John Carpenter og Halloween: Skrekkens betydning

JOHN CARPENTER’S HALLOWEEN

I Haddonfield bor vanlige folk som stoler på sine naboer – det er ikke nødvendig å låse dørene. Gatene er rene, og overalt vokser fine planter og trær. En koselig, typisk småby i Midtvesten. Midt i dette vakre nabolaget står et forfallent hus. Alle småbyer har et slikt spøkelseshus hvor noe grusomt skjedde for mange generasjoner siden, noe de voksne ikke lenger snakker om. Ungene i nabolaget utfordrer hverandre til å gå nærmest. Det var her seks år gamle Michael Myers myrdet sin tenåringssøster.

Hvorfor gjorde Myers det? I den legendariske åpningen av Halloween får vi oppleve Michael Myers’ synsvinkel gjennom kameraet, som elegant glir med steadycam. Han står utenfor huset og kikker inn gjennom vinduene på sin søster, som har besøk av kjæresten. De går opp på soverommet for litt «hanky-panky». Vi følger Michaels øyne rundt huset, inn på kjøkkenet hvor han tar ut en stor kniv fra skuffen – det føles uhyggelig, som et dataspill. Vi seere «tar opp» kniven sammen med ham. Kjæresten går ned trappa og ut. Michael tar på seg en maske, og vi ser nå gjennom et ondskapsfullt, blæreformet kameraøye. Han går opp trappa, mot soverommet. Søsteren sitter der halvnaken, vi ser den snuskete senga og tilbake på søsteren, som sier «Michael» og skriker når kniven trenger inn i kroppen hennes. Hvor er foreldrene? Vi følger seksåringen ned trappa og ut, der står foreldrene som nettopp kom hjem. Det blir avslørt at morderen faktisk er en seksåring og bror til den avdøde søsteren.

Steadiecam på sitt beste. Åpninga av filmen er fortsatt veldig sterk.

Hvorfor myrdet han søsteren? Var det fordi foreldrene var borte og barna «klikket» som i Fluenes herre? Var det fordi søsteren hadde sex? Mange teorier har blitt skrevet siden 1978. Jeg tror det er enkelt forklart av Michael Myers’ kommende psykiater, Dr. Loomis: “Han har svarte øyne, djevelens øyne – ren ondskap.” Med andre ord, Michael Myers ble født slik. Etter å ha blitt innlagt på institusjon for kriminelle sinnssyke, forklarer Dr. Loomis at Myers satt i alle årene og kikket gjennom veggen, tålmodig ventende på å returnere til Haddonfield og fortsette sitt prosjekt: å drepe unge jenter. Og flykter gjør han. Han tar en rask stopp for å myrde en mann og ta hans kjeledress, en svipptur innom et supermarked for å stjele kniver og den ikoniske masken, og setter straks kursen mot hjemmet sitt. Nei, vent – han stikker også innom gravplassen og fjerner gravsteinen til søsteren før han returnerer til det forlatte spøkelseshuset.

Hva vil han der? Mimre? En bil stopper utenfor huset, og en gutt med storesøsteren sin går ut av bilen. “Hva skal du?” sier gutten, “Ikke gå mot huset!” Storesøsteren tror ikke på spøkelseshistorier og går opp til huset for å legge igjen noen nøkler. Vi ser henne fra innsiden av døren, vi hører pustingen og er tilbake i førstepersonsperspektiv. Laurie Strode står en halvmeter fra Michael Myers uten å vite det. Dette er øyeblikket hvor det dødelige forholdet mellom the Final Girl og filmhistoriens mest skremmende slasher starter – en konflikt som har pågått siden 1978 og nylig fikk sin avslutning i Halloween Ends fra 2022.

Har filmen tålt tidens tann? Det jeg reagerer mest på er skuespillet blant de relativt ferske skuespillerne (Jamie Lee Curtis’ debut), og kanskje andre vil også merke seg dette. Men det har sin sjarm. Slasherfilmer blir ikke sett for store skuespillerprestasjoner, men heller for prestasjonen av å skrike høyt. Jamie Lee Curtis står blant de fremste Scream Queens, sammen med sin mor, Janet Leigh, som er hinsides legendarisk i Psycho.

