Paraboleventyret: Da verden kom inn i stua
Av gjesterforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
«The future is here at the touch of a button.»
Satellitt-TV ble et omtalt fenomen på midten av 80-tallet. Ønsket om flere kanaler på TV-en var en drøm, og muligheten til å kunne velge hva man skulle se på, var i ferd med å bli en realitet. Men utvalget var ikke stort, og prislappen var til himmels. Siden de fleste kanalene var utenlandske og dubbet, var det ikke stor interesse for det i lokalområdet der jeg bodde. Kabel-TV var heller ingen snakkis på den tiden; det var forbeholdt de større byene eller Østlandsområdet.
Stive priser på mottakere og antenner lot ikke folk sverme for dette. Muligens også fordi vi snakket om antennestørrelser som var store nok til å nesten kunne søke etter liv utenfor vårt univers. Alt kom med en prislapp på 40 000 kroner pluss/minus (men mest pluss). Folk var vel ikke helt klare for å kun se tysk eller italiensk TV. Joda, det fantes engelsktalende TV også, som Super Channel og Sky Channel, men det var liksom ikke nok der og da.
Men som med alt som er nytt, forandrer teknologien seg – både i tilbud, størrelse og pris. På slutten av 80-tallet ble kabel-TV og hjemmeparabol litt mer folkevennlig. Flere kanaler dukket opp, og antennen ble mindre i størrelse. Dette gjorde at tilbudet økte, og man kunne nå se rene filmkanaler på oversikten. Flere og flere nabolag satte opp små antenneøyer og dannet kabel-TV-nett. De som ikke hadde mulighet for dette, måtte anskaffe utstyret selv.
NRK-monopolet slår sprekker
De fleste som bodde rundt meg, var fornøyde med komiseriene som gikk på NRK, som The Cosby Show, MASH* og Forviklingar, eller fredagens detektivunderholdning med Derrick og Bergerac. Action med de hardbarkede Crockett og Tubbs i Miami Vice rullet over skjermen hver uke, og lørdagen var satt av til LørDan med Dan Børge Akerø, etterfulgt av Dagsrevyen. Kvelden ble så avsluttet med nattkino (som dukket opp i 1987). Dette var en helt vanlig rutine på slutten av 80-tallet: Én kanal som ga alt.
Jeg var vel en av dem, jeg også. Dette var det jeg hadde vokst opp med, så slik skulle det være. Men det skulle snart forandre seg.
På tampen av 1989 ble den største julegaven tatt inn i hus. En 60 cm parabolantenne ble montert opp på husveggen, og en Grundig satellittmottaker ble plassert under TV-en. Vi skulle nå få verden inn i stua. NRK ville nå få konkurranse på alt fra nyheter, sport og musikk, og ikke minst: film, film, film.
«I Want My MTV»
Musikkvideoer døgnet rundt var noe helt nytt. Vi hadde alle sett opptak litt her og litt der av Top of the Pops fra BBC, eller musikkshow fra Super Channel (hvem husker vel ikke Pat Sharp på 80-tallet?). Det var alltid noen som hadde kjenninger som hadde tilgang, og det beste man kunne få tak i var VHS-opptak fra parabolsendinger. Men nå var det min tur til å ha tilgang til selveste musikkanalen MTV.
Kanalen var rendyrket musikk, pluss programmet At the Movies som gikk i ukedagene og i helgene med det siste fra Hollywood. Det nyeste av musikk spredte seg inn i stua, og man trengte ikke lenger å låne Coca-Cola Video Show på den lokale videokiosken. Coca-Cola Video Show ble utgitt fra midten av 80-tallet og hadde flere utgivelser. Det var ikke mange musikkvideoer som fikk plass på kassetten, men boksene som preget kassetten var enda større enn de nostalgiske «big box»-utgavene som var til utlån. I starten var de gratis å låne siden det var promo for Coca-Cola, men som sunnmøringer flest, skal jo alt ha en inntjening – så til slutt gikk de som normal leie.
Ray Cokes – Remote Control
MTV hadde man sett på film som noe helt fantastisk på musikksiden, spesielt i åpningsscenen i Ferris Bueller’s Day Off (Skulk med stil). Siden vi fikk servert den engelske utgaven, ble programledere som Ray Cokes en guru. Han skapte en helt ny måte å være interaktiv på, både med crewet bak scenen og publikum. Programinnslag som Remote Control var noe helt annet enn TopPop og Kanal 1 vi hadde sett fra statskanalen. Nedtellingen deres av de 100 beste musikkvideoene fra 80-tallet, som ble sendt på nyttårsaften i 1989, var et must for alle som kunne se kanalen. Da de lanserte Headbangers Ball, som tok over for Heavy Metal Mania i 1985, åpnet det seg en helt annen musikkstil der ute som fikk et godt rotfeste. Heavy var inn, og grupper som Sepultura, Faith No More, Pantera og Primus ble med ett allemannseie.
