Glemte VHS-skatter: Et dypdykk i 80-tallets ukjente filmer

Av gjesterforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!

Et lite dypdykk ned i 80-tallets ukjente filmer: Jeg vil ta frem tre filmer i sci-fi-sjangeren. Dette var tiåret som ga oss mange kjente filmer og en kulturarv det er vanskelig å tenke seg foruten. Hvor ville vi ha vært uten filmer som Raiders of the Lost Ark, E.T., The Thing, Die Hard, Lethal Weapon, Conan the Barbarian, The Terminator, 48 Hrs., Gremlins, The Goonies og The Breakfast Club? Listen er lang.

Men hva med filmene som ikke blir husket? Eller som ble forbigått i stillhet både på kino og på leiefronten? Filmer vi vokste opp med, men som vi ikke helt husker i dag. Men ser vi coveret fra VHS-tiden eller hører tittelen, ringer det kanskje noen bjeller i hjernebarken, og vi mimrer tilbake til en tid da filmer var et absolutt «must» å leie. En tid da forskjellen på kvalitet og kvantitet ikke var det viktigste.

Remote Control (1988)

Handling: Denne filmen legger handlingen sin rett til videomarkedet. Den nyeste filmen på leiefronten er en sci-fi som tar oss med tilbake til 50-tallets stil og utforming. Den blir svært populær, og flere og flere låner den, men den er ikke så uskyldig som man skulle tro. Det viser seg at det ligger en alien-vinkling bak: De som ser filmen, blir hjernevasket og forvandlet til drapsmaskiner.

To av de ansatte i en videobutikk begynner å skjønne at noe er riv ruskende galt når helt normale folk blir til voldelige karakterer. De bestemmer seg for å finne ut hvem eller hva som står bak, og prøver å sette en stopper for det hele. De oppdager at selskapet bak filmen fungerer som en frontfasade for et angrep fra en alien-rase som planlegger å gi ut filmen på verdensbasis. Målet er verdensdominans ved å bruke teknologi mot oss mennesker – og hva er vel et bedre verktøy enn det spennende videomediet for å spre sin innflytelse?

Mottakelse

Filmen er laget av Jeff Lieberman, som tidligere ga oss Just Before Dawn og Squirm. Siden Remote Control vaklet litt mellom thriller- og komediesjangeren, ble den ingen stor suksess verken på kino eller på leiemarkedet. Med tid og stunder dukket det likevel opp en dedikert, liten fanbase for denne filmen.

For ikke å gi for mange spoilere: Slutten virker som en klassisk vri der det som skjer på lerretet, også skjer med hovedpersonene i bakgrunnen. Dette gir oss en John Landis-aktig, humoristisk touch (en metode som også ble brukt i Tom Hanks-filmen Bachelor Party).

Av stjerner finner vi Kevin Dillon som en av hovedkarakterene. Han var et kjent navn på denne tiden etter filmer som Platoon, The Rescue og The Blob. Motspilleren er Deborah Goodrich, som ble kjent via Just One of the Guys og April Fool’s Day. Jennifer Tilly (Moving Violations, He’s My Girl, Johnny Be Good) dukker også opp i en liten birolle. Dette er en ekte kultklassiker med et utrolig kult video-omslag, som fortjener mye mer enn bare kritikk.

Blue Monkey (også kjent som Insect) (1987)

Handling: En eldre mann gjør litt hagearbeid for en eksentrisk dame i drivhuset hennes, og blir stukket av en av plantene der inne. Stikket ser ut som et insektbitt, og han blir sendt på sykehus etter at han svimer av i bilen på vei hjem. På sykehuset forverres tilstanden hans; det ser ut som en slags kokong blokkerer luftveiene hans. Kokongen kommer ut, og mannens tilstand ser ut til å bedres.

Da de skal ta røntgen av kokongen, og tar den ut av glassbeholderen den befinner seg i, klarer den å rømme. Nå befinner den seg et sted på sykehuset. Plutselig begynner folk å forsvinne med blodige utfall, og det viser seg at dette muligens er et angrep fra det ytre rom. Både politi og forsvar prøver å stanse dyret, som nå har vokst til et stort beist. De er redde for at dette bare er det første steget, og at udyret kan reprodusere seg i løpet av kort tid. De eneste som kan stanse det, er en gruppe leger. De finner ut at laser kan være løsningen for å ta knekken på vesenet før det forlater sykehuset.

Mottakelse

William Fruet, som ga oss Spasms, Death Weekend og Bedroom Eyes, satt i registolen. Hovedrollene spilles av Steve Railsback (kjent fra Lifeforce, Nukie og The Stunt Man) og Gwynyth Walsh, som hadde sin aller første filmrolle her.

Dessverre ble den ikke godt mottatt av verken publikum eller kritikere, og havnet fort på en kalkunliste, slik mange filmer gjorde når de ikke spilte inn penger. Men filmen ble sterkt promotert gjennom trailere fra Mayco, og jeg husker den veldig godt! Selv om historien er tynn og skuespillet er middelmådig, vil jeg si at denne absolutt har sine øyeblikk. Den er verdt å se bare for å få en skikkelig nostalgisk følelse av 80-tallet.

Timerider: The Adventure of Lyle Swann (1982)

Handling: Swann er en motocrosskjører som under et ørkenløp havner utenfor banen – og rett inn i et pågående tidsreise-eksperiment. Plutselig befinner han seg tilbake i 1877, i en verden der hester er det eneste fremkomstmiddelet. Ingen har sett en motorsykkel før, og det tar ikke lang tid før han går tom for bensin og må gjemme sykkelen slik at ingen skal se den. Han havner i trøbbel med en gruppe lovløse, men får hjelp av to U.S. Marshals til å fakke bandittene.

Midt oppi det hele faller han for en lokal jente, og kjærligheten blomstrer. Tilbake i vår tid prøver forskerne å finne en måte å hente Swann hjem på. De klarer å åpne tidslinjen igjen og sender et helikopter, noe som mildt sagt skremmer vettet av folk i 1877 når det kommer flygende inn. Da Swann drar tilbake til sin egen tidslinje, tar jenta han ble forelsket i et armbånd fra ham som et minne. Det viser seg senere, når han ser tilbake på slektstreet, at han opprinnelig er sin egen bestefar!

Mottakelse

Mannen bak filmen er William Dear, som ga oss Harry and the Hendersons og Mummy Daddy fra Amazing Stories. Foran kamera finner vi ringreven Fred Ward (The Right Stuff, Southern Comfort, Remo Williams: The Adventure Begins, Off Limits, Secret Admirer). Vi får også se Peter Coyote (Southern Comfort, E.T., Slayground, Jagged Edge), Belinda Bauer (Flashdance, Starcrossed, Act of Piracy), og selveste Ed Lauter (Death Hunt, Eureka, Cujo, Finders Keepers, Death Wish III, Youngblood).

Dette er ikke den helt store tidsreisefilmen, og den landet litt i bakvannet med tanke på hvordan man behandlet materialet. Husk at dette var tre år før Back to the Future tok verden med storm. Personlig mener jeg at dette er en utrolig kul film. Ingen andre enn Fred Ward kan gjøre et slikt konsept så underholdende å se på.

«Are we Back?…… Yes We Are Back………»

Meir lesestoff frå Ator? Analog Magi