Jamie Lee Curtis – Den beste Scream Queen og den ultimate final girl.

Halloween er punkrock – laget på et lavt budsjett, fylt med kreative løsninger som får den til å virke dyrere enn den er. De nyere Halloween-filmene har større budsjett, men dermed mister de denne punkete sjarmen og kan sammenlignes med et heavy metal-album produsert av Bob Rock: De ser fantastiske ut, og jeg liker dem, men ikke i nærheten så mye som jeg liker originalen med sin røffe, minimalistiske stil. Det er verdt å merke at John Carpenters Halloween bygger spenning (ja, sakte) uten splatter eller billige jump-scares. Han gjør dette effektivt med en god dybde i foto, slik at forgrunnen er tydelig nok til å avsløre skikkelsen som stalker Laurie Strode nesten helt fra starten. Det bygger spenning, men det kritiske laget er musikken – uten akkurat denne musikken hadde filmen vært noe helt annet. John Carpenter brukte ikke lang tid på å komponere musikken, og selv om filmen en dag kanskje ikke er aktuell lenger, vil Halloween Theme leve videre som et kunstverk i seg selv. Filmfotograf Dean Cundey utnytter også mørket til det fulle – et av skrekkfilmens største øyeblikk er når Laurie Strode står ved siden av et mørkt skap, og vi gradvis ser Michael Myers’ maske tre sakte fram fra skyggen. Det er uhyre godt laget. Den formløse masken – her er en funfact: Produksjonsdesigner Tommy Lee Wallace kjøpte masken for under to dollar i en kostymebutikk (lavt budsjett, som sagt), og den het Captain Kirk! William Shatner er altså inspirasjonen bak Michael Myers! Wallace modifiserte masken, og den har blitt brukt siden – dette er det fantastiske med lavt budsjett og kreative løsninger: tilfeldighet kan bli til gull.

Dette er skrekk på sitt beste, midt på dag i dagslys.

Halloween er for meg forstadskrekk med promiskuøse ungdommer, forlatt av sine foreldre for kvelden, og som i hovedsak er slasher-fôr for ondskapens rovdyr. Filmen tar seg god tid før konfrontasjonen, og gir oss mulighet til å dvele ved forstadssjarmen. Jeg elsker barnevaktscenene hvor ungene ser på film – ikke en tilfeldig film, men Howard Hawks The Thing (et hint til Carpenters fremtidige arbeid), og det er ingen hemmelighet at Hawks var Carpenters favorittregissør. Å bruke fjernsynet til å hylle sine helter ble populært og blir brukt som virkemiddel i flere åttitallsfilmer, som i Joe Dantes Gremlins og Richard Donners The Goonies. Dette gjorde at undertegnede måtte få tak i It’s a Wonderful Life og Invasion of the Body Snatchers (1956) bare fordi Joe Dante plasserte dem i Gremlins – og de ble selvsagt favoritter og er det fortsatt.

Barna ser på gamle skrekkfilmer, slik John Carpenter sjølv gjorde i sin barndom.

Man kan analysere Halloween i dybden, og mange har gjort det. The Final Girl-teorien sier at jenta som står igjen til slutt og konfronterer morderen, er jenta som er jomfru, mens de andre jentene som tar dop og har sex dør tidlig. Carpenter og Debra Hill insisterer på at de ikke tenkte på dette da de skrev manus og sa bare “kids being kids”, men kanskje lå det i underbevisstheten. For den interesserte finnes det en bok om temaet: Men, Women, and Chainsaws av Carol J. Clover, som tar for seg kjønnsroller i slasherfilmen.

Er dette John Carpenters beste? Nei, men den er høyt på lista. The Thing står øverst, men på en god dag tar Halloween andreplassen – og i dag er en god dag.