Flippe-bonanza og ukodede trailere
Dette med satellitt var spennende. Man kunne flippe opp og ned på fjernkontrollen, og for hvert trykk dukket en ny kanal opp på TV-en. Long gone var hallodamene på NRK; velkommen til italienske, tyske og engelske stemmer. Men det som fikk min indre sjel til å hoppe, var muligheten til å se film 24/7 uten å måtte gå ut døra. Sky Movies, The Movie Channel, Filmnet, Teleclub, Premiere og TV1000 var filmkanalene som leverte underholdning rett hjem i stua.
Teleclub og Premiere hadde opphav fra Sveits og sendte filmer nesten hele døgnet (NB: Premiere var også navnet på en engelsk filmkanal som sendte fra 1984 til juli 1989). Dessverre var sendingene deres kodet. Filmene var dubbet på tysk, så det hadde kanskje uansett ikke vært de beste kanalene å se på for oss, men jeg likte godt trailer-klippene de viste mellom filmene! De var nemlig ukodet og åpne for publikum for å trekke flere abonnenter. Selv om filmtrailerne var dubbet, var det utrolig kult å se hva de hadde å tilby. De var rendyrkede pay-per-view-kanaler, og man måtte ha dekoder for å få se filmene, noe som var vanskelig på grunn av opphavsrettighetene for å sende utenfor Sveits, Tyskland og Østerrike.
Sky Movies
Sky Movies var en del av Sky Channel-pakken, som inkluderte Sky News og Sky One. Det var en engelsk kanal som sendte filmer 16 timer i døgnet. De konkurrerte mot Premiere i England om å få flest seere, en kamp de vant samme år som kanalen ble lansert i 1989. Sky Movies sendte ukodede sendinger fra starten av februar 1989 og frem til februar 1990. Da kodet de signalet, og jeg gikk glipp av filmer som RoboCop, Big, Rambo III, Die Hard, Red Heat og They Live.
Man måtte ha dekoder og programkort for å se videre, men dessverre var det ikke mulig å anskaffe dette i Norge. Igjen var geografi den store faktoren; ifølge dem selv var det bare lovlig å se kanalen i England, Skottland og Irland. Det fantes muligheter for å skaffe seg piratdekoder og programkort, men det var ikke det enkleste på den tiden. Som sagt: Vi var milevis borte fra internett og dagens teknologi.
Dette var «kjipern», for juleprogrammet deres i 1989 var stappet med filmer som Aliens, Predator, Star Wars: A New Hope, It’s a Wonderful Life og The Wizard of Oz, og rett etter nyttår kjørte de på med Raw Deal og Blue Velvet, bare for å nevne noen av filmene jeg satt klistret til skjermen for å se.
The Movie Channel
The Movie Channel ble lansert av BSB (British Satellite Broadcasting) i mars 1990 som en konkurrent til Sky Movies. Før de gikk på luften, var det en kjøpekrig mellom BSB og Sky Television om hvem som fikk de beste avtalene med Hollywood-studioene. Åpningskvelden startet med Rocky IV. Som med Sky Movies var signalene kodet, og man fikk kun sett promo-klipp mellom filmene. Kanalen ble kjøpt opp av Sky Television i desember samme år. To år etterpå, i 1992, lanserte de Sky Movies Gold, som ble en base for klassikere som Blade Runner, The Thing, South Pacific, Ben-Hur og Fiddler on the Roof.
Kjipt å ikke kunne se dem, for dette var jo en trippel av maks underholdning… Men vi hadde kanaler vi kunne abonnere på, så det var fortsatt himmel på jord med tanke på film.
TV1000 og Filmnet – Skandinavias filmkonger
TV1000 var en skandinavisk filmkanal som dukket opp i 1989. De spilte filmer fra de store selskapene og hadde titler som The Lost Boys, Romancing the Stone, Die Hard, Die Hard 2, The Abyss, Lethal Weapon 2, Above the Law (Nico), Jumpin’ Jack Flash og masse mer. Interessant nok var noen av filmene deres faktisk sensurert på grunnlag av hvor signalet ble sendt fra. Det var spesielt én som utmerket seg: Lethal Weapon 2. Det virket som om det var den engelske videoutgaven de brukte, der noen scener var kuttet ned.
TV1000 var også raskt ute med å tilby 16:9-format på enkelte filmer. Der kunne man med fjernkontrollen justere fra 4:3 til 16:9 (beregnet for widescreen-TV), men det funket ikke så bra på vanlige kasse-TV-er. Man fikk den samme følelsen som av å se gamle italienske westernfilmer på VHS, der alle plutselig ble tynne og lange i ruten. TV1000 hadde også sportsinnslag, som boksekamper. Dette gjorde at de sto høyt på listen hos paraboleierne. Vi fikk TV1000 rundt jul i 1991, og jeg var fan en stund, helt til de begynte å spinne de samme filmene om og om igjen.
Så, til sist, har vi Filmnet. Kanalen vi fikk rett inn i stua fra dag én.
