FILMNOREG-RUNDT! : Per Ståle Honning
Dette er så hyggeleg! Per Ståle kjenner eg frå Blåskya. Eg har følgt med på dei spennande plate-for-plate-anmeldingane hans av Metallica og anna metall, og eg har høyrt på podkasten Tordentale, der han snakkar om Highlander-filmane, blant anna.
Vi har diskutert film iblant, og det er ikkje alltid vi er einige. Men eg trur ofte vi møtest når det gjeld filmar frå videosjappa. Eg har nemleg kika på Troenderstruck-profilen hans inne på Letterboxd, og eg ser at vi har mykje til felles. Men no, over til årets (2026) første gjest på FilmNoreg-Rundt!
Litt om deg sjølv?
Jeg er en passe tykk mann i min beste alder, og har dillet med podcaster om rus og heavy metal i henholdsvis tolv og fem år. I tillegg har jeg shitpostet, ablegøyet og blitt tiltagende kok steik forbanna på forskjellige sosiale medier tilsvarende lenge.
Har du nokon gong gått frå ein film midt i framsyninga på kino?
Nei. Det nærmeste var da jeg så Hobbiten: Smaugs uendelig dølle ødemark. Jeg hadde en god dose godvilje på vei inn i salen, men så startet uheldigvis filmen. Den varte i minst tolv timer, til tross for at spilletiden visstnok er litt under tre. Dette fenomenet kan ha noe med Peter Jacksons 48 bilder i sekundet-fetisj å gjøre.
Jeg var allerede sint da de fjaset rundt i elva i tre kvarter, og var omtrent ferdig med livet da de kom frem til hulen og diskuterte om de skulle gå hjem fordi døra var låst. Og så kom den nitti minutter lange PlayStation-cut scenen med Smaug, og alt gikk i svart. Jeg vet ikke helt når eller hvor jeg våknet, men jeg befant meg i et badekar fylt med is og manglet en nyre. Du kan ikke tro hvor lettet jeg ble.
Kva for eit tiår synest du er det beste filmtiåret?
Akkurat i dag må det bli 70-tallet, siden det er tiåret jeg blir mer og mer glad i for hver «nye» film jeg ser.
Jamie Lee Curtis eller Sigourney Weaver?
Sigourney Weaver troner høyt både fysisk og kunstnerisk. Det kan ha noe med når jeg vokste opp å gjøre, men Weaver har alltid hatt en aura av klasse over seg som omtrent ingen annen skuespiller har, selv i komedier som Ghostbusters eller Galaxy Quest. Unik dame.
Finst det ein film som genuint endra måten du ser verda på?
Good Hair av Jeff Stilson, produsert og presentert av Chris Rock. Det er en dokumentar om kvinnelige afroamerikaneres forhold til sitt naturlige hår, og hvordan hvite skjønnhetsidealer påvirker dem individuelt og kulturelt. Det høres sikkert rart ut, men den filmen knakk noen koder om sosiale hierarkier og minoritetsopplevelser for meg. Det er år og dag siden jeg så den, og gudene vet hvor bra den egentlig er, men den satt spor og startet noen refleksjonsprosesser jeg lever godt med den dag i dag.
Den største filmskuffelsen så langt i år?
Usikker på om det betyr «ny film i 2026» eller «filmer så i året som gikk», så da går jeg for «filmer fra 2024 som jeg så i 2025», og da blir det Alien: Romulus.
Filmener en bro mellom Ridley Scotts formålsløse Prometheus-filmer og den originale Alien-filmen. Romulus foregår riktignok etter sistnevnte, men det er Scotts «Chariot of the Gods»-mytologi den prøver å korrigere. Denne plagde meg på en irriterende måte. For den er svinaktig godt lagd. Det er tonnevis med atmosfære, figurene er stort sett likandes, musikken sitter, og alt fra scenografi til effekter er lagd med kjærlighet og riktig dose retro-futurisme.
Dessverre kan ikke de elementene gjøre opp for at det er en utstudert øvelse i franchisevedlikehold som repeterer tidligere filmer i serien både med vilje og på slump, og det ble mer og mer slitsomt jo lengre filmen varte. Om noe gjorde kontrasten det enda mer irriterende. Det var som å se en best of-kavalkade, og det er ikke det jeg er ute etter med Alien. Når filmen ikke har noe under overflaten annet enn speed runs av ting fra tre-fire gamle filmer folk husker sånn halvveis, så hjelper det ikke at det ser bra ut.
Det er ikke en dårlig film i ordets rette forstand, men jeg holder de fire første i Alien-serien (ja, til og med Resurrection) såpass høyt at det ble veldig slitsomt og skuffende.
Ein film du elskar, som nesten ingen andre har sett?
The Phantom (eller Fantomet) av Simon Wincer, med Billy Zane i hovedrollen. Det var sikkert flere i Skandinavia som så denne enn i andre deler av verden, men den ble ikke akkurat hyllet her i sin tid heller, så jeg tipper at de som leser dette neppe har sett den siden nittitallet. The Phantom gjør en stilig ting som ikke så mange andre lignende filmer har gjort, nemlig det å fange essensen av filmer den er inspirert av, og bruke det til å fremstille kildematerialet på treffende vis.
Filmen låner mye fra Indiana Jones, som er veldig smart på en måte som kanskje ikke er åpenbar med en gang. George Lucas lagde stort sett filmer basert på ting han så på kino som barn. Star Wars er Flash Gordon-serials på steroider, Indiana Jones er blockbusterversjonen av gamle eventyrfilmer med barske menn på oppdagelsesferd, og Howard The Duck er Lucas’ bearbeidelse av da han fikk sin første ereksjon mens han så en Daffy Duck-tegnefilm.
The Phantom foregår i 1938 (tegneserien begynte i 1936), og da finnes det ikke en bedre film å låne fra enn Indiana Jones, som ikke bare foregår på slutten av 1930-tallet, men som også er inspirert av den samme popkulturen som Fantomet stammer fra. Det fungerer som en juksekode, og bruker vår kjennskap til et annet «filmatisk» 30-tall som springbrett til sitt eget. Det er egentlig bare rett og rimelig når man tenker litt på det.
Glimt i øyet
I tillegg er det en velregissert film med mye glimt i øyet, og alle storkoser seg underveis. Ser Fantomet teit ut i den lilla skøytedressen sin mens han rir gjennom jungelen og jakter på gravrøvere? Ja jøss, men du ljuger om du påstår at du ikke hadde tisset litt i buksa av å ha en bevæpnet Prima Vera-statist på nakken. Bare det at de nesten ikke prøvde å gjøre kostymet «realistisk» er beundringsverdig. Treat Williams spiller skurken, vet akkurat hvilken film han er med i og han tygger seg gjennom hver eneste millimeter av scenografien han får hendene sine på.
Tungvektsmester i skurk Cary-Hiroyuki Tagawa får dessverre altfor lite tid på skjermen som The Great Kabai Sengh, men han oser både karisma og teatralsk ondskap fra første til siste bilde. Musikken til David Newman er forøvrig fantastisk, og legger på en ekstra dimensjon av svulstig, heltemodig grandiositet. Filmen balanserer hele tiden mellom akkurat nok alvor og selvparodi, og med musikken sitter tonen som en kule.
Å se The Phantom etter tusen Marvel-filmer er forfriskende, for den gir oss tillatelse til å smile av hvor absurd handlingen er uten å blinke til kamera eller undergrave seg selv med teite vitser. Sånn sett har den mange fellestrekk med Martin Campbells The Mask of Zorro (en film som også fortjener et gjensyn av langt flere).
For å oppsummere: Dette handler om en hvit fyr i lilla trikot som bor med urfolk i jungelen og slåss med sjørøvere fordi tippeti-tipp-oldefaren hans sverget en ed på hodeskallen til fyren som kverket pappaen hans. Dersom du er nok mentalt begavet til å se den med akkurat riktig dose høytidelighet, så funker det som bare faen.
Favorittsjanger?
Nå frister det å flekse litt med min overdådige interesse for tsjekkoslovakisk samtidsrealisme, men jeg hadde drevet ljug som en italiensk trepinne om jeg påstod noe annet enn action. Det er sjangeren som alltid har noe å by på, i hvert fall før år 2000.
Kva for ein film er etter di meining den mest overvurderte klassikaren?
Goodfellas. Jeg liker Scorsese, men filmen forteller meg absolutt ingenting av interesse. Å ja, han irriterende masekråken fra Dødelig våpen er en voldelig psykopat. Greit. Å ja, det er kanskje ikke så lurt å være et gigantisk kokainfylt rasshøl og jobbe for mafiaen. Fint det. Hva så? Tiden har også gått fra rollefigurene på en måte jeg har langt større toleranse for i andre sjangre. Det fremstår som en parodi på en sketsj. Alle slafser og slurver mens de spiser spagetti og gauler om tissefanter og testikler. Riktignok ble mafiafilmer aldri helt det samme etter Sopranos, men likevel. Klarer virkelig ikke å se appellen.
