Musikk på film – in the 80’s
Av gjesterforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Den rette sangen eller det rette soundtracket kan gi en film et vanvittig løft. På samme måte kan feil sang la den synke til bunns som en stein kastet i vann. TV-serier og filmer var den ultimate plassen for å promotere musikk ut til et massivt publikum på 80-tallet.
Bare tenk hvordan Highlander (1986) hadde vært uten Queen med «A Kind of Magic». Eller hva med The Breakfast Club (1985)? Hadde du tenkt på sangen «Don’t You (Forget About Me)» fra Simple Minds på samme måte hvis den ikke hadde passet så perfekt inn i filmen? Phil Collins sin sang «In the Air Tonight» hadde aldri fått den samme fanbasen hvis den ikke hadde blitt spilt i Miami Vice-serien (1984). Jeg tror heller ikke hans «Against All Odds (Take a Look at Me Now)» ville toppet listene hvis det ikke hadde vært for filmen med samme navn i 1984. Og hva med Ray Parker Jr.’s «Ghostbusters» (1984), som gikk land og strand rundt for å promotere filmen?
«Footloose, Footloose!«
Det var utrolig mange sanger og artister som gjorde det stort på 80-tallet nettopp ved å få den rette sangen inn der den passet best. Hvem har ikke nynnet på «Footloose» med Kenny Loggins når filmen har rullet over TV-skjermen? Eller kjent suget i magen av «Danger Zone» fra Top Gun (1986) når man kjører bil med bånn gass eller sitter på et fly som tar av?
Når man er ute og løper, hvor mange ganger har ikke Bill Contis «Gonna Fly Now» fra Rocky (1976), eller «Eye of the Tiger» med Survivor fra Rocky III (1982), dukket opp i hodet, slik at man vil gi enda mer enn hva man egentlig har? Hva med å rusle gatelangs midt på natten med Robert Teppers «Angel of the City» på hjernen, og trekke likheter til filmen Cobra (1986)?
Barndomsminner og venner som samlet seg til alle døgnets tider… plutselig dukker Cyndi Laupers «The Goonies ‘R’ Good Enough» fra The Goonies (1985) opp som et slags kjenningsmelodi. Dansegulvet kaller, du hører plutselig «(I’ve Had) The Time of My Life» av Bill Medley og Jennifer Warnes på høyttalerne, og vips så er du midt i Dirty Dancing (1987). Musikk har en måte å virke inn på oss som vi knapt tenker over.
Artister som formet filmene
Det var et absolutt must å finne de beste og mest interessante sangene å putte dem på lerretet. Noen artister gikk en ekstra mil for å lage sanger som passet perfekt inn i filmene. Kenny Loggins var en slags Randy Newman for 80-tallet. Sangene hans dukket opp i filmer som Caddyshack (1980), Footloose (1984), Top Gun (1986) og Caddyshack II (1988). Hva med Bob Seger, som ga oss minneverdige sanger i Body Heat (1981), Beverly Hills Cop II (1987) og Road House (1989)?
Hvis du tar John Hughes’ repertoar med Sixteen Candles (1984), The Breakfast Club (1985), Pretty in Pink (1986) og Some Kind of Wonderful (1987), så har du mer eller mindre topplisten av det som ble spilt på radioen på den tiden. Det å lage film med soundtracket i bakhodet var skikkelig in.
Og vi elsker soundtracks! De hjalp filmene med å bli sett og hørt. 80-tallet hadde mange grupper som ga filmene et eget særpreg. Oingo Boingo ga sin særegne innflytelse til Weird Science (1985), New Orders «Blue Monday» ga oss gåsehud i Pretty in Pink (1986), Irene Cara sørget for magi i Fame (1980), Sting påpekte i filmen Cat’s Eye (1985) at du ikke er alene med «Every Breath You Take», og Starship minnet oss på at det faktisk var mulig å forelske seg i en utstillingsdukke i Mannequin (1987) til tonene av «Nothing’s Gonna Stop Us Now». Og når musikken dukket opp i filmene, sang vi med.
Introer og outroer av en annen verden
Men det som var aller mest imponerende, var måten de la sangene over introene eller slutten av filmene for å gi dem et helt nytt preg.
Ta for eksempel åpningsscenen i Action Jackson (1988), der en intens, actionfylt intro glir over i Pointer Sisters’ «He Turned Me Out», mens vi ser byen Detroit på godt og vondt. Sluttscenen i Planes, Trains and Automobiles (1987), der Steve Martin og John Candy går sammen mot Steves hus, er nydelig akkompagnert av de behagelige tonene fra Paul Young med «Every Time You Go Away». Eller i The Karate Kid (1984), når turneringen pågår og Daniel LaRusso vinner seg videre oppover listen til finalen, mens sangen «You’re the Best» med Joe Esposito følger handlingen og løfter spenningen.
Det er akkurat slik bruk av musikk som har festet seg i hodet gjennom oppveksten, og ikke minst i årene etterpå. Jeg vil dele noen av mine personlige perler som har satt spor ved hjelp av musikk og stil på 80-tallets store lerret.
