Promotering, postere og pappfigurer: Promo på åttitalet!

Av gjesterforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!

Med en slik «headliner» snakker jeg om hvordan de promoterte de nye filmene som kom ut på VHS-markedet på 80-tallet, da dette mediet virkelig begynte å skyte fart. Vi hadde ikke mye info om filmene som kom. Det var ikke som i dag, da man bare googler, klikker seg inn på IMDb eller scroller opp og ned på Wikipedia.

Det fantes blader, men ikke så mange av dem var norske. Det som var mest lest var Scandinavian Film & Video. Men dette var et svensk magasin og ikke akkurat så lett å finne i bladkiosken hjemme. Det samme gjaldt det amerikanske bladet Cinefantastique og det engelske bladet Empire, som så dagens lys i november 1989 (og som fortsatt utgis på papir den dag i dag).

For de som kjøpte VG eller Dagbladet, var det som regel satt av en side som ga litt innsikt i hva som rullet på kinoene. Da gjerne med litt større bilder av premierefilmene, men de tok dessverre for seg de større byene og ikke landsbygda. I ungdomsbladet Det Nye kunne man enkelte ganger komme over litt filmstoff, men da gjerne vinklet mot menn i film (for eksempel John Travolta i Staying Alive, Patrick Swayze i Dirty Dancing og Rob Lowe i Youngblood) for å lokke unge jenter til å kjøpe. Bladet Topp, som dukket opp på den senere halvdelen av 80-tallet, hadde også noen ganger filmspesialer som var gøy å lese, pluss postere av filmstjerner.

Mini-kino i stua

Hvordan skulle de forskjellige distribusjonsselskapene reklamere til de ulike gruppene for å fortelle hva man burde låne? Det var ikke bare én type mennesker som var potensielle kunder og som var hektet på denne typen ny underholdning. Det var alt fra små barn til eldre mennesker godt opp i pensjonsalderen, som fant det befriende å ha en liten minikino hjemme med et mye større og nyere utvalg enn det som ble sendt på NRK.

La oss være ærlige. Hvem ville vel ikke heller se Mad Max, Scanners eller The Amityville Horror fremfor reprisene av Husker du? med Odd Grythe, der han samlet sammen en bråte pensjonister (og «nogo attåt») i et musikkprogram fra midten av 70-tallet? Nå kunne folk velge selv.

En av de vanlige metodene for å friste til mer leiefilm, var store plakater som hang i vinduene til videokioskene. De ga et solid blikkfang og fungerte som reklame for den eller de nye filmene som akkurat hadde kommet inn døren. Men distributørene selv hadde også sine egne triks.

Distributørenes lokkemidler: Kataloger og «bibler»

Vi husker godt de ulike bladene, magasinene og flygebladene selskapene trykket opp for å vise frem hva de kunne tilby.

Esselte

Esselte hadde sine høst- og vårutgaver der de lanserte kataloger som var større enn et A4-ark. Her var det avspeilet covere og tekst, gjerne med lanseringsdato. I enkelte tilfeller sto det riktignok «ikke utgitt i Norge». Dette handlet om at Esselte drev i alle de skandinaviske landene. Enkelte utgivelser som Friday the 13th Part III og IV var totalforbudt på det norske markedet (det samme gjaldt Death Valley). Noen filmer ble lansert av Esselte i Danmark, Sverige og Finland, mens de i Norge gikk under andre distributører. Titler som Cannonball Run II og Shaker Run, for å nevne et par.

Som oftest var det de gode, gamle titlene som preget magasinene. Klassikere som Raiders of the Lost Ark, Nighthawks og An Officer and a Gentleman prydet gjerne forsidene. Esselte hadde også Video Trade, som lanserte de fleste av Columbia Pictures sine filmer. De ga ut magasiner en til to ganger i året med covere til The Karate Kid, Perfect, Blue Thunder, Ghostbusters og en mengde Oscar-vinnere.

