B-siden av 80-tallet: En hyllest til actionsjangeren og videosjappa

Av gjesterforfattar: THOR DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!

For hver blockbuster finnes det ti, tjue eller flere filmer som prøver seg. Det går ikke alltid bra, selv om det sitter gode folk bak kamera – eller foran, for den saks skyld.

Alle som har vært gjennom barndommen med utleie av film, kan nok huske at toppfilmene ikke vokste på trær. Noen kom ut her og der, men det virket som om leverandørene samlet opp de gode for å lansere dem samtidig. Det var ikke lett å velge hvilken toppfilm man skulle se.

For de som vokser opp nå, høres det helt «corny» ut at en leiefilm kostet 30–35 kroner i starten, for så å øke til 40 kroner over natten. Mange steilet da Mayco, en av de ledende på markedet, lanserte sin CBS/FOX-samling under sin nye «videobilett»-markedsplan. De kostet 45 kroner å leie per døgn! Hele prosessen med videobiletten var som når man brukte VISA i baren på et utested: Det var en maskin som ble dratt frem og tilbake, med signatur fra den som lånte, og du fikk en kvittering på nesten et A5-ark.

I dag kan man betale det samme for en hel måned på en strømmetjeneste – med en haug av filmer – som det 3–4 filmer kostet å leie. Og merk deg, det var kun for 24 timer. Hvis du gikk over fristen, kom det et tillegg per døgn, så hvis du var uheldig, kunne dette bli en dyr affære. Og det var ikke som i dag, der man kan se en kinofilm hjemme i sofaen etter et par uker. Neida, vi måtte vente i minimum seks måneder, og kjøpefilm-fenomenet var langt unna.

Videosjappa: Vårt museum

For mange er moten i dag å gå på kunstutstillinger for å drømme seg bort. For oss som vokste opp på 80-tallet og var filmentusiaster, var videosjappa vårt museum. Vi kunne gå gjennom hyllene som i en dagligvarebutikk og drømme oss bort i omslagene som traff oss fra alle retninger. Det var alltid noe å finne, selv om det kunne ta tid. Et par timer for å finne noe å se var helt vanlig, hvis det ikke var lanseringsdag. Da gikk tiden med til å velge – man kunne jo ikke leie fem-seks stykker i samme slengen. Døgnet hadde jo bare 24 timer.

Til vanlig var det omslaget med det mest glorifiserte bildet som fant veien til øynene våre, og kvalitet ble byttet ut med kvantitet. Så nå er vi over i det klassiske B-film-sporet.

Verdens farligste ninja (og hans bavian)

Med James Bond og Indiana Jones på toppen, har mange forsøkt å finne opp kruttet på nytt og matche den geniale kombinasjonen av humor og action. Dessverre, stort sett uten hell.

To bidrag som håpet på mer suksess, var de som spleiset sammen verdens farligste ninja med sjarmen til verdens beste agent, 007. Navnet var Duncan Jax, med sin animalske partner, bavianen Boon (et virkelig originalt navn).

Unmasking the Idol (1986)

Jax må stoppe den internasjonale terroristen Scarlet. Den eneste måten å gjøre det på, er å stjele en gammel gullskatt før Scarlet kan få kloa i den og dermed kjøpe atomraketter for å starte tredje verdenskrig. Et plott som var en direkte kopi av en blanding av Indy og Bond.

Dette er filmen folk kaller «so bad, it’s good». Den har ofte blitt vist på det amerikanske showet Mystery Science Theater 3000 (MST3K) som et popcorn-event. Vi var en liten vennegjeng som noen ganger lånte rubbel og bit og så filmene vekselvis hos hverandre. Denne filmen gikk praktisk talt i veggen før tilbakelevering hos en av oss. Den samme barndomsvennen tok frem en penn og skrev «Drittfilm» på baksiden av omslaget – vel å merke etter innleveringen, slik at det ikke skulle være noen spor tilbake til oss. Dette hendte et par ganger; det var vår måte å verne andre på, slik at de kunne spare pengene og ikke minst den mentale påkjenningen.

Order of the Black Eagle (1987)

Gjengen bak filmen må ha hatt det utrolig gøy, for året etterpå dukket oppfølgeren opp på leiemarkedet. Igjen er Duncan Jax tilbake med sin hårete bavianpartner, Boon. Denne gangen topper de alt: Jax må stoppe en gruppe nazister fra å ta over jordens satellitter. Hvis de lykkes, kan de vekke Hitler, som ligger i dyp søvn i en kryotank. Hvis han våkner, er tiden inne for ham til å ta over verden.

I samme gate som den første. Det var ikke vi som markerte baksiden av omslaget på denne med «Møkkafilm», men det var like før. Søker du på nettet, vil du se at de fleste omtaler denne som «so bad, it’s a blast».

Skatter og skrot fra Juno Video

Jeg liker å bla meg gjennom eldre kataloger for å se hvilke filmer de ulike selskapene ga ut. Esselte ga deg store filmer fra gode regissører. Warner hadde Bond, Eastwood og Politiskolen. Mayco ga ut litt av hvert og var en sikker vinner hvis du ville finne de nyeste Cannon-filmene. Men så hadde du Juno Video. De var enkle å kjenne igjen fordi omslagene var lyseblå, og de satset tungt på B-filmene vi så på den tiden. Minuset var at vi aldri visste hvor mye de hadde sensurert. Dette var distributøren som lanserte Extreme Prejudice i en makaber, klippet form, They Live på samme måte, og Prince of Darkness med få klipp.