Filmnet
Dette var en kanal som opprinnelig dukket opp i 1985. Hovedaktørene bak var svenske Esselte i samarbeid med en nederlandsk produsent. De sikret seg rettighetene fra 20th Century Fox, Universal, Paramount, Warner, Columbia, og senere Disney/Touchstone. De hadde en vanvittig pakke med filmer. Da snakker vi hele James Bond-pakken, The Empire Strikes Back, Return of the Jedi, The Thing, Shocker, og Friday the 13th Part III til VIII. «The hits keep on coming!»
Sendedagene var 24/7, fordelt på tre ulike perioder: Morning Club, Royal Club og Night Club (hver på 8 timer). Man betalte bare for hvor mange timer man ville ha. Vi kjøpte full pakke, 24 timer i døgnet, og som de sa så fint i reklamene sine: «24 hours a day, 7 days a week, 365 days a year – we have the films for you.» Siden de kjørte både en skandinavisk sektor og en Benelux-sektor, var det mulig å se andre filmer hvis man byttet kanal; når det gikk en svensk film på nordens kanal, kunne man for eksempel se De Lift (Heisen) på den nederlandske.
Oscar-utdelingen
De var den første kanalen i Norden til å sende Oscar-utdelingen (i 1990), og den kjørte de fast fremover. Vanligvis var det slik at en film først hadde premiere på kino, så kom den på video 5–6 måneder etterpå, og når den rundet cirka to år, ble den vist på TV. Filmnet hadde premiere på E.T. og Gone with the Wind i desember 1991, og de lanserte In Bed with Madonna knappe to måneder etter at den kom ut på video! De var raske, og de var stolte over filmbiblioteket sitt.
Et annet stort pluss med å ha egen antenne (og ikke være tilknyttet et kabelnettverk), var at når de viste filmer på natten med litt lettkledd underholdning som egentlig var forbudt å sende, var det bare å velge svensk eller dansk tekst på dekoderen, og vipps – så var sladden borte, hehe…
Jeg likte veldig godt programguiden deres som dukket opp i posten, slik at man kunne krysse av hvilke premierefilmer og repriser man bare måtte få med seg. Filmnet skiftet navn og splittet seg opp i Filmnet 1 og Filmnet 2 rundt 1992. Jeg trodde de skulle øke mengden med filmer slik Sky Television hadde gjort, men dessverre: Det var de samme filmene, bare på ulike tider. De ble senere til Canal+ midt på 90-tallet, og da følte jeg at magien forsvant litt.
Jule-bonanza og uklippet action
Jeg tenkte vel ikke så mye over alt dette da jeg sto og bladde i de TV-bladene i vår lokale butikk, Remo Elektronikk, der vi kjøpte parabolen vår. Vi kjøpte parabolpakken sent på en mandagskveld. Tirsdag ettermiddag kom de, monterte den opp, installerte signalet og aktiverte dekoderen fra Filmnet. Vi var i gang.
Den første reklamen den dagen var oversikten over hva som kom på Filmnet i januar 1990. Den var stappet med filmer som For Your Eyes Only, Stakeout, Sudden Impact, Fatal Beauty og mange flere. Det var en drøm å være så heldig å kunne se film 24 timer i døgnet. Bare synd jeg måtte gå på skole samtidig. Jeg hadde mest lyst til å skippe de siste dagene før jul bare for å nyte dette litt ekstra.
Gåsehud og firkantet øyner
Men det ble nok av gulløyeblikk før jul, og gjennom julen. Lille julaften ble varmet opp med Moonraker, rett før premieren på Adventures in Babysitting. Jeg får nesten gåsehud bare av å mimre tilbake. Selve julen var en ren actionspekket buffet, med Commando, ¡Three Amigos!, Dragnet, Target, Taps og mange flere. Inkluderer du filmene fra Sky Movies i tillegg, var jeg vel greit firkantet i øynene denne julen. Og slik fortsatte det de neste årene.
Det var ikke bare filmkanalene som hadde underholdning. Hvis man så forbi de dubbede programmene på RTL, kunne du finne litt mykere underholdning på lørdagskveldene der handlingen gjerne var lagt til Tyrol og hoftestrømper var inn… RTL 4 fra Nederland hadde også noen vanvittig gode mandagsfilmer, husker jeg. De hadde en western-kavalkade der de først sendte The Wild Bunch, etterfulgt av Extreme Prejudice uken etter. Begge var et must for actionfansen, og ikke minst: Det var en uklippet opplevelse sammenlignet med det jeg hadde sett før. Endelig var sensur et tilbakelagt kapittel hjemme hos oss.
Herlige minner
Jeg var ung og dette var noe helt nytt. Jeg tror muligens det var folk som var litt misunnelige på muligheten vi hadde til å se så mye underholdning via en liten boks. Opplevelsen var stor, og minnene er enda større. Hvis jeg lukker øynene og drømmer meg tilbake, kan jeg nesten kjenne den samme viben. Følelsen fører meg rett tilbake til godstolen i stua, med en fjernkontroll i hånden, der jeg kunne trykke opp eller ned for å se noe helt, helt annet enn NRK.
«Beam me up, Scotty…»
Forrige artikkel av Ator: Promo På Åttitalet
