Sjappetips: thrillere og vampyrer fra VHS-ARKIVET
Av gjesteforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Det finnes regissører som absolutt ikke blir roset nok. Dagens utvalgte filmer trenger virkelig et nytt publikum. Larry Cohen var for eksempel en utrolig undervurdert filmskaper. Allerede på 70-tallet var han ute med sitt helt sære preg. Da ga han oss filmene It’s Alive og It Lives Again.
Med 80-tallet kom han med Q: The Winged Serpent. (Denne kultfilmen har jeg forresten tipset om tidligere). Han serverte oss også The Stuff og siste kapittel i trilogien, It’s Alive III: Island of the Alive. Mannen var i tillegg en svært dyktig manusforfatter. Han er selve hjernen bak Maniac Cop-trilogien, I, the Jury og Best Seller. Utover 90-tallet ble han involvert i Body Snatchers og Guilty as Sin. Det er faktisk rart å tenke på at han senere hadde en finger med i spillet på nyere filmer. På 2000-tallet bidro han på både Phone Booth og Captivity.
Cohen kunne virkelig sine triks. Han trollbandt oss stadig foran skjermen. Dette klarte han ikke alltid med de aller beste filmene, men heller måten han bygget dem opp på.
Stephen King-oppfølger og knallhard thriller
Dagens første tips er faktisk en oppfølger fra Stephen Kings fantastiske repertoar. Det var ikke ofte Cohen gikk etter så gigantiske forfattere. Grunnlaget fra den første filmen satt imidlertid som støpt hos de fleste. Dette ga absolutt et godt rom for å bygge ut historien videre. Det ikke mange vet, er at han faktisk skrev et eget manus til den originale filmen. Dessverre ble dette avvist den gangen. Studioet ville nemlig gå for en helt annen vinkling. Men man skal aldri si aldri i denne bransjen. Vips, noen år senere åpnet de samme folkene opp dørene sine igjen. Nå ønsket de brått å ha ham plassert trygt bak kameraet.
A Return to Salem’s Lot (1987)
Handling
Antropologen Joe befinner seg på et oppdrag i Sør-Amerika. Der får han plutselig en desperat telefon fra sin ekskone. Sønnen vil bli tvangsinnlagt på et mentalsykehus hvis faren ikke griper inn straks. Joe reiser raskt hjem og tar med seg gutten til Salem’s Lot. Dette er den lille byen hvor antropologen selv vokste opp. Han mener oppriktig det vil være trygt og godt for sønnen å bo der.
En mørk kveld blir noen forsvarsløse ungdommer overfalt av selveste politiet og et par lokale innbyggere. Kun én av dem, ei jente ved navn Sherry, klarer å komme seg unna. Under flukten møter hun tilfeldigvis Joe. Han er barmhjertig og tar ungjenta med seg trygt hjem. Dagen etterpå drar de sammen ned til tinghuset og anmelder det brutale angrepet. Den lokale dommeren vil tilsynelatende komme til bunns i nattens mysterium. Han inviterer dem derfor på en storslått middag for fiffen samme aften.
Vampyrkoloni og de døde
Under selve middagen oppdager Sherry noe utrolig skremmende. Flere av de nattlige angriperne befinner seg faktisk rundt det samme bordet! Før hun rekker å lage en scene, blir hun brutalt tatt til side. Deretter blir jenta iskaldt tappet for blod. Joe blir vitne til alt dette makabre. Nå forstår han med ett at han har flyttet rett inn i en vampyrkoloni. Slektninger som han trodde var døde for lengst, rusler nemlig fortsatt rundt i gatene.
Siden Joes slektsrøtter i byen stikker dypt, får han et spesielt tilbud. Vampyrene gir ham en guidet tur i samfunnet. De forteller ham alt om seg selv og den blodsugende levemåten. For hovedpersonen virker alt dette helt surrealistisk. Faren nekter tvert å bli en del av denne galskapen. Problemet er bare at monsterne har kidnappet sønnen hans. Planen deres er å omforme gutten slik at han blir født på ny.
Heldigvis møter Joe den eldre nazijegeren Van Meer. Denne hardhausen har holdt et våkent øye med den lille byen over lang tid. Sammen går radarparet til beinhard aksjon. Målet er å befri sønnen og deretter utslette samtlige vampyrer i Salem’s Lot.
Frityrlukt og videosjappesjarm
Originalen Salem’s Lot var filmatisert som en episk miniserie. Den hadde naturligvis en vesentlig lengre spilletid. Dermed kunne skaperne bygge opp den mørke mystikken mye saktere. Her i oppfølgeren må regissøren raske på en god del mer. Han er tvunget til å skape en engasjerende handling på mye kortere tid.
