Glemte dramafilmer fra 80-tallet

Noen ganger var ikke drama en sikker vinner på lik linje med Terms of Endearment, My Left Foot, Broadcast News eller Gandhi. Enkelte filmer falt rett og slett mellom sofaputene. De ble aldri noen gigantiske utleieobjekter. Dette stoppet oss likevel ikke fra å hoste opp de 40 kronene det kostet å leie en kassett.

Gjengen vår så vel stort sett alt som kom ut. Det å henge på sjappa var en egen sport for oss. Vi elsket å tråle reolene for nye titler. Noen ganger ble det et rent kappløp om å se filmene aller først. Gutta var heller ikke spesielt kresne på innholdet. Man brydde seg fint lite om filmen var en Oscar-vinner eller en gigantisk flopp.

I dag beveger vi oss sjelden fysisk gjennom et slikt coverparadis. Folk sitter gjerne bare på ræva i sofaen og blar seg digitalt gjennom listene. Derfor gir det en herlig og nostalgisk eufori å mimre tilbake. Mange husker godt den tiden da man måtte vente lenge på utgivelsene. Gleden var enorm da man endelig holdt kassetten i hånden og løp hjem til spilleren.

Glemte Dramafilmer fra 80-tallet

Med disse velvalgte åpningsordene kjører vi i gang. Dagens innlegg trekker frem to klassikere fra den dype glemselen. Disse filmene toppet dessverre aldri noen offisielle lister. Dette er utrolig synd, for de ligger helt på linje med mer kjente utgivelser. Publikum ga dem bare ikke den store responsen de fortjente. Videolanseringen manglet også den massive promoteringen vi ofte så for andre titler.

Stealing Home (1988)

Den utdankede baseballspilleren Billy lever en retningsløs tilværelse inntil han får den knusende beskjeden om at barndomsvenninnen Katie har tatt sitt eget liv og etterlatt asken sin i hans varetekt. Hjemreisen blir en emosjonell reise tilbake til 60-tallet og minnene om den dype relasjonen de en gang delte. Sammen med en annen gammel venn legger Billy ut på en siste biltur i Katies gamle bil for å gi henne en verdig avskjed der hun følte seg aller mest fri – en reise som til slutt gir ham motet til å ta tilbake sitt eget liv.

Frityrlukt og videosjappesjarm

Dette er en nydelig film som virkelig får deg til å tenke. Den utfordrer deg på hvor du befinner deg i livet. Ingenting er noensinne skrevet i stein. Regissørene Steven Kampmann og William Porter leverer en veldig balansert vinkling. Duoen skrev tidligere manus for The Couch Trip og Back to School.

David Foster står bak det utrolig behagelige lydsporet. Komponisten laget også musikk for Fresh Horses og Listen to Me. Vi får dessuten et fantastisk stjernegalleri foran kameraet:

• Mark Harmon (Let’s Get Harry, Prince of Bel Air)
• Jodie Foster (Siesta, Foxes)
• Blair Brown (A Flash of Green, The Bad Seed)
• Jonathan Silverman (Girls Just Want to Have Fun, Caddyshack II)
• Harold Ramis (Baby Boom)
• Richard Jenkins (Blaze, How I Got Into College)
• John Shea (Once We Were Dreamers, Windy City)

Everybody’s All-American (1988)

Den neste filmen på listen fikk også en ganske lunken mottakelse. Verket feilet dessverre både på kino og på utleiemarkedet. Kanskje moten for rene sportsfilmer hadde nådd den absolutte toppen? Folk var muligens lei av de samme historiene om og om igjen. Det hjalp tydeligvis ikke at Hollywood bare byttet ut selve sportsgrenen.

For meg er denne tittelen uansett vel verdt å sitte gjennom. Jeg husker utrolig godt at kassetten sto i hylla på sjappa. Lukten av fersk smult kiler meg i nesen bare av å tenke på coveret. Snakk om en herlig tur ned «Memory Lane»!

På 50-tallet gifter high school-fotballstjernen Gavin «The Grey Ghost» seg med sin store kjærlighet Babs og gjør suksess i NFL, men han sliter med å gi slipp på glansdagene. Når kameraten deres blir brutalt drept over ubetalt spillegjeld, faller et enormt økonomisk ansvar på det unge paret. Den blytunge gjelden truer med å knuse ekteskapet, og Gavin må kjempe både for å redde forholdet til Babs og for å endelig akseptere at hans egne dager som feiret fotballhelt er forbi.

Frityrlukt og videosjappesjarm

Regissør Taylor Hackford forsøker å forme handