med i denne bortsett fra at det fortsatt er Kevin Peter Hall som har på seg monsterdrakten. Alt dette synes jeg er bra. Predator-filmene hadde ikke vært de samme om de hadde vært en Schwarzenegger-franchise hvor Dutch blir oppsøkt av stadig nye Predatorer og til slutt reiser til Predator-planeten og overvinner dem der. I denne filmen er det Danny Glover som spiller en politietterforsker som kjemper mot predatorene, som i denne filmen har valgt seg en urban setting å jakte i. Filmen introduserer også mye mer kunnskap om Predatorene og deres adferd og kultur.
Mest ikoniske scene: I et trofeskap på romskipet finner politiinspektør Harrigan (Glover) et trofeskap med hodeskalen og ryggsøylen til to av karakterene som har blitt drept tidligere i filmen. Et par andre romvesenskaller finnes også her, deriblant en avlang en som ser umiskjennelig ut som en xenomorph-skalle. Dette er i så fall den første film-referansen til at de to rasene eksisterer i et delt univers, bare ett år etter den første crossover-tegneserien.
Alien 3 (1992)
Regi: David Fincher
Her kommer filmen hvor mange falt av lasset på Alien-filmene. Ikke nok med at filmen starter med å drepe de to figurene Ripley reddet i den første filmen utenfor kamera, den avslutter også med at Ripley selv tar livet av seg for å drepe de eneste kjente levende xenomorphen (Jeg sa spoilere kom, deal with it). Nok et ferskt stjerneskudd ble hentet inn som regissør til denne filmen. Fincher hadde på dette tidspunktet hovedsakelig regissert reklamefilmer og noen legendariske musikkvideoer, og det vises tydelig at han behersker det visuelle formspråket. Nok en gang vil jeg anbefale den 30 minutter lengre Special edition/Assembly cut, da mye av svakhetene i kinoversjonen er at den er kuttet i hjel. I den lengre versjonen kommer den vakre kinematografien til Fincher mer til sin rett ved at scenene får puste mer, og bifigurene får sub-plots som menneskeliggjør dem. Her introduseres en ny side av Xenomorfene, nemlig at de når facehuggere bruker andre dyr enn mennesker som vert for embryoene sine tar den voksne Xenomorfen etter egenskaper fra verten. I Alien 3 plantes embryoet i et firebeint dyr (hund i kinoversjonen, okse i spesialversjonen), og resultatet blir en alien som løper lynraskt på fire bein i stedet for å gå oppreist på to.
Mest ikoniske scene: Ripley med glattbarbert hode som blir konfrontert av den slimdryppende xenomorfen på nært hold.
Ca to minutter uti her:
Alien Resurrection (1997)
Regi: Jean-Pierre Jeunet
Mer enn Jeunet forbindes kanskje denne filmen med manusforfatteren, som var ingen ringere enn Joss Whedon (Buffy, Firefly, Avengers mm). Jeunet er enda et modig valg, da hans to forrige filmer hadde et veldig unikt formspråk (Delicatessen og City of Lost Children) og han gikk etter A:R videre til å regissere suksessen Amélie. I Resurrection blir Ripley og xenomorph-embryoet inni lungene hennes klonet av Weyland-Yutani som fremdeles ikke har gitt opp å få tak i xenomorphen og bruke den til egne kyniske formål. I likhet med de tre første Alien-filmene skinner også her stemmen til filmskaperne godt gjennom, og Jeunets og Whedons film er mer fantasy-aktig med mye humor og sterke karakterer. Den kunne knapt vært mer forskjellig fra de tre første i tone. Den er ganske rotete, men har mye stil. Og når de først skal gjøre et poeng av at Ripley med alien i kroppen er klonet tilbake til liv synes jeg det treffer midt i magen da hun kommer inn på labben og ser alle de mislykkede kloningene. Jeg synes også at det er en interessant vri at denne klonen heller ikke er helt perfekt, så Ripley er en brøkdel Xenomorph og har ekstra sterke reflekser og fysiske evner på grunn av alien-DNAet.
Mest ikoniske scene: Sigourney Weaver avslutter med tidenes mic drop da hun slenger en basketball bak seg og treffer kurven i blinde etter å ha banka opp Ron Perlman og hans gjeng. Ifølge filmskaperne insisterte Weaver på å gjøre dette stuntet. Regissøren var skeptisk og tenkte det ville kreve mange takes eller CGI-effekter, hvorpå Sigourney plukker opp ballen og nailer skuddet på første forsøk. (skuddet er helt i slutten av klippet)
Alien VS Predator (2004)
Regi: Paul WS Anderson
Den første crossoverfilmen og ildprøven på om disse to rasene kunne sameksistere også i filmverden. Med Paul WS Anderson fra Mortal Kombat og Resident Evil-filmene bak rattet er det ikke overraskende at det er duket for cheesy action med heftige slåssescener, masse CGI-effekter, eksplosjoner og annet gøy. Figurene er enkle stereotyper og plottet er en sveitserost, men herregud så gøy det er om du bare kobler av den kritiske delen av hjernen. Dette er en film som kjennes ut som om den er drømt frem av en 11-åring med ADHD. At filmen foregår på norsk territorium (Bouvetøya mellom Antarktis og Sør-Afrika) gjør også at vi kan slå oss ekstra på brystet og flomme over av stolthet her på berget.
Mest ikoniske scene: I en film som består av 90% action og slåssescener er vanskelig å velge en av dem som stikker seg ut, så den mest ikoniske scenen er faktisk den hvor man får en pause i all actionen for å høre bakhistorien til Yautja-jaktlaget, og hvorfor man ikke vil at Xenomorphene skal overvinne Yautjaene.
Alien VS Predator Requiem (2007)
Regi: Greg og Colin Strause
DEG kommer vi tilbake til.