Beverly Hills Cop (1984)
Artist: Glenn Frey (Medlem av bandet The Eagles. De hadde en pause fra 1980 til 1994, så han startet en solokarriere, og dette ble en av hans store hits). Sang: «The Heat is On»
Helt magisk i åpningen av filmen, der sangen slenges rett mot publikum og driver hele åpningssekvensen fremover. Vi får se Detroit fra gateplan; kameraet filmer vanlige folk i dagligdagse situasjoner og politiet i aksjon. Gitar, trommer og saksofon fyller lydbildet, pluss et utrolig fengende refreng. Sangen er så catchy at den er like populær i dag. Den var som skapt for en pangåpning som fristet oss til å se mer.
Purple Rain (1984)
Artist: Prince (Frontfigur i Prince and the Revolution. Gikk under mange navn og symboler gjennom årene. Betegnet seg selv som «The King of Funk», og fikk Oscar for originalmusikken til Purple Rain). Sang: «Let’s Go Crazy»
Åpningssekvensen der et konsertshow vinkles inn som en lang musikkvideo med lys, lyd og raske klipp. Godt bruk av synth, trommer, gitarer, fantastisk vokal og et tema de fleste kunne kjenne seg igjen i. Prince har stemme og vil langt – noe han viser frem ved å legge en sang som denne over introen. Dette var hans film, og det beviser han. Fra soundtrack-albumet er denne sangen et «must» for meg, selv om de fleste kanskje vil holde en knapp på «Purple Rain», «When Doves Cry» eller «I Would Die 4 U».
The Lost Boys (1987)
Artist: Gerard McMann (Spesialiserte seg på å lage musikk til film. Hadde flere sanger i filmen Defiance, og var med på andre som Fast Times at Ridgemont High, All the Right Moves, The Lonely Guy og Hardbodies, bare for å nevne noen). Sang: «Cry Little Sister»
En intro som er helt magisk. Det starter med en helikopterpanorering over sjøen; kameraet tar oss med til strandkanten og opp over en klippe til en fornøyelsespark. Gotisk musikkfølelse med sterk synth, røff sangstemme og et barnekor som synger refrenget. En veldig typisk åpning fra regissør Joel Schumacher, noe som etter hvert ble et av hans kjennemerker. (Filmen I Know What You Did Last Summer fra 1997 brukte samme vri, bare da med «Summer Breeze» av Type O Negative).
Men det som gjør denne scenen så spesiell, er valget av akkurat denne sangen til akkurat denne introen. Den goth-inspirerte vibben fungerer optimalt. Dette er en klassiker i mine ører. Soundtracket har mange gode sanger (som Lou Gramms «Lost in the Shadows»), men denne er min absolutte favoritt.
Mad Max Beyond Thunderdome (1985)
Artist: Tina Turner (Startet med Ike & Tina Turner før hun gikk solo. Har vært både på lerretet – blant annet i Tommy – og høyt på hitlistene gjennom tidene. Kronet med rette til «Queen of Rock ‘n’ Roll»). Sang: «One of the Living»
Åpningsrulleteksten starter med denne sangen løpende i bakgrunnen. Svart skjerm og hvite bokstaver kommer frem, fra start til slutt, før kameraet panorerer mot Mel Gibsons karakter. Det er kanskje ingen ren «wow»-effekt på det visuelle i selve introen, men sangen er bare top notch og passer så utrolig bra. God vokal, kraftige trommer, heftig gitar – det setter et perfekt preg på hva som venter oss etter rulleteksten. Soundtracket har to sanger fra Tina Turner: Denne som åpning, og «We Don’t Need Another Hero» som sluttsang. Men det er denne jeg personlig foretrekker. Den har et godt refreng og gir et hint om at man bør slåss for det man vil ha.
Stakeout (1987)
Artist: Mr. Mister (Popgruppe som var aktiv fra 1980 til 1990. Albumet Welcome to the Real World fra 1985 regnes som deres beste). Sang: «Is It Love»
Sluttsekvensen med rulletekst, der teksten i kjent John Badham-stil går i motsatt retning av det vi er vant til (oppover, ikke nedover). Filmen fortsetter i bakgrunnen, der Richard Dreyfuss får drømmedamen og samtidig blir hånet av Emilio Estevez. Sangen er synth, trommer og pop med raske rytmer; en stil som var helt perfekt for denne tidsalderen. Det geniale her er at de ikke brukte standard albumversjon, men 12″-utgaven. Den har en mye lengre intro, slik at den bygger seg opp sammen med handlingen i filmen uten noen vokale avbrytelser før sangen kommer inn akkurat der den trengs. Et smart triks som bygger opp stemningen ytterligere. En litt «tapt» sang fra slutten av en æra der synth og el-trommer var tingen.
Dette var noen av sangene som har formet filmene vi har sett i barndomstiden vår. Men det er mange flere jeg kunne ha tatt med. Hva med åpningsscenen i Less Than Zero (1987), der gruppen The Bangles leverer en herlig cover av «A Hazy Shade of Winter»? Eller Tom Cruise-filmen Cocktail (1988), som åpner med skrift i neonfarger, sømløst akkompagnert av gruppen Starship og sangen «Wild Again»? Man kan vel heller ikke glemme Gremlins (1984), som gir oss en Frank Capra-inspirert åpning med en herlig julesang av Darlene Love («Christmas (Baby Please Come Home)»), noe som gir filmen en ekte Spielberg-feelgood-følelse.
80-tallet hadde hitene og filmene. Sammen passet de som hånd i hanske.
«Call me Mad, Call me Crazy… But not Both…»
Meir Ator: 80-tallet: En hyllest til komediene som formet oss