Analog magi og kunsten å leie film på 80-tallet
Av gjesterforfattar: THOR DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
«You can never create a person with movies, they will shape you as a person.»
Jeg husker fra barndommen når de eldre snakket om ting som var før i tiden. Mye av det hørtes helt crazy og bak mål ut, men jeg får den samme følelsen i dag når jeg selv tenker tilbake på en tid der vi ikke hadde internett, digitale plattformer eller digitalt fysisk media. Fortiden var analog; det var tape i alle baner.
Vi vokste opp med musikkkassetter, platespillere og sladderblader som kom ut én gang i måneden. Det nyeste av media var VHS-kassetter, som vi kunne låne fra de mange utleiestedene som dukket opp overalt hvor det bodde mulige kunder. For de som ikke hadde åpnet lommeboken og kjøpt en egen videomaskin, kunne man låne en maskin over natten – eller i flere dager, alt etter hva man ønsket. Det fantes til og med tilbud av typen «lei en maskin og to filmer» for en billigere penge.
Maskinene man kunne låne, var den klassiske Esselte-kofferten. De sluttet på magisk vis å virke etter endt låneperiode, slik at de var nyttige i bruk, men ikke fullt så populære å stjele. De brukte slagordet «Stop… Don’t Steal» på maskinene, reklamert med et stort klistremerke på fremsiden av kofferten man dro med seg hjem i solskinn, regn og sludd. You name it – alle årstider var filmvær.
Hjemmekino på lavbudsjett
Siden vi var sene med å investere i en egen maskin hjemme, ble dette med å låne maskin mye brukt i nærområdet der jeg vokste opp. Man lånte nemlig ikke film hver dag; det var mer forbeholdt helger eller høytider som påske, pinse, og ikke minst jul og nyttår. Barnebursdager var også et høydepunkt for å se film. Det var best når det dukket opp nye filmer på programmet – ikke fullt så artig når noen satte på en film man nettopp hadde sett selv. Filmsmaken varierte fra hjem til hjem; noen holdt seg til tegnefilmer og den uskyldige stilen, mens andre kjørte litt Disney blandet med mer actionpregede filmer for et eldre publikum.
Som filminteressert barn var den lokale videokiosken – på lokalspråket bare kalt «Sjappa» – som et museum, en kirke og et helt univers inn i medienes verden. Hadde du spurt meg der og da, hadde jeg nok sagt at dette var et av verdens underverk. Så magisk var det å vokse opp på denne tiden.
Videobilletten på den lokale sjappa
Vi fikk vår første egne videomaskin, betalt fra egen lommebok «in the name of our Lord», i 1987, rett før jul. Da ble filmer som The Golden Child og Top Gun lansert fra Esselte, begge i gul boks og med fantastiske omslag. Cirka to uker senere ble CBS/FOX Videobillett lansert på den lokale Sjappa, med alt man kunne tenke seg av filmer: Big Trouble in Little China, Alien, Aliens, Cocoon, Enemy Mine, The Park is Mine og A Million Ways to Die, bare for å nevne noen.
Jeg vet nå i ettertid at vi på Nordvestlandet var sene med å få tilgang til disse filmene sammenlignet med resten av landet. Da jeg var på sommerferie året før (i 1986) og fikk sett Romancing the Stone på leievideo fra en liten kiosk på Eidsvoll, skjønte jeg at vi ikke var like tidlig ute med store slipp som en lansering av Videobillett fra Mayco. Uansett, det var helt magisk å kunne låne filmer akkurat når man ville, alle dager i uken. Ikke nok med det: Smokey and the Bandit gikk som lørdagskino på TV og var den første filmen jeg tok opp hjemme. Den tror jeg at jeg så mellom 8 og 10 ganger på en toukersperiode rett etterpå. Tapen på den kassetten gikk nok litt varm og ble greit utslitt etter hvert.
Smågodt, pølser og fargerike cover
Videokiosken i nærområdet hadde to ting å tilby: et stort utvalg av titler og muligheten til å kjøpe seg hamburger eller pølse med stappe. Dette ble omtalt som fy-fy-mat på hjemmefronten, da de voksne ikke alltid skjønte hvorfor man skulle kjøpe noe slikt i stedet for å spise den hjemmelagde blodpølsen som putret så fint i gryta på kjøkkenet.