Predators (2010)
Regi: Nimród E. Antal
I denne filmen er et knippe av de tøffeste drapsmaskinene fra jorda kidnappet og plassert ut i en jungel for å være jaktbytte for yautjaene. Denne filmen har et interessant utgangspunkt og virker å være ment som en slags soft reboot. Mye kompetente skuespillere, med navn som Topher Grace, Walton Goggins, Danny Trejo og Laurence Fishborne i biroller. Filmskaperne var tydeligvis usikre på om seerne skulle klare å skjønne at budskapet er “hvem er de egentlige monstrene her?” så det hamres inn flere ganger at elitesoldatene identifiserer seg med yautjaene, at de har utallige liv på samvittigheten hjemme på jorda og så videre. Figurene er så enkle og stereotype at det grenser til parodi. Selvfølgelig er Danny Trejo en kartell-gangster. Selvfølgelig er det japanske Yakuza-medlemmet en mester med Katana. Det er mange gode ideer i denne filmen, som tidvis er litt klønete gjennomført. For eksempel er det et interessant trekk at vi ikke vet navnet på de fleste figurene gjennom hele filmen. Dette kan leses symbolsk som at de bare er vilt, at de mister menneskeligheten sin i krigssituasjoner osv. Men så snubles det i gjennomføringa av dette ved at det er flere situasjoner hvor Alice Bragas rollefigur spør Adrian Brodys rollefigur om navnet hans og blir komisk avbrutt fra å få svar, og på dette viset ender filmen opp med å tease avsløringen såpass at det ikke kan bli noe annet enn et antiklimaks når de to i løpet av filmens fem siste minutter presenterer seg for hverandre. Med all teasingen skulle man tro at det skulle avsløres at han var en historisk skikkelse som general Patton eller lignende. Neida. Han heter Royce.
Mest ikoniske scene: Når det går opp for teamet at de ikke er på jorda.
Prometheus (2012)
Regi: Ridley Scott
Regissøren som startet hele eventyret vender tilbake! Jeg husker spenningen da jeg satt øverst i hjørnet av en fullsatt kinosal i Oslo og skulle se denne filmen med min kjæreste. Jeg visste knapt at dette var en film fra Alien-universet engang, bare at det var en ny sci-fi-film fra Ridley Scott. Trailerne hintet om at dette skulle bli selvhøytidelig og pompøst, og i kjølvannet av Avatar var det heller ikke uventet at det ble en CGI-tung reise i utenomjordiske landskaper. Filmen er faktisk både visuelt slående, og gir en komplisert og selvhøytidelig bakgrunnsfortelling til eksistensen til både xenomorfer og mennesker. Monstrene er stilige, skuespillet er godt, og filmen etablerer en mytologi og tilblivelseshistorie for Xenomorph-rasen samtidig som den introduserer rasen som er “ingeniørene” bak skapelsen av flere andre arter. Denne filmen huskes også for roboten David, hjertebarnet til tech-milliardæren og oppfinneren Peter Weyland. Rollen tolkes så godt av Michael Fassbender at det er forståelig om man begynner å betvile om skuespilleren Fassbender er organisk.
Mest ikoniske scene: Elizabeth, spilt av Noomi Rapace, gjennomfører et keisersnitt på seg selv for å fjerne en alienparasitt.
Alien: Covenant (2017)
Regi: Ridley Scott
Den andre av Scotts prequels til Alien. Mer mytologi og bakgrunn for xenomorphenes tilblivelse, denne følger et mannskap på skipet Covenant med 2000 kolonister som skal skape et nytt utopisk menneskehabitat på en fremmed planet. Selvfølgelig blir de som i den opprinnelige Alien-filmen vekket av kryosøvnen og oppdager et signal de må utforske. Som i Prometheus blir vi kjent med flere utviklingsstadier av arten som skal bli xenomorphene, vi lærer mer om rasen “ingeniørene” og hva som skjedde med dem, og her får vi også se den første utgaven av en ekte xenomorph. Michael Fassberger returnerer også med mål om å overgå sin opptreden i forrige film, og faen han er helt unik.
Mest ikoniske scene: Dusj-scenen. Mot slutten av filmen returnerer mannskapet til Covenant og tror marerittet er over, og derfra og ut skifter filmen gir og blir skikkelig intens. Dusjscenen er brutal og føles ut som noe som hører hjemme i en slasherfilm.
The Predator (2018)
Regi: Shane Black
Denne filmen er rotete, figurene gjør en del meningsløse handlinger, filmen blir aldri enig med seg selv om verken hva den er eller hvem den er for. Hovedpersonene er en autistisk savant gutt som har problem med høye lyder og faren hans, som er militær snikskytter. Som med mange av de andre filmene i begge franchisene er denne filmen også tonalt helt annerledes enn alle de andre. Der alle de andre filmene hittil har ligget i grenselandet mellom action og skrekk er 2018-filmen en komedie. Den har masse blod og gørr, men mye av dette er så over the top og slapstick-aktig at det blir som en splatterkomedie. Når vitsene lander er filmen også ganske morsom, og det skader heller ikke at det her er gode skuespillere med god kjemi og solid timing for komedie. Skal jeg se denne filmen en gang til kommer jeg garantert til å skru den av før epilogen, for alle svakhetene med filmen kulminerer der.
Mest ikoniske scene: En predator som blir tatt til fange i starten av filmen våkner på et laboratorium og rømmer på en brutal måte som gjør at jeg ikke misunner vaskehjelpen på denne laben.
PS: Som en liten “fun fact” må også nevnes at denne fjerde rene Predator-filmen føyer seg inn i en litt snodig trend: En rekke filmer kom ut på totusentallet som den fjerde i sin franchise uten å ha verken undertitler eller tall i navnet. Andre slike eksempler var Rambo (2008), The final destination (2009) og Fast & Furious (2009).
Prey (2022)
Regi: Dan Trachtenberg
Denne ble bare sluppet på strømmetjenester (Disney+ heromkring, Hulu i statene) uten noe særlig promotering og uten hint om at det var en predator-film i verken forsidebilde eller beskrivelse. Den gikk viralt. Historien om en ung amerikansk urinvåner som både kjemper mot franske pelsjegere som tar fra urinnvånerne livsgrunnlaget ved å drepe bøflene og samtidig mot en utenomjordisk trussel fenget mange. Filmen ble simultant spilt inn både på engelsk og på Comanche. Begge språkversjonene er offisielle, ingen av dem er en dubb av den andre. Naru er en fantastisk actionhelt som bruker kløkt for å vinne over yautjaen og utfordrer kjønnsrollene i stammesamfunnet sitt.
Mest ikoniske scene: Hele sekvensen hvor Naru og broren Taabe er fanget av franske pelsjegere som bruker dem som agn for å forsøke å fange yautjaen. Den er faktisk fantastisk og brutal fra ende til annen, med kreative kampteknikker som når yautjaen improviserer en alternativ måte å bruke en bjørnefelle på. No notes.