Warner Home Video

Warner Home Video hadde sine svarte, små A5-hefter som best kan betegnes som bibler. De inneholdt alt av Bond, Eastwood og Politiskolen-filmene. Disse heftene var kjempegode å ha for å krysse av eller lage et merke ved det man hadde sett, slik at man kunne skryte litt i venneflokken av hvor stort filmspekter man hadde. De kom ut én gang i året og var utrolig populære. (De er forresten populære i dag også, for de som samler på gammel VHS-nostalgi. Har du noen i god stand liggende på loftet, kan de gå for 300 til 500 kroner stykket med den rette kjøperen!). Jeg husker godt noen av utgivelsene med Gremlins, Police Academy 3: Back in Training og WarGames som prydet forsiden.

Mayco

CBS/FOX gikk under Mayco sitt sortiment, og de ga ut et magasin de kalte «Hjemmekinoen». Av alle merker på markedet hadde Mayco kanskje det mest selvsikre slagordet: «Mayco har de beste filmene». Det klaffet ikke alltid, men modige var de. I tillegg hadde de 90 % av spekteret til Cannon Films, så man kunne egentlig ikke bomme. Magasinet deres hadde bilder av coverne, og de hadde samlet alle filmene fra sine første utgivelser (fra Walthers Video) til dagens Mayco og alle FOX-filmene – der Star Wars sto høyt i kurs. De lanserte også et flygeblad kalt Mayco News, som kom ut hver måned hos forhandlerne.

Mindre selskaper som In Video, Select, VCM og OVC ga også ut enklere infoblader. Det var ikke bare magasiner som ble utgitt; noen steder var de gratis, men enkelte kiosker var raske med å sette en prislapp på dem for å få litt ekstra cash i kassa.

Og så hadde vi trailer-kassettene! Disse kunne man låne gratis hos videokiosken (igjen, noen steder måtte man betale full leiepris, eller man fikk den gratis hvis man leide en annen film på toppen). Esselte og Warner var de største på dette, med kassetter merket 1984, 1985 og 1986, der de samlet sine beste hits. Jeg tror trailer-kassetten fra Mayco våren 1989 er den jeg har sett aller mest gjennom tidene. Den inneholdt smakebiter fra Predator, The Hidden, Nomads og Revenge of the Nerds II: Nerds in Paradise.

Videokrigen i havgapet

Det var ikke bare promomaterialet fra distributørene som avgjorde hvilke filmer man skulle leie, men hvor de skulle leies fra. Hvem som hadde de nyeste filmene var alltid en liten konkurranse mellom utleiestedene.

Jeg har fortalt i tidligere innlegg at vi hadde en videokiosk med navnet Video Vest, som på folkemunne bare gikk under navnet «Sjappa». Men det var ikke den eneste videoutleieren på tettstedet jeg vokste opp. I Fosnavåg («Våje» på lokalspråket) fantes det tre andre. Den ene lå nesten helt ute i havgapet og het Neptun-kiosken. Den andre var Narvesen-kiosken litt lenger inn mot sentrum, og den siste var bensinstasjonen Shell i nabolaget mitt.

Alle hadde ulike vinklinger på hvordan de ville fange blikket ditt. Jeg husker godt da westernfilmen Silverado kom ut i 1986. Da hadde Narvesen en megastor papp-oppsats av coveret stående med én gang du kom inn døren. Eller da Neptun-kiosken skulle promotere The Terminator i 1985 med en gigantisk plakat for å lokke til seg kunder.

Utvalget varierte veldig. Hos Narvesen kunne du finne mye fra mindre selskaper, som In Video. De hadde filmer som Avenging Angel (Angel 2 på norsk), Gwendoline, The Boys Next Door, og litt James Bond, men utvalget var ganske lite. Neptun-kiosken hadde filmer fra Kommunenes Filmsentral (KF), som The Terminator, Breathless og The Falcon and the Snowman, pluss First Blood fra OVC. De hadde også en fot innenfor CBS/FOX med titler som Enemy Mine, Star Wars og Akira Kurosawas «Kagemusha – Spøkelsesgeneralen«.