Mens noen barn likte å gå opp og ned langs smågodthyllene og sikle over hva de skulle putte i posen, var det hyllene med det ene fargerike filmcoveret etter det andre som fristet meg. Vi hadde vel ingen spesiell smak på denne tiden; det var frontomslaget som var det ultimate salgsargumentet. Vi hadde ikke så mye innsikt i de ulike selskapene som lanserte filmene. Jeg tror ikke vi tenkte mye over om det sto Esselte, Warner, Mayco, Transworld, Videotrade eller Orion på ryggen. Det er vel i senere tid at man ser tilbake på hvem som promoterte hva.
Det vi derimot var sikre på, var at til påske eller jul dukket det alltid opp filmer med Charles Bronson eller Chuck Norris. Eller hva med å lansere storfilmer som Gremlins og Ghostbusters på video til jul, året etter at de hadde gått på kino?
NRK vs. Parabolmonsteret
Vi barn fikk aldri nok. Jeg skulle ønske at vi lånte filmer oftere, men det skjedde som sagt bare til visse tider, eller når et av mine eldre søsken fant ut at det var på tide med noe koselig underholdning som ikke kom fra NRK. Jepp, vi hadde bare én kanal på det kjære 80-tallet. Dette var nok fordi det ikke var like vanlig med kabel-TV hos oss som på Østlandet, der man allerede fra midten av 80-tallet kunne se svensk TV eller noe så kult som engelske kanaler (Super Channel og en tidlig utgave av Sky).
Når man fant ut at det fantes satellittkanaler som sendte filmer 12 timer i døgnet, kunne man bli litt sjalu. Da parabolfeberen startet i mitt lokalområde, var mottakerantennene gigantiske – nærmere 120–140 cm i diameter. For de som husker natt til 1. januar 1992 (nyttårsorkanen), var det ikke en bra ting å ha et slikt monster på husveggen. Eller la meg formulere det på en annen måte: Det var en gigantisk frisbee som ble revet av og endte opp minimum 200 meter unna i et skogholt (hvis man var heldig), eller i naboens stuevegg (hvis man var uheldig).
I etterkant ser jeg at jeg overlevde helt fint med bare NRK og muligheten til å leie film. Mandagsfilmen, Fjernsynsteatret og den sene lørdagskinoen var gode ting å se frem til hver uke. For ikke å glemme såpeseriene! Falcon Crest og Dynastiet fenget oss stort, og var en gigantisk snakkis blant oss unge på skolen dagen etter hver episode.
Cannon Films og Cover-magi
Da er det på tide å dra tilbake til der jeg slapp: de fargerike coverene, og den tynne grensen mellom kvalitet og kvantitet. I dag er det kvalitet som gjelder, og man vil gjerne vite hvem som står bak kameraet. På den tiden var action, humor og spenning de eneste kriteriene.
Med de faste gutta fra stallen til Cannon Films – Mr. Bronson og Herr Norris – fikk vi servert action til den store gullmedaljen. Vi tenkte ikke på om Death Wish 3 eller 4, Invasion U.S.A., eller Missing in Action 1, 2 og 3 var Oscar-vinnere. De leverte underholdning i bøtter og spann, og vi visste at når vi gikk ut døren med kassetten i hånda, var det underholdning på maks. I dag sitter jeg igjen med gode minner. Jeg har sett dem flere ganger opp gjennom årene, og selv om de kanskje ikke er de beste filmene som finnes, har de en nostalgisk plass i min barndom. Det gjør dem spesielle.
Filmer som har brent seg inn i hjernebarken fra oppveksten på 80-tallet – ofte på grunn av et kult omslag – er filmer som sjelden topper lister over tidenes 250 beste. Men de har satt sine spor i form av minner og følelser. Så her er et lite knippe filmer som ga oss underholdning gjennom barndommen, utelukkende valgt ut ifra coveret.