Alien: Romulus (2024)
Regi: Fede Álvarez
Den siste rene Alien-filmen så langt, denne gir et innblikk i hvordan det står til med folk flest i verden i den dystopiske fremtiden Alien-universet befinner seg i, og hvorfor mange blir lokket av oppdrag hvor de er borte fra familiene sine i årevis, som mannskapet på Nostromo i den opprinnelige Alien-filmen. Den har interessante figurer med en motivasjon, og klemmer dessuten inn noen av de nye detaljene som ble etablert i Ridley Scotts to “prequels”. Den har et par scener den kunne ha spart seg, deriblant en scene med en ødelagt robot av samme modell som Ash i den originale filmen fra 1979. Siden skuespiller Ian Holm døde i 2020 (og dessuten ellers ville vært 90 år gammel da denne filmen ble spilt inn) ble dette løst med en blanding av praktiske effekter, deepfake og AI-korrigering av stemmen.
Mest ikoniske scene: En av menneskene som har blitt befruktet av en facehugger bruker et futuristisk røntgenapparat og vi ser chestbursteren svømme rundt inni kroppen hennes før den bryter ut.
Predator: Killer of Killers (2025)
Regi: Dan Trachtenberg
OK, NÅ snakker vi. Dette er vakkert. En animasjonsfilm med en helt unik stil, og fortsetter på ideen fra Prey om at Yautjaene har besøkt menneskene flere ganger opp gjennom historien for å finne verdige motstandere å kjempe mot. Tre sånne historier blir presentert via hver sin kortfilm hvor menneskelige krigere fra tre ulike tidsperioder blir utfordret til kamp av en Yautja. Animasjonen er gjort med spillmotoren Unreal Engine 5, med malte teksturer som gir et helt eget uttrykk. Actionscenene er nydelig koreografert og presentert, det er aldri noen tvil om hva som skjer i dem, men de er så fullpakka av handling at for å få med deg alt bør du nesten se filmen to ganger og passe på at du ikke blunker på de samme stedene. Denne filmen gir også et innblikk i livet på yautjaenes hjemplanet.
Mest ikoniske scene: Helt i starten på første kortfilmen The Shield, hvor Ursa, Nordsjøens valkyrie skal hevne sin far ved å innta festningen til sin nemesis gjennom hovedporten, og slakte alle mennene for fote med sine to skjold som våpen. I løpet av de neste minuttene blir vi servert en lekker voldsballett på linje med Uma Thurmans slakting av the crazy 88 i Kill Bill vol. 1, og lærer fort at denne filmen har absolutt ikke tenkt å spare på kruttet når det gjelder vold og blod.
Alien: Earth (2025)
Regi: Noah Hawley
Denne TV-serien var jeg både håpefull og skeptisk til før den kom. Håpefull fordi den var signert skaperen av Fargo-serien, som er noe av det beste jeg har sett på TV, og også er en serie-oppfølger av en legendarisk film. Skeptisk fordi xenomorph-rasen som filmmonster ikke egner seg for å slippe fri på jorda. Alle tidligere filmer som har inneholdt dem, bortsett fra den vi skal komme tilbake til, har foregått i isolerte omgivelser. De dreper vilkårlig, og sprer seg som virus om de begynner å formere seg. Den er skummel i trange korridorer, gjerne i et romskip hvor det er farlig å skyte den og risikere syreblod på skroget. Heldigvis klarer Alien: Earth å omgå dette ved å isolere xenomorphene på andre finurlige vis. Her blir vi også mer kjent med hva som foregår på jorda i tiden rundt handlingen i den opprinnelige filmen.
Her råder kapitalismen, i beste cyberpunk-stil. Fem selskaper eier alt på jorda og verdensfreden er avhengig av terrorbalansen dem imellom. Serien har også en herlig visuell stil med kulisser og antrekk som ser ut som om de kommer rett fra originalfilmen. Dette dras også enda lengre ved at alle kulturelle referanser er fra før Alien ble utgitt (et trekk vi også ser i Alien:Prometheus hvor en John Denver-sang fra 1971 har en sentral rolle) og ved at teknologien ser ut som hvordan sci-fi-filmskapere på søttitallet ville sett for seg teknologien i fremtida. Fantastiske skuespillerprestasjoner her også, blant annet med Timothy Oliphant som robot, og mye humor signert skuespillerne som elegant spiller 12-13-åringer i robot-voksenkropper med alt av fakter og formuleringer som avslører deres mentale alder.
Mest ikoniske scene: Alle scener som involverer øyemonsteret. Det er ganske imponerende å forsøke å introdusere nye monstere i en allerede etablert monster-franchise med et av tidenes mest ikoniske monster, men faen, denne krabaten stjeler showet i hver eneste episode.
And without further ado:
Alien VS Predator Requiem (2007)
Regi: Greg og Colin Strause
Jeg har overlevd møtet med denne en gang før. Hvis jeg ikke overlever denne gangen, si til kona og ungene mine at jeg elsker dem.
Jeg bestemte meg for at om jeg skulle ta Frank på ordet og skrive denne artikkelen måtte jeg i det minste se filmen en gang til og faktisk gi den en real andre sjanse. Jeg kunne jo ha hatt en dårlig dag første gang jeg så den, eller vært forutintatt eller farget av andres meninger om den. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å viske ut mine fordommer mot AVP:R, filmen som stort sett befinner seg nederst på omtrent alles rankinger over filmer som finner sted i dette delte kinematiske universet, og være forberedt på å bli overveldet av en undervurdert perle.
I oppsummeringen av The Predator overfor skrev jeg om trenden med oppfølgere med navn som gjorde at de ikke hørtes ut som oppfølgere. Alien vs Predator: Requiem føyer seg inn i en annen trend. Oppfølgere med meningsløse undertitler.
Blant klassikere som Highlander II: The Quickening og Breakin’ 2: Electric Boogaloo skinner Alien vs Predator: Requiem sterkt. Den opprinnelige tittelen på manuset var “Alien Versus Predator: Survival of the fittest”, men noen i produksjonen mente sikkert at filmen kunne virke mer dyp og kunstnerisk om den hadde en tittel som ikke ga mening. Neste år så James Bond-filmskaperne på den selvhøytidelige nonsenstittelen “AVP: Requiem”, sa “hold my beer” og slapp “Quantum of solace”. Tittelen ble om ikke annet profetisk, fordi den ga virkelig dødsstøtet til crossover-franchisen Alien vs Predator, og ble i så måte et slags requiem.