En liten video-anekdote

Akkurat den filmen har jeg en historie om. Det hadde seg slik at jeg og Mr. Frankestein (eieren av denne bloggen) fant ut at vi skulle kose oss med en film en fin sommerkveld. Vi syklet ut til Neptun-kiosken for å finne god underholdning og bestemte oss for å låne Kagemusha. Fordi den inneholdt samuraier og Japan, så dette måtte jo være gode, actionfylte greier. For å gjøre en lang historie kort: Dette var absolutt ikke filmen for to 14 år gamle gutter som forventet fart og spenning. Det er et klassisk, bekmørkt drama som føltes som om det aldri tok slutt. I ettertid har jeg sett den igjen, og den er selvsagt et mesterverk. Men der og da tenkte jeg: «Fy f#×@ for en drittfilm!»

Den minste aktøren på markedet, Shell, hadde et veldig minimalt utvalg på et lite bakrom rett bak kassen. Der fant man titler som Merry Christmas Mr. Lawrence, Nojack & Co (NB: Ikke Kojak, dette var noe annet!) og Disney-filmer som Charlotte’s Web og Herbie Rides Again.

«Sjappa» – Imperiet Video Vest

Så hadde vi selve kirka i min barndomstid: Video Vest. Det som startet på et lite bakrom i foreldrenes butikk, vokste til å bli et lite imperium som ekspanderte til flere steder i fylket og nabofylkene.

Denne videoutleieren hadde mye bedre innsikt i hvordan man skulle promotere det nyeste. Video Vest var ganske tidlig ute med å plassere nyheter helt fremst. Senere flyttet de nyhetene lenger bak i lokalet, slik at man måtte gå forbi hundrevis av andre filmer for å komme frem til dem. Ganske smart; hadde du først gått inn, var sjansen stor for at du kom ut med mer enn én film den kvelden.

De kjørte også heftig på promo-postere og pappfigurer. Jeg husker godt da Young Guns ble lansert, med en diger pappfigur og slagordet «Six Reasons Why The West Was Wild». På kassedisken lå det ofte en stor musematte, gjerne fra Mayco, der det var stemplet inn lanseringsdatoer for kommende filmer. De var de eneste som lanserte et eget klippekort med 10 klipp (kr 250,-), noe som ble mye billigere enn å låne separat. Det eneste unntaket var CBS/FOX sine «Videobillett»-filmer, som gikk under et eget prissystem.

Utleie-økonomien

Å drive videoutleie var kostbart med tanke på hvor mange kopier man måtte ha av hver film. Det som startet med én kopi av hver, økte etter hvert til flere utgaver av de populære titlene, slik at flere kunne leie samme film på samme dag. Da The Golden Child ble lansert, hadde de fire–fem stykker. Da Top Gun havnet i hyllen, hadde de hele ti eksemplarer!

Jeg fikk vite at hver av dem kostet hele 1500,- stykket i innkjøp. Med en utleiepris på kr 40,- tok det likevel ikke lang tid før beløpet var nedbetalt og ren profitt tikket inn. Selskapet som lanserte filmen satte prisen for utleierettighetene. Den kunne ligge fra 500,- til 1500,- per kassett alt etter hvor anerkjent filmen var. Mange begynte senere med «revenue sharing», der utleiestedet kjøpte kassetter mye billigere (ofte en 40/60-deal), men måtte dele leieinntektene med leverandøren. På høyden av VHS-eventyret handlet nok uansett de største direkte med leverandøren for å få volumbasert rabatt.

Slutten på et eventyr

80-tallet var den ultimate oppturen for VHS. For hvert år ble det kjøpt inn flere og flere videomaskiner i de tusen hjem. Folk lånte mer og mer, én film ble raskt til to, og slik fortsatte det.

Men alt godt har som regel en slutt. Det var i overgangen til 90-tallet at boblen sprakk. Jappetiden var over i 1988, og folk fant seg andre vaner. Tiden for å finne underholdning uten å måtte bevege seg ut av huset ble in, og vi startet på parabol-eventyret der man kunne sitte hjemme og finne filmer på kanaler som Filmnet eller TV1000. Hvis man var heldig og hadde kontakter i England, hadde man plutselig Sky Movies og The Movie Channel.

Men det… det er et annet kapittel som muligens får se dagens lys en annen gang.

«Greed, for lack of a better word, is good.»

Meir Ator-lesestoff? Hurtigkurs i 80s actionfilmer