(Bare et lite hint: Det dukker opp litt spoilere. Så til det vil jeg bare si: Too bad and too sad… live with it…)
The Island (1980) – Norsk tittel: Dødens farvann
Fra Esselte Video (med hvit boks). Omslaget er kult og stilig: Her har vi en sydhavsøy, en yacht, og en hånd med kniv som kommer opp i forgrunnen. Det var et ekte blikkfang i videohyllen. Hva mer kan man si når man finner ut at den er basert på en bok av samme forfatter som skrev Haisommer (Jaws)? Siden den ble en gigantsuksess, måtte vel denne også holde vann?
Handling: Michael Caine spiller en journalist som etterforsker en sak om båter som forsvinner sporløst i Det karibiske hav. Han tar med seg sønnen til en øde øy, der han oppdager en gruppe mennesker som har holdt seg skjult i hundrevis av år. De lever som pirater – jepp, pirater i en moderne verden! Jo mer han graver, desto mer fare utsetter han seg for, og han blir til slutt tatt til fange av gruppen, som er ledet av høvdingen spilt av David Warner. Sønnen blir hjernevasket og gjort til et nytt medlem av pirathorden. For å få tilbake sønnen, må Caine rømme og stoppe dem på en eller annen måte.
Mottakelse/Sensur:
Som med mange filmer på det norske leiemarkedet, var sensuren streng, og utgiveren klippet ofte bort scener som ble ansett som for drøye. Caines utblåsning med et M2-maskingevær mot piratgruppen ble litt for mye for det norske folk. Scenen ble klippet ned med saks, så man får bare se litt av den actionfylte sekvensen, pluss at det var noen andre småklipp her og der.
Michael Caine og David Warner i sentrale roller burde jo bety en super film, ikke sant? Vel, den er kanskje ikke blant de beste i hyllen, men den har sine øyeblikk – hvis man ser bort fra et manus som egentlig burde ha sunket til bunns. En ok kultklassiker, men mest «wow» for omslaget.
Savage Islands (1983) – Også kjent som Nate and Hayes
Nok en utgivelse fra gode, gamle Esselte Video. Denne gikk under to ulike navn: I USA het den Nate and Hayes, mens den i Europa het Savage Islands (ikke til å forveksle med Linda Blair-filmen Savage Island fra 1985). Omslaget på fremsiden fristet skikkelig, og man fikk bare lyst til å løpe og leie den. Jeg tror den havnet på leiemarkedet rundt 1986.
Handling: Bully Hayes har gitt opp sjørøverlivet og startet med passasjertrafikk og eksotiske turer. På en av turene befinner den vakre Sophie seg. Hun skal gifte seg med den unge og kjekke Nathan, men midt under bryllupsseremonien blir de avbrutt, og Sophie blir kidnappet. Nathan tror Hayes er bakmannen og setter hardt mot hardt for å få henne tilbake. Det viser seg at det er Hayes’ gamle piratkompis, Ben, som står bak. Hayes og Nathan må legge uoverensstemmelsene til side og jobbe sammen. Snipp, snapp, snute, og med ett så var det eventyret ute.
Dommen:
Ikke den mest oppfinnsomme historien, og mye av humoren passer ikke helt inn. I tillegg var den norske tittelen, Kanibaløya, fullstendig misvisende. Det var jo ingen kannibaler her – kun en streit film om kjærlighet, pirater og action! Med Tommy Lee Jones, Miles O’Keeffe og Jenny Seagrove, pluss et manus fra selveste John Hughes. Jepp, den havner nok ikke på noen topp 250-liste, men coveret solgte oss inn. Som ung var det action og pirater som gjaldt – hva mer kan man be om?
The Lost Boys (1987) – Norsk VHS-tittel: De fortapte
Et herlig omslag å se i videohyllen, ikke minst på grunn av de fantastiske ordene som troner på toppen av coveret: «Sove hele dagen. Feste hele natten. Aldri bli gammel. Aldri dø. Det er gøy å være vampyr…» Som ung forsto jeg kanskje ikke helt hva de ordene innebar, men nå har de festet seg i hjernen som noe utrolig kult og stilfullt.
Selve bildet på omslaget avslører fint lite om hva som faktisk foregår i filmen, noe som kan slå begge veier, men her funker det topp. Visuelt sett er fargebruken blikkfanget: Rød bakgrunn med et gruppebilde i svart-hvitt.