Robert De Niro eller Al Pacino?
Dette klarer jeg ikke å svare på, siden jeg er en av de to-tre skrullingene (vi har egne årsmøter) som ikke skjønner greia med noen av disse gubbene. Selv rollene i klassikerne fra 70-tallet som Gudfaren-filmene og Taxi Driver klarer ikke å overbegeistre meg. Filmene er knallgode, men ikke først og fremst på grunn av dem. Pacino ble riktignok artigere å se på etter at han tok noen emner ved Cocaine School of Drama og inviterte den pungrotten til å lage reir på hodet sitt, men ellers har jeg ikke sett en film med noen av dem der prestasjonene deres har hatt noen WOW-faktor. Jeg misliker dem ikke, jeg liker dem til og med, men jeg skjønner altså ikke hva som er så stas heller.
Kva er den beste nye filmen du har sett i år?
Har ikke kommet meg på kino i 2026, men den beste jeg i så i 2025 var Predator: Badlands. Prey var knallgod, men siden trailerne trigget fantomsmerter fra AVP-krigene var jeg ganske skeptisk. Der tok jeg skammelig feil, og jeg kan ikke huske sist en film trykket så til de grader på absolutt alle knappene jeg kunne tenke meg å få betrykket. Jeg ble også overrasket og tidvis veldig imponert. Den klarte å holde foten på riktig side av beintøff selv om den tok for seg det loslitte «found family»-plottet som hjemsøker Hollywood nå for tiden. Den var rett og slett alt det Alien: Romulus prøvde å være.
Ekstrovert eller introvert?
Spør du meg så er svaret introvert. Spør du familie, venner eller han tremenningen til kompisen min som jeg møter på fest hvert skuddår om jeg er introvert, så ville svaret blitt «Bwahahaha iiiiiiiiiiiiih hahahahahahahaaaaaah».
Favorittfilmstjerne?
I skrivende stund har jeg ingen. Pussig. Skal komme tilbake til det når vi vet om Grønland står til påske.
Ringenes Herre eller Star Wars?
Star Wars, av rent prinsipp.
Norsk film: Er vi endeleg på rett veg, eller har vi vore det heile tida?
Har vi noensinne vært på en vei? Når ble den anlagt? Er alle søknadene godkjent?
Kva for ein filmkarakter skulle du ønske var bestevenen din?
Silent Bob. Det er noe med tause skjeggete menn i ullfrakk som utfyller personligheten min.
Kva er «guilty pleasure»-filmen din, som du elskar, men kanskje ikkje tør innrømme?
Mens jeg skriver dette kan jeg skimte en innrammet plakat med Dolph Lundgren som He-Man bak dataskjermen. Ikke at det har noe med saken å gjøre, men jeg kan altså ikke forestille meg hvilken film det skulle vært.
Hadde det vært opp til meg hadde «guilty pleasure» betydd ting som kan få deg fengslet eller valgt til president i USA. Dersom det er snakk om filmer som kanskje ikke er Citizen Kane burde folk virkelig senke skuldrene og bare drite i hva andre mener.
Kven skal regissere filmen om livet ditt, og kven skal spele deg?
Mamma som regissør og eldstebroren min som meg. Jeg nekter å utdype noe videre.
Kva for eit år i filmhistoria ville du ha besøkt om Marty McFly tok deg med på ein køyretur?
Om han vil ha meg med på kino hadde jeg nok blitt hjemme. Det har tross alt aldri vært enklere å se film enn nå, og jeg orker ikke risikoen for å bli påkjørt av morfar og antastet av min egen mor. Om det er et «ville du drept baby-Hitler»-scenario hadde jeg valgt siste halvdel av 1940-tallet.
Er det noko om film du generelt vil få sagt?
Flere burde lære seg å ta en film for hva den er, ikke hva de mener den burde vært.
Bonusspørsmål
Kva er det «mest metal» augeblikket i filmhistoria som ikkje handlar om musikk?
Introduksjonen av Blade i filmen med samme navn. Filmen er en perle av mange grunner, men starten er helt uovertreffelig. Her drar Traci Lords både publikum og en ubehjelpelig kåtpeis gradvis inn i filmens virkelighet. De er på vei til et rave, og siden det er en vampyrfilm tror vi kanskje først at de skal bli angrepet av en vampyr. Så får vi se et glimt av et rart kadaver i kjølelageret foran festlokalet. Deretter er det rolig en liten stund, med fancy klipp, dansing, tvilsomme sveiser og skinnbukser, før blodet begynner å flyte fra sprinkleranlegget og vi skjønner at «å, absolutt alle festdeltakerne er vampyrer bortsett fra kåtskalken ja».