Strause-brødrene hadde på 2000-tallet begynt å gjøre seg bemerket som effektskapere. De startet spesialeffekt-selskapet Hydraulx, bidro til storfilmer som Titanic, Terminator 3 og The Day after Tomorrow,og hadde så vidt begynt å dyppe tåa uti regissørdammen med et par kortfilmer, musikkvideoer og reklamefilmer hvor de også fikk vist sine ubestridelige evner med spesialeffekter.
Det første man merker med AVP:Requiem, og som absolutt alle fantasiløse kritikere skal påpeke om denne filmen, er at alt er vanvittig mørkt. Du har så klart muligheten til å justere lysstyrke og kontrast på TV-en, men problemet er jo igjen at da ser du mer av denne filmen, så jeg valgte å ikke røre innstillingene og heller skåne meg selv.
Filmen starter bra, med en chestburster som bryter seg ut av en yautja og har de samme karakteristiske insektkjevene med hoggtenner som yautjaene har. Om det kan virke som om jeg allerede har endret litt holdning til AVP:R, slapp av. Hele denne scenen er hentet fra den første AVP-filmen, hvor den er sluttscenen.
Hybryden “Predalien” hadde på dette tidspunktet vært en fanfavoritt blant fans av AVP-tegneseriene siden sin første opptreden i 1991, så jeg går ut fra at mange i den samme fanskaren sitret innvendig da de fikk se figuren gjøre sin filmdebutt. For dem må AVP: Requiem ha vært en enorm skuffelse.
Fødselen til Predalien medfølger den første av mange rotete actionsekvenser hvor det er vanskelig å si hva som egentlig skjer, men enden på visa er i hvert fall at Predalien dreper resten av mannskapet på yautja-skipet, skipet krasjlander på jorda, og Predalien rømmer derfra sammen med masse facehuggere som yautjaene hadde med seg.
Nå klipper filmen til en far og sønn som er på jakt i den minst troverdige skogen noensinne filmet. Det hadde antagelig kostet mye mindre og sett bedre ut å kjøre til nærmeste skog og sette opp kamerautstyr for denne lille scenen, men når man er spesialeffektmestere må man så klart heller putte opp noen bregner og filme skogen som greenscreen. De ser romskipet krasjlande, løper dit, blir angrepet av facehuggere. Faren får inn et skudd på en facehugger, og syreblodet gjør at armen hans detter av på den mest corny måten du kan forestille deg. Begge blir selvfølgelig overrumplet og inseminert, for denne filmen vil vise at den er kjempeedgy og ikke har skrupler for å drepe barn eller la dem bli befruktet av utenomjordiske skapninger. Skuespillet er her mer kunstig enn skogen scenen utspiller seg i, fullstendig uten innlevelse, men til barneskuespillerens forsvar fikk han sikkert bare instrukser om hvordan han skulle reagere uten å vite hvilke spesialeffekter rollefiguren hans så. Han roper litt slapt “Dad!” og setter seg i skjul bak en stein hvor han blir angrepet selv. Den korrekte reaksjonen ville selvfølgelig vært å le av hvor teit det så ut da farens arm datt i bakken.
Vi klipper nå til hjemplaneten til yautjaene hvor en predator ser klipp fra hjelmkameraet til sine døde venner og reiser ut. Denne figuren har ikke noe navn i filmen, men ble omtalt av filmskaperne som “Wolf”, etter Harvey Keitels figur i Pulp Fiction som rydder opp etter sine medgangsteres voldsorgier, og navnet har derfor fått feste.
Først nå er det tid for å introdusere menneskene vi skal følge resten av filmen, men frykt ikke. De er alle så fullstendig anonyme og personlighetsløse at du kommer ikke til å føle noe når de blir drept. Jeg fulgte nøye med denne gangen jeg så filmen, tok notater og pauset til og med filmen for å spole tilbake noen ganger, og likevel opplevde jeg flere ganger at jeg lurte på “hvem er dette nå igjen”, og det viste seg at figuren jeg hadde trodd het Eddie egentlig het Dallas og var kompisen til Eddie, figuren hans var bare veldig Eddie-kodet og navnet ble sagt i en kjapp introduksjonssekvens hvor jeg husket feil person sa navnet.
Og mens vi først snakker om sola! Den første av “the main cast” vi møter er Eddie-kodede Dallas. Han ankommer byen med bussen, får tilbud om skyss av en sheriffen, som er figuren som faktisk heter Eddie. I løpet av samtalen i bilen får vi vite at Dallas har vært i fengsel, at de to er barndomskompiser, og at sheriffen også har en broket bakgrunn, men i motsetning til Dallas skjerpet seg og ble politi. Eventuelt fant han ut at politiuniformen fritok ham fra skyld, for han vil ganske snart vise seg å være tidenes mest håpløse filmsnut, som sannsynligvis allerede har begynt å bryte prosedyrer og regler før han pusser tennene om morgenen.
I et annet kort klipp møter vi det nærmeste denne filmen har en protagonist, pizzabudet Ricky. Han får et oppdrag hvor han reagerer på adressen, og spør om ikke heller noen andre kan levere dit.
Nå klippes det til en annen politimann som geleider en uteligger ut av et avløpsrør. Hunden hans returnerer med armen til jegeren vi nettopp så, noe som bare fører til enda flere spørsmål. Hvorfor har denne byen åpne avløpsrør hvor uteliggere kan bo? Kloakksystemet og uteliggerne hører også til i urbane strøk, men jegerne var da vitterlig langt ute i skogen og ikke i byparken? Dette er bare det første av mange geografiske paradokser i denne filmen hvor avstander ikke betyr noenting og byplanleggeren tydeligvis var en treåring som lekte seg i Sim City på pappas PC.
Fun fact: Byen Gunnison, Colorado, hvor denne handlingen foregår, er faktisk en ekte by! (Men filmen er som så mange andre spilt inn i Kanada hvor det er billigere å spille inn film). Byen har 6500 innbyggere og er omgitt av rik natur som innbyr til jakt og friluftsliv, men det finnes ingen referanser på wikipedia til at de har en så fiberrik diett i byen at de trenger et avløpssystem så stort og komplekst at uteliggere kan bosette seg nede i rørene.
Pizzabud-Ricky har nå ankommet adressen, og sitter som en annen pervo i bilen sin og stirrer på jenta vi senere skal få vite er hans barndomsvenninne og crush Jesse.
I stedet for å bare levere pizzaene i døra som et normalt pizzabud bærer han pizzaene med seg inn, og får noen mobbende kommentarer slengt av Jesses kjæreste, Dale. Her frykter filmskaperne at vi kan få for mye sympati med hovedpersonen, så Ricky svarer derfor med en halvhjerta homofob slengkommentar tilbake. Dale og kompisene hans følger Ricky ut, banker ham opp og kaster bilnøklene hans i avløpet. Observante filmseere vil nå kanskje minnes at avløp nylig har vært vist i filmen, men skjønner jo at selv om uteliggere tydeligvis bor der i denne byen kommer jo ingen andre fornuftige mennesker til å nedverdige seg selv til å gå ned dit.
Sheriffen har nå ankommet skogen ved avløpet som inneholder ormhullet som gjør at den eksisterer både i skogen og i byen, og finner bilen til jegeren Buddy. Buddy selv og sønnen Sam får en siste mulighet til å demonstrere elendig skuespill i scenen hvor chestbursterne bryter seg ut av dem.
Vi klipper nå fort til enda en ny figur, en mor i militæruniform kommer hjem til familien sin, og har med seg en nattkikkert hun lar datteren få leke med. Etter å ha omtalt henne som “militærmor” i notatene mine nesten hele filmen sjekker jeg internett og finner ut at figuren hennes heter Kelly.
Ricky klatrer inn vinduet hjemme og møter Dallas. Vi finner ut at de to er brødre. Ricky vil først banke opp mobber-Dale med balltre, men Dallas roer ham ned og tilbyr seg å hjelpe ham å finne bilnøklene i stedet. Ikke på noe tidspunkt tenker noen av dem på å heller ringe politiet. Figurene i denne filmen er så korka at det grenser til parodi.
Facehuggerne finner bostedet til uteliggerne nede i kloakken og inseminerer dem. En kvinnelig uteligger møter predalien og blir presumptivt drept. Det er umulig å si hva som egentlig skjer, for disse minuttetene er bare svart skjerm med glinsingen av romvesenslim som eneste kontrast.
Jeg nevnte at avstander ikke betyr noe i denne filmen. Selv trodde jeg for eksempel at yautjaenes planet lå i et annet solsystem langt bortenfor våre teleskops rekkevidde. Der tok jeg tydeligvis feil, for Wolf ankommer nå skogen noen få timer etter å ha forlatt hjemplaneten, så jeg vil kanskje anslå at predatorenes hjemplanet er i Wisconsin.
Wolf ankommer midt på natten og finner skipet og sine døde kompiser, han tar en prøve av konserveringsvæsken fra laboratoriet og finner ut at det er facehuggere som har rømt derfra. Så følger en komisk lang scene hvor han bevæpner seg og pakker med seg utstyr. Den er klippet som om det hadde vært en overdrevet lang Evil Dead-referanse, og jeg venter bare på at Wolf skal se inn i kameraet og si “Groovy”. I stedet for dette sprenger han romskipet. Ingen av de 6500 innbyggerne i Gunnison, Colorado legger merke til en gedigen eksplosjon i skogen som vi allerede har etablert tydeligvis er en park midt i byen med tilkobling til avløpssystemet.
Militærdatter leker med nattkikkerten ved leggetid. Kan dette være et frempek? Filmen er tydeligvis klar over selv at den hopper mye frem og tilbake mellom figurer og lokasjoner, så den gir stadig små påminnere om at de andre figurene eksisterer.
Flere av filmene i begge disse to franchisene har hatt forskjellig uttrykk. Alien er en skrekkfilm, Aliens er mer en actionfilm med skrekkelementer, og så videre. Denne filmen er derimot mest inspirert av tenåringsslashere. Da Wes Cravens film Scream kom i 1996 etablerte den og harselerte med et sett med klisjeer for slike slasherfilmer, og en av disse er at hovedpersonene alltid gjør dumme valg. Skiller lag i stedet for å holde seg samla, løper opp trappen i stedet for ut av huset når de har morderen i hælene, og så videre.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi i et ekstremtilfelle av slasherfilm-dumskap finner brødrene ut at det er en kjempeide å gå ned i kloakken og søke med hendene nedi floden av bæsj for å finne bilnøklene. Vis meg en eneste virkelig person som hadde gjort det. Uansett, de ser en chestburster løpe forbi i en sidetunell og forlater kloakken.
Politiet og lokalbefolkningen går manngard på leting etter jegeren Buddy og sønnen, og demonstrerer sin absolutte inkompetanse ved at selv med alle de involverte i leteaksjonen, og kunnskap om hvor bilen sto parkert, finner de ingenting.
Filmskaperne forvirrer også seg selv like mye som de forvirrer seerne, fordi de har tydeligvis glemt at Buddy og sønnen ble angrepet like ved predator-skipet hvor Wolf nettopp har etterforsket og sprengt. På grunn av filmskapernes selektive hukommelse finner ikke Wolf likene før han har observert leteaksjonen. Nå får vi også for første gang se hva en av gjenstandene han rasket med seg fra skipet brukes til. Noen flasker med blå væske han tømmer på likene gjør at de disintegreres. Han bruker en hel flaske på hver av de to menneskene og på facehuggerne, og kommer til å bruke mange flere utover i filmen, så det mest imponerende med Wolf er kanskje egentlig hvor god plass han har i lommene sine. Mens han holder på med dette blir han avslørt av en politimann som valgte å fortsette leteaksjonen litt til etter at den var ferdig, og Wolf etterlater seg selvfølgelig ikke vitner, så han dreper politimannen.
Det blir dag igjen, og for en stakket stund går det an å se handlingen i filmen. Kona til Buddy henger opp savnetplakater utenfor en kafe hvor småkriminelle Dallas sitter og synes synd på seg selv til servitrisen Carrie. Sheriff Eddie kommer inn, og da husker Carrie plutselig på at hun er kona til politimannen som forsvant og er bekymra for ham.
Eddie leter etter ham i skogen, og finner ham flådd og hengende i et tre.
Her er det naturlig å begynne å lure igjen. Hva er motivasjonen til Wolf? Han skal liksom være super-opprydderen som lusker rundt i usynlighetskraftfeltet sitt og fjerner alle spor, men her har han allerede sprengt et romskip like ved byen, ikke klart å finne de rømte facehuggerne og ofrene som lå like ved romskipet, glemt å sjekke omgivelsene før han skrudde av usynlighetsfeltet, og deretter flådd et lik og hengt det opp i et tre i stedet for å disintegrere det. Hadde vi sett skoene hans i et klipp hadde vi nok sett at de hadde borrelås.