Handling: Jeg regner med at de fleste har sett denne, så en full beskrivelse er vel litt «overkill», men en liten oppsummering er alltid greit. Brødrene Sam og Michael flytter med moren sin til koselige Santa Clara, der bestefaren bor. Det virker som et idyllisk sted, selv om det troner på toppen av verdens drapsstatistikker. Det er tøft å starte på nytt, og de to brødrene går hver sin vei. Michael møter en gjeng ville motorsykkelkjørere som drar ham inn i en livsstil det er vanskelig å forstå – spesielt når det viser seg at de ikke kan dø, at de lever av blod, og at de er nattens barn. Sam går motsatt vei og blir venn med to brødre som kaller seg selvlærte vampyrjegere. Det blir bror mot bror, og alle øyne rettes mot David, vampyrgruppens leder… eller er han det?
Dommen:
Personlig digger jeg denne filmen. Jeg har sett den flere ganger, og alt er bare magisk: musikken, klippingen, handlingen, og ikke minst skuespillerne. Corey Haim, Corey Feldman («The Two Coreys»), Kiefer Sutherland, Jason Patric, Dianne Wiest, Jami Gertz, Barnard Hughes, Edward Herrmann, Alex Winter… Et fantastisk stjernegalleri og en topp film. Kanskje denne faktisk kan snike seg inn på en Topp 250-liste? Uansett: Da vi plukket den fra hyllen, var det ikke stjernene som fenget, men det kule omslaget som skapte interesse.
Q: The Winged Serpent (1982) – Norsk tittel: Det flyvende monster
Måtte jo ha med en monsterfilm også! Omslaget sier alt: Et flygende monster, en skyskraper og et helikopter. Dette skrek jo bare: «Lån meg, lån meg!» Farger og skrekk var en uslåelig kombo når man var ung og bilder sa mer enn tusen ord. Som jeg nevnte, handlet det ofte mer om kvantitet enn kvalitet, og denne faller nok i den første kategorien for de fleste.
Handling: Folk forsvinner sporløst fra høye bygninger i byen. Det eneste hintet om at noe er på gang, er kroppsdeler og blod som plutselig regner ned fra løse luften. Svindleren Quinn snubler ved et uhell over redet til et gigantisk, reptilsk, flygende monster – den aztekiske guden Quetzalcoatl, som nå herjer fritt i dagslys. Quinn prøver å slå mynt på kaoset og krever 1 million dollar fra borgermesteren for å avsløre hvor monsteret har redet sitt. Etter mye om og men betaler de, og Quinn tar dem med til redet. Men hvordan dreper man et reptilsk, flygende monster? Med kuler. Masse kuler. Etter en vanvittig krig fra politiets side, med maskingevær, helikoptre og rifler, må Quetzalcoatl dessverre bøte med livet. Men rett før rulleteksten starter, ser vi et reptilegg klekke et eller annet sted i byen…
Dommen:
Dette er en film av Larry Cohen, og som ofte i hans filmer, er bruken av effekter av det litt kjipe slaget. Man ser raskt at det som kommer mot oss på skjermen, ikke akkurat er stilrent. Rollelisten inkluderer David Carradine, Richard Roundtree og Michael Moriarty (som var Larry Cohens faste mann i filmer som The Stuff, A Return to Salem’s Lot og It’s Alive III).
Det var altså ikke handlingen eller skuespillerne som styrte utleiemønsteret i barndommen, men hvor kult, tøft og megarått coveret var. I dag tenker jeg annerledes når jeg velger film. Den kritiske delen av meg ønsker underholdning som er verdt å bruke tid på. Samtidig lengter en del av meg tilbake til en tid der ting var enklere og mer magisk; da alt ble sett og nydt fullt ut, selv om det var flimmer og monolyd på en gammel kasse-TV i 4:3-format, og der action, grøss og blodige sekvenser var klippet i stykker med en kjøkkensaks.
Det var livet, og vi angrer ikke.
ALRIGHT… ALRIGHT… ALRIGHT.
Meir av Thor: B-siden av åttitalet