Vi skjønner også at vampyrene i denne filmen er mer aggressive og rovdyraktige enn den klassiske varianten. Fyren løper og kaver i blind panikk mot utgangen mens de leker med maten. Han karrer seg desperat langs gulvet helt til han treffer på et par støvler, ser opp, og så skifter filmen permanent tone. Vi møter Blade for første gang, og vi har full pott på fjortis-bingokortet: skinnfrakk, solbriller innendørs, maskinpistoler, rustning og et jævla anime-sverd som til alt overmål stikker ut av toppen på nevnte frakk. Vampyrene blir umiddelbart nervøse og trekker seg sakte tilbake, helt til en tulling prøver seg og Blade går bananas og myrder absolutt hele livskiten ut av hver eneste skroting som ikke har vett til å stikke av.
100% Metal
Jeg har sett mange actionfilmer i min tid og er over gjennomsnittlig glad i stoiske karatekarer med «kule» gimmicker, men jeg vet ikke om én eneste film som så sømløst introduserer oss for verdenen, atmosfæren og helten på en så effektiv og knalltøff måte. Når Wesley Snipes introduseres her er det 100% metal, selv om hverken hovedpersonen eller soundtracket er interessert i noe som ligner på en fuzzgitar.
Artig nok er det bare to personer i verdenshistorien som kler skinnfrakk. Den ene er Snipes, og den andre er James Marsters fra Buffy the Vampire Slayer. Nå fikk du noe spennende å fortelle en fremmed på bussen tenker jeg.
Det blir ofte sagt at skrekkfilm og heavy metal er syskenborn. Er du samd?
Det er en del krysspollinering med inspirasjon frem og tilbake, tidlig death metal hentet for eksempel inspirasjon fra skrekkfilmer, men utover det ser jeg ikke noe slektstre.
Kva er dei verste filmane på planeten og kvifor?
Blodseriøse biopic-dramaer om historiske skikkelser og musikkartister. Det finnes noen unntak selvfølgelig (Oppenheimer var virkelig sterk), men tror ikke det finnes filmer som har fiklet mer med historieforståelsen til godt voksne mennesker enn disse.
Er det betre å sjå Cats ti gongar på rad, eller å måtte høyre på ballade-hits frå 80-talet resten av livet?
Jeg er en sånn fyr som frivillig ser Teenage Mutant Ninja Turtles III med regissørkommentarspor, så det å se Cats ti ganger på rad ville i verste fall tvunget meg til å bli kreativ med rusmiddelbruken. Kunne sikkert klart tjue om «the butthole cut» noensinne blir tilgjengelig.
Kva filmkarakter leverer den beste monologen gjennom tidene?
Dr. Evil når han forteller om bakgrunnen sin i Austin Powers. «My father would womanize, he would drink. He would make outrageous claims like he invented the question mark.»
Viss du fekk regissere ein biopic om Ozzy Osbourne, kva scene måtte vore med for at du skulle godkjent manuset?
Jeg leste nylig den første selvbiografien til Ozzy, så her må jeg kreve minst to scener. Den første er når faren til Ozzy kler seg ut som jazzsangeren Al Jolson til kroningen av Dronning Elisabeth, og Ozzy får panikkanfall når han ser ham i blackface.
Den andre scenen – som jeg ville pisket absolutt alle studioprodusenter til døde med stangselleri for å få med – er når den fattige seksbarnsfaren John Osbourne kjøper mikrofon og forsterker til den surrete og «ubrukelige» sønnen sin. Det øyeblikket er et av de viktigste nyere musikkhistorie. Slike finnes det utallige av i mange forskjellige historier, og de glemmes altfor ofte.
Viss du kunne tvinga heile Noreg til å sjå éin film før Dagsrevyen på julaftan i staden for Tre nøtter til Askepott, kva film hadde du valt?
Pink Flamingos. I denne alternative virkeligheten er det ingen som får skikkelig julestemning før rompehullgjøgleren «ringer» jula inn.
Kva er verst: Ein dårleg film med fantastisk soundtrack, eller ein meisterleg film med heilt forferdeleg musikk?
Det er umulig å lage en mesterlig film med dårlig musikk, så jeg går for at en dårlig film med god musikk er bedre.
Viss livet ditt var ein filmplakat akkurat no, kva hadde «taglinen» vore?
Trapped in time. Surrounded by evil. Low on gas.
Forrige gjest var Leiv-Magnus