Fra obduksjonen hvor obdusenten påpeker at det er rimelig uvanlig med flåing av mennesker kommer regissørene på at filmen har en protagonist, og klipper igjen til Ricky. Han kler på seg uniformen i bilen, noe som knapt kan forklares med noe annet enn at filmskaperne ville vise ham i bar overkropp. De fleste ville tatt på seg uniformen før de dro hjemmefra eller inne på arbeidsplassen. Kanskje antyder de at han dro tilbake til kloakken igjen for å lete etter nøklene etter å ha sett chestbursteren og var der hele natten så han måtte skifte i bilen? Han har jo tydeligvis nøkler igjen nå. Hvis han hadde et reservesett virker det om mulig enda mer meningsløst å gå ned i avløpsrøret og grave i bæsjevann med hendene.
Jesse banker på ruta til bilen, det viser seg at hun er forelska i Ricky også, og har slått opp med Dale. Hun inviterer Ricky til å “bade som i gamle dager”.
Wolf har nå inntatt kloakken, disintegrerer likene etter facehuggernes orgie. Han følger sporene etter xenomorfene i mørket, frem til noe som kunne vært en episk showdown med en flokk aliens i hendene til en kompetent regissør. I stedet foregår kampen ved at det klippes til alienkjever som glefser, hvorpå det klippes til Predator som står der helt i ro og skyter med skulderkanonen. Dette gjentar seg et par ganger, før de siste to kaster seg over ham. Hele seansen ender med at Wolf er uheldig og skyter hull i et gitter så aliens lekker ut av kloakken og inn i byen. Da han ser predalien-en sammen med de flyktende xenomorfene finner Wolf ut at han er for tøff for å bruke eksisterende åpninger, så han bryter seg opp gjennom asfalten og etterlater seg et stort hull. Hans måte å sporløst rydde opp på minner om Ghostbusters’ sporløse måte å rydde unna spøkelser på. Han forårsaker minst like mye personlige og materielle skader som scenomorfene.
Hvem er det på tide at vi ser noe mer til nå? Svarer du “servitrisen Carrie” tenker du som Strause-brødrene. Etter en kort konversasjon med kokken forlater hun kjøkkenet, kokken drepes offscreen av en alien, Carrie stikker hodet inn og ser blodbadet, før hun selv også blir angrepet. Det klippes til svart, som for å håne seerne enda mer med hvor mørk filmen er. Vi titter enda en gang innom jenta med nattkikkerten for å påminne oss om at hun er vesentlig for filmen.
Sheriff Eddie informerer Dallas om alt det merkelige han har opplevd. Han er altså helt fullstendig udugelig som politi, bryr seg ikke om taushetsplikt eller noe, bare sitter på en bar og forteller sin småkriminelle barndomskompis som han nettopp har truffet igjen etter et fengselsopphold om taushetsbelagte detaljer om drap han etterforsker.
Her pauser jeg filmen, legger merke til at jeg er under halvveis. I HELVETE. Det kjennes ut som om jeg har sett på dette makkverket i flere timer, så jeg tar et par dagers pause. I mellomtiden ser jeg blant annet filmen Weapons (2025) av stjerneskuddet Zach Cregger og blir påminnet om hvor bra skrekkfilmer egentlig kan være.
Etter pausen, del to:
Infrastrukturen i Gunnison, Colorado er det ikke noe å si på. Denne byen på 6500 innbyggere har både et avløpssystem som kunne hatt plass til at Glomma rant igjennom, og et kraftverk på størrelse med hele resten av byen. Vi får igjen se hvor håpløs Wolf er i neste scene, der han jakter aliens rundt på det nevnte kraftverket. Selv med skulderkanonene med automatisk sikte klarer han å bomme på xenomorfene på rimelig nært hold. Xenomorfene er så lite affisert av denne håpløse jegeren at en av dem tar seg tid til å drepe en tilfeldig arbeider mens de blir jaget av predatoren. Enten er Wolf uteksaminert fra stormtrooper-universitetet til general Darth Vader, eller så er våpnene hans innstilt på å bare treffe mennesker, ikke xenomorfer. Han gjorde jo rimelig kort prosess på politimannen i skogen.
Ricky og Jesse bryter seg inn i skolebassenget etter stengetid. Jesse kler av seg til undertøyet siden Ricky hittil ikke har klart å ta signalene om at hun liker ham. Dale og vennene kommer kjørende i en bil for å banke Ricky, og alle gutta ender med å ramle i bassenget. Du skal ikke ha sett mange dårlige ungdomsslashere for å skjønne at gjengen med ikke navngitte bøller uten personlighet Dale drar med seg bare er der for at noen må dø før hovedrollene. Ikke at man bryr seg noe mer om noen av hovedrollene i denne filmen.
Filmen klipper tilbake til Wolf på kraftverket som beviser nok en gang hvor håpløs jeger han er og blir rundlurt av en alien, skyter, bommer, og strømmen går i hele byen. Som om filmen ikke var mørk nok fra før skal vi nå altså ha et strømbrudd i tillegg.
Gutta i bassenget blir tilfeldig angrepet av en alien, alle unntatt en kommer seg opp fra bassenget, den siste blir drept i vannet. Bølle nummer to blir drept på vei ut vinduet gjengen flykter gjennom.
Vi klipper tilbake til jenta med nattkikkert en gang til, og denne gangen ser hun faktisk en xenomorf! Jeg har for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger vi har klippet tilbake til henne for å forespeile denne begivenheten. Jeg ser for meg at det finnes en uutgitt director’s cut av denne filmen som bare er 10 minutter mer med klipp tilbake til jenta med nattkikkert, 10 minutter til med klipp av Wolf som plukker frem flaske med blått innhold og møysommelig tømmer den over lik, og 10 minutter til med scener filmet i kloakken.
Faren til jenta blir drept i tidenes mest forutsigbare jumpscare etter å ha ytret pappaklisjeen “se, ingen monstre her”.
Wolf dreper basseng-xenomorfen og disintegrerer liket i bassenget.