Men de hadde sitt marked av meningsløst ikke-Oscar-materiale.

Jackals (også kjent som American Justice) (1986)

Dette var en av de filmene som havnet i en slik kategori. I rollene hadde du Gerald McRaney (kjent fra TV-serien Simon & Simon), Wilford Brimley (The Thing), mens hovedrollen ble spilt av… Jack Lucarelli? Helt vanlig med en ekte «unknown».

Lucarelli spiller politimannen Joe Chase, som under et ferieopphold blir vitne til et drap på en ung jente i ødemarken. Han begynner å etterforske og avdekker en menneskesmuglerliga som styres av den lokale sheriffen. Man får følelsen av en typisk TV-produksjon, og hvis du har sett traileren, har du sett de beste scenene. Det eneste kule man husker, er at de bruker røde lasere montert på pumpeharlene. Litt sløseri, men det gir en kul «vibe» i mørket. Fem minutter etter at filmen er ferdig, er alt glemt. Dessverre. Men som Mr. Sinatra synger: «That’s life».

Wanted: Dead or Alive (1986)

Men man kunne være heldig og finne litt gull enkelte ganger. Igjen fra Juno Video, som trodde de kunne markedsføre filmen på Rutger Hauer, som samme år spilte i The Hitcher.

Filmen hadde Gary Sherman bak kamera, og i hovedrollene finner vi Hauer og Gene Simmons (fra KISS). Hauer spiller Nick Randall, en eks-C.I.A.-agent som har blitt dusørjeger. Han blir hentet inn av sine gamle sjefer for å spore opp den internasjonale terroristen Malak Al-Rahim (Simmons). Når Al-Rahim dreper Randalls politivenn, blir saken personlig.

Spoiler Alert!

Om man liker musikken til KISS eller ikke, så får man en god følelse når slutten kommer. Randall fanger Al-Rahim og teiper en granat i munnen på ham. Når det er snakk om betaling for jobben, inkludert bonus, tar Randall en tenkepause før han konstaterer:

«Fuck the bonus.»

Han drar ut splinten og rusler av gårde mens vi ser Al-Rahim bli blåst i to i bakgrunnen.

Kritikerne var ikke overbegeistret, men dette er gøy underholdning. Hauer gjør det han kan best: å være en «badass» med følelser. Vår gode venn, som vanligvis likte å påpeke de negative sidene ved filmer, syntes denne ikke var så verst. Og hvis man husker noen scener her og der, har den oppfylt det viktigste kriteriet: å underholde.

En bortgjemt parodiperle

Når man prøver å huske filmer, må man grave dypt. Som sagt, vi var en vennegjeng med noenlunde samme smak, og film var vårt store diskusjonstema. Mens andre på klassetrinnet snakket om mote og opplevelser, gikk vi rundt og snakket om film.

Hysterical (1983)

Denne filmen legger parodien til grøssersjangeren. Den er laget av de tre Hudson-brødrene (Bill, Mark, Brett), som også spiller hovedrollene. Den vinkler inn på filmer som Dracula, Friday the 13th, The Exorcist og zombie-bølgen.

Det hele handler om en forfatter som drar til et lite tettsted for å finne inspirasjon. Han leier et fyrtårn som visstnok skal være hjemsøkt. Snart befinner han seg midt mellom to spøkelser og to spøkelsesjegere. Filmen har helt banal humor og musikalske innslag, men jeg synes den fortjener mer enn å bli gjemt bort på en støvete hylle. Et pluss er å se Richard «Jaws» Kiel fra Bond-filmene som Kaptein James T. Howdy.

Minnet om denne er utrolig godt. En i vennegjengen hadde fått tak i denne filmen, må gudene vite hvordan. Han likte den ikke. Med andre ord: Den ble kastet i veggen, og ord som «søppel», «møkk» og andre gloser ble nevnt. Jeg, derimot, spurte fint om det var OK om jeg tok den i stedet. «OK,» fikk jeg til svar, og glad som en fele var jeg. Å ha sin egen film i hylla hjemme var ikke hverdagskost!

Min mening var den rake motsetningen: Jeg syntes filmen var kul, tipp topp, og så den flere ganger. Men gleden var kortvarig. Vår Grundig-videospiller fant ut at «salat» var inn, og gjorde kort prosess på båndet under en tilbakespoling. Litt trist å tenke på, for det eneste nye mediet den er tilgjengelig på, er en tysk DVD-utgave, som jeg fortsatt ikke har kjøpt. Kan det være at jeg er usikker på om den vil gi den samme følelsen som minnet jeg har i dag? Vel, vel, vi får se…

«It’s better to burn out than to fade away.»

Meir lesestoff frå den gylne gjest Thor Dahlstrøm? Her:

Eventyrfilmene på 80-tallet: En reise i magi og fantasi

Knask, knep og barndommens skrekk

80-tallet: En hyllest til komediene som formet oss

Hurtigkurs i 80s Actionfilm PART III

VHS-Cover frå den geniale: Norsk VHS