For å være helt ærlig, husket jeg faktisk coveret på denne kassetten lenge før jeg så originalen. Siden selve handlingen gikk kjappere, syntes jeg denne versjonen var aller best. Du må dog ta i betraktning at jeg var veldig ung den gangen! I dag ser jeg i mye større grad på det tekniske. Det er fascinerende å studere hvordan Cohen bruker kameraet. Han loser oss utrolig dyktig gjennom den vanvittige handlingen.
Av andre folk bak kameraet kan vi nevne Michael Minard. Komponisten fra The Mutilator og Losing Ground står for den fete musikken. Vi har også en spennende blanding av skuespillere på listen:
- Michael Moriarty (The Hanoi Hilton, Troll)
- Ricky Addison Reed (Dette ble faktisk hans aller eneste rolle!)
- Samuel Fuller (White Dog, Sons)
- Andrew Duggan (Doctor Detroit, See China and Die)
- Evelyn Keyes (Wicked Stepmother)
- Tara Reid (Dette var hennes aller første rolle, men hun er mye bedre kjent for American Pie-generasjonen)
Relentless (1989)
Neste mann ut var også utrolig flink til å bruke kameraet. Han utnyttet sine ferdigheter til å skrape seg et solid fotfeste i thriller- og grøssersjangeren. Vi snakker selvsagt om William Lustig. Dette er en legendarisk regissør vi kjenner fra udødelige filmer som Maniac, Vigilante og Hit List. Han styrte dessuten spakene på Maniac Cop-trilogien. Filmskaperen er for øvrig også hovedmannen bak det fantastiske utgivelsesselskapet Blue Underground.
Handling
Sam er en ganske fersk politietterforsker fra New York. Nylig ble han overflyttet helt til Los Angeles. På den nye stasjonen har han fått den eldre og meget rutinerte etterforskeren Bill som partner. Duoens første store sak handler om en brutal seriemorder som herjer rundt i storbyen.
Politiet famler dessverre fullstendig i blinde. Deres aller eneste spor er en avrevet side fra telefonkatalogen. På dette papiret er navnet på den avdøde tydelig markert. Sam og Bill må jobbe ekstremt raskt før pressen får altfor mye informasjon. Sjefene vil for enhver pris unngå et massivt panikkutbrudd i gatene.
Arbeidet tar overhånd for den ferske politimannen. Sam går hardt inn i saken, og dette merkes svært godt på ekteskapet. Ironisk nok var en av hovedgrunnene til Los Angeles-flyttingen nettopp å redde samholdet på hjemmebane. Kriminalteknikerne sliter også voldsomt. Siden de verken finner spor, fiber eller fingeravtrykk på drapsstedene, skifter fokuset. Mistanken begynner sakte, men sikkert å vri seg mot deres egen politienhet.
Hvem er egentlig den skyldige? Kan det være en aktiv politimann eller kanskje en bitter, tidligere kollega? Er det muligens en som aldri klarte å slippe gjennom nåløyet på politiskolen? Den uhyggelige sannheten rykker stadig nærmere. Når Bill blir brutalt drept i sitt eget hjem, får Sam endelig det avgjørende sporet. Han innser med ett hvem den kyniske morderen faktisk er.
Skurken tar imidlertid ingen unødvendige sjanser i sluttspillet. Han angriper kjapt og holder Sams forsvarsløse familie som gissel. Nå finnes det bare én eneste tanke i etterforskerens hode. Hvordan kan han klare å fri familien fra den gale morderens jerngrep?
Frityrlukt og videosjappesjarm
Dette er en skikkelig undervurdert thriller. Filmen lar ikke publikum sitte og gjette på hvem morderen er underveis. Målet er heller å følge karakterene spent på skjermen. Vi får se om de faktisk klarer å tolke de utlagte sporene. I etterkant dukket det faktisk opp hele tre oppfølgere. Lustig var imidlertid ikke direkte involvert i noen av disse prosjektene.
Det beintøffe manuset er skrevet av talentfulle Phil Alden Robinson. Han er kjent for suksesser som In the Mood og Field of Dreams. Jay Chattaway sørger for at musikken dundrer mot oss allerede i selve åpningssekvensen. Komponisten bak Red Scorpion og The Big Score leverer ekte synth kombinert med fioliner. Denne fantastiske miksen øker lydbildet mot helt nye og spennende høyder.
Selv om produksjonen manglet et gigantisk studio i ryggen, frontet de med ekte stjerner:
- Robert Loggia (The Believers, Hot Pursuit)
- Leo Rossi (Leonard Part 6, Russkies)
- Ken Lerner (Hit List, Jake Speed)
- Meg Foster (Masters of the Universe, Reckless)
- Judd Nelson (Blue City, Making the Grade)
Slik har vi fått to nydelige perler på en og samme snor. Disse er ganske ulike, men likevel preget begge titlene en helt spesiell tid. De formet en unik stil og en herlig følelse fra en epoke som altfor mange har glemt i dag.
«They’re not gonna catch us. We’re on a mission from God.»