Sheriff Eddie og brannvesenet rykket ut til kraftverket, hvor de treffer ungdommene, som forteller at de har sett vennene sine dø, uten å egentlig virke særlig berørt av det. Samtalen foregår så rolig og med så lite innlevelse at om filmen hadde vært utekstet og på et språk du ikke forsto kunne du gjetta at dialogen i denne scenen var en diskusjon om klokka skulle stilles frem eller tilbake når man går fra sommertid til vintertid.
Politiet tar likevel ungdommene alvorlig, etterlater dem i bilen mens de undersøker bassenget. Her finner de masse blod på veggene, men ingen lik.
Carrie, servitrisen fra kafeen og kona til den døde politimannen, blir funnet av sin venninne Darcy, kona til den døde jegeren. Selv om denne byen er liten er det nesten komisk hvor sammenfiltret og innavlet befolkningen er. Alle har en eller annen slags relasjon til hverandre. Liket til Carrie er sprettet opp i magen, noe som er et frempek til en senere scene.
Etter et kjapt klipp tilbake til Wolf som fikser skadene sine med medisinsk fremtidsteknologi klipper vi til sheriffen igjen, hvor den rømmende Darcy kommer løpende og forteller ham hva hun har sett.
Sheriffen informerer om at nasjonalgarden på vei, og det virker som om det er en halvtime av filmen som er borte, for plutselig gikk vi fra en etterforskning av et par forsvinningssaker, et lik funnet i skogen og en brann på et kraftverk til at det er fullt pandemonium og nasjonalgarden må kalles inn. Jeg spoler tilbake, men nei. Det eskalerte helt plutselig i hele byen og Eddie ble tydeligvis informert om det off camera.
Dallas får våpen av sheriff Eddie, og med tanke på hvor kollegialt han har behandlet Dallas tidligere i filmen og involvert ham i etterforskningen er det nesten merkelig at han ikke ga ham tjenestevåpenet sitt allerede da han plukka ham opp fra bussen fra fengselet.
Gjengen bryter seg inn i en friluftsbutikk og stjeler flere våpen, og treffer etterhvert de to stonerne som jobber der og av en eller annen grunn er der etter åpningstid. Eller, grunnen er jo åpenbar, de er der av samme grunn som de navnløse bøllene Dale hadde med seg i bassenget. De er der for å dø.
Nasjonalgarden ankommer i pansrede kjøretøy, så basen deres var tydeligvis også like ved byen. De passerer brennende biler som ligger veltet på taket og flere indikatorer på at det mangler en bit av filmen. De rekker så vidt å gå ut av kjøretøyene før xenomorfene knerter dem en etter en i enda en rotete og uoversiktlig actionsekvens.
Militermamma Kelly og datteren hennes ankommer sportsbutikken og slår seg sammen med Sheriffen og ungdommene.
Vi klipper til et fødeavdelingen på byens sykehus, som også er helt enormt overdimensjonert i forhold til størrelsen på byen.
Predalien dreper en jordmor og facehugger deretter en gravid kvinne og kjører tunga ned i strupen hennes. Det viser seg nemlig at predalienene ikke følger den samme livssyklusen som andre xenomorfer, og i stedet for å ta omveien om egg og facehuggere så har de selv inseminasjonsrøret i munnen. Det er også grunnen til at magen til Carrie var spjæret, hun hadde fødd et kull xenomorfer.
I sportsbutikken blir Dallas fanget og brukt som agn av predatoren Wolf, uten at det er noen logisk grunn til at xenomorfene heller skulle angripe han som henger fastbundet fra taket enn noen av de ti-tjue andre menneskene jeg forlengst har mistet tellingen på. Wolf dreper en alien med denne fella, blir nok en gang tatt på fersken uten usynlighetsfeltet og må dermed sprenge hodene til de to stonerne som driver butikken. INGEN VITNER!
Dale blir angrepet av en xenomorf. Wolf skyter xenomorfen, og Dale dør i stedet av syreblodet han får over seg.
På sykehuset bryter predalien sine barn ut av magen til den gravide kvinnen som også er innhyllet i en slags kokong.
Ungdommene finner nasjonalgardens forlatte panserkjøretøy og oppgraderer fra jaktrifler til automatvåpen.
Sheriff Eddie ringer en oberst i høren for å høre om evakuering. De får beskjed om at alle veiene ut av byen er ødelagt, men at det kommer et helikopter til et torg i sentrum om 20 minutter. De er usikre på om de rekker det, fordi de glemmer i likhet med filmskaperne at dette foregår i en knøttliten by på 6500 innbyggere som ligger midt i skogen, og ingen av stedene i bykjernen ville tatt 20 minutter å reise mellom om du så hadde hinket på krykker, langt mindre kjørt med militær transport. Bare for sammenligning: Byer i Norge med 6500 innbyggere er Nord-Aurdal, Tvedestrand, Nome, Trysil, Nordre Land og Risør.
Vi klipper til en video av Obersten som ser en video av xenomorfene.
Mens han ser på xenomorfer strømme ut av sykehuset tar Wolf av skulderkanonen og bruker den som håndholdt pistol, sannsynligvis etter å ha innsett av at autosiktet er helt håpløst. Han har knapt truffet noenting hele filmen, annet enn øyevitnene han må drepe fordi han også er håpløs til å holde seg skjult, og må begynne å bli ganske desperat.
Idet galleriet med personlighetsløse hovedpersoner jeg ikke gidder ramse opp kommer rullende i sitt stjålne militærkjøretøy treffer de en annen militærtransport med samme oppdrag.
Militærmor Kelly er den første i filmen som faktisk evner å tenke en fornuftig tanke, og innser at det er noe muffens med denne planen. Hun foreslår heller å dra til sykehuset og se om de finner et helikopter der, hun kan i så fall fly det.
Sheriff Eddie har mer tro på den opprinnelige planen, så her deles gruppen i to.
Mens Eddie og en annen gjeng drar mot torget drar Dallas, Ricky, Kelly, datteren til Kelly, Jesse og en tilfeldig siste passasjer mot sykehuset. Hvorfor er den siste personen med? Si det sammen med meg alle sammen: FOR Å DØ.
Gjengen ankommer sykehuset, den siste passasjeren blir drept omtrent rett etter at de entrer bygningen. Predatoren Wolf havner i kamp med aliens, predalien og facehuggers, mens menneskene rømmer. I enda et slapstick-aktig drap blir Jesse helt tilfeldig drept da hun løper rett inn i boomerangene til Wolf. Da han ser den eneste kvinnen som har snakket til ham uten å ha det som jobb dø rett foran øynene sine angriper Ricky Wolf og presser ham ned i en heissjakt før han selv blir spidda av predalien.
Ricky overlever, storebror redder ham og rasker med seg Wolfs kanon, og alle de gjenlevende menneskene løper mot helikopteret på sykehustaket. Mens Kelly skyter aliens, skyter Dallas hull i et gjerde med kanonen til Wolf.
Nå kommer alle klisjeene og referansene på løpende bånd som Strause-brødrene har glemt å klemme inn. Dallas sier Arnold-onelineren “Get to the chopper” til Ricky, og i showdown på sykehustaket tar Wolf av seg masken og går i nevekamp med predalien som predatorer har gjort i alle tidligere filmer for den siste showdown med sin verdige motstander.
Obersten løy selvfølgelig til sheriff Eddie, og har sendt bombefly i stedet for redningshelikopter, sprenger hele byen og alle gjenlevende mennesker og romvesen.
Helikopteret med hovedpersonene tas av eksplosjonen og krasjlander i en skog som om mulig er enda mindre overbevisende enn den i starten av filmen. Her blir de funnet og avvæpnet av nasjonalgarden, og i et siste klipp blir pistolen brakt i en koffert på kontoret til en frøken Yutani i firmaet som en gang i fremtiden skal fusjonere med selskapet til dynastiet Weiland.
Oppsummering og konklusjon:
Etter å ha sett hele filmen om igjen og tatt et gjensyn med noen flere filmer i serien i arbeidet med denne teksten, står jeg støtt i min mening om at dette er den dårligste filmen i begge franchisene. Jeg synes det er en billig kritikk å påpeke at filmen er for dårlig lyssatt. Det er MYE annet som feiler denne filmen.
Ingen av figurene kjennes ekte eller som noen jeg bryr meg om. Flere figurer er helt tydelig bare kastet inn underveis for at romvesenene skal ha noen å drepe for å spare hovedpersonene litt lenger. Ingen av figurene handler rasjonelt eller normalt. De gjør ting som å veive hendene ned i bæsjevann på leting etter bilnøkler eller fortelle sin kriminelle barndomskompis detaljer om sakene de jobber med som politi. Scenen hvor hovedpersonens utkårede (Jesse) blir drept på flukt fra monster ville vært en hjerteskjærende scene som tok pusten fra tilskueren i enhver kompetent lagd film, men det blir bare komisk her da det skjer så plutselig og på så slapstick-teit måte, i tillegg til at filmskaperne ikke har klart å gi henne en personlighet og fått oss til å føle noe for henne heller. Det samme gjelder også scenen hvor sheriff Eddie og alle gjenlevende i hele byen (bortsett fra de fire på helikopteret) blir bomba av militæret.
Byen er både en søvnig småby som ligger midt i skogen hvor innbyggerne kan gå på jakt og samtidig en pulserende metropol med enormt kloakksystem hvor det kan bo en hel haug med uteliggere, et sykehus med tjue nyfødte liggende på barselavdelingen, et kraftverk stort nok til å forsyne hele staten og mye annet.
Xenomorfene og Predatoren i tittelen er heller ikke konsekvente i noen ting de gjør. Adferden deres strider ikke bare med etablert adferd i de to kinematiske universene, den er ikke konsekvent innad i filmen en gang. Wolf sniker seg rundt i usynlighetsfeltet sitt og fjerner spor, men er i neste øyeblikk uforsiktig og må drepe vitner. Og når han selv har drept vitner er det plutselig ikke nødvendig å fjerne sporene av disse, de henges opp til allmenn beskuelse.
Noen av døds-scenene er også så corny og slapstick-aktige at de hadde passet bedre i en splatterkomedie. Deriblant alle som får syreblod på seg og Jesse som løper rett inn i en løpsk boomerang/ninjastjerne.
Skuespillet er flatt og livløst. I noen dialoger kjennes det nesten ut som om man først har filma replikkene til den ene skuespilleren og så den andre, uten at noen har svart dem i dialog.
Hele manuset virker som om manusforfatter Shane Salerno starta med en liste ideer til scener, og så presset dem inn i manus selv om de ikke ga mening i sammenhengen (eller sånn som Hollywood funker fikk han sikkert overlevert ideer fra produsenter og regissører og rev seg i håret mens han tilpasset alt underveis). For det er noen stilige ideer. Jeg liker ideen om en Yautja som har som jobb å skulle rydde opp i rotet til de andre, selv om jeg egentlig tror han ville løst det ved å detonere en svær bombe (noe som også ble etablert i den første AVP-filmen, hvor vi fikk vite at flere forhistoriske samfunn ble utslettet fordi Predatorene tapte kampen mot xenomorfene).
Det er også en del fine spesialeffekter, ikke så rart når regissørene er fra den verdenen. Og det er kult med en Predalien, jeg skulle bare ønske at den ble brukt til noe mer enn en lettvint måte å forklare at aliens i denne filmen formerte seg uten dronning som legger egg (Ingen tidligere fremstillinger av predaliens har hatt inseminseringsslange i munnen).
Som nevnt litt tidligere i teksten, Xenomorfer funker dårlig som filmskurker uten en setting med isolasjon fordi de kommer bare til å formere seg og utrydde alt liv på planeten, og løsningen blir fort å sprenge hele byen før det blir for sent, sånn som blir gjort i slutten i denne filmen.
Det er ikke noe galt med å like denne filmen. Herrefred, jeg liker selv mange filmer som har elendig skuespill, platte figurer med ukonsekvent personlighet som gjør idiotiske handlinger. Men de fleste av dem er B-filmer fra 70-/ 80- og 90-tallet med masse sjarm fordi de er lagd av regissører med tro på sin teite lille idé på tross av at ingen andre hadde det, som raska sammen noen venner og lagde enkle spesialeffekter på budsjett bestående av oppspart ukelønn. Denne filmen er en Hollywoodfilm med store studioer bak og et budsjett på 40 millioner dollar som bruker eksisterende åndsverk fra to etablerte filmserier og ikke forstår noen av dem.
Strause-brødrene regisserte forresten bare en film til, den like forglemmelige sci-fi-filmen Skyline. Spesialeffekt-selskapet deres, Hydraulx, lever i beste velgående, og jobber blant annet med suksessen Stranger Things på Netflix. Effekter er nemlig noe disse gutta KAN.
Filmloftet skreiv litt om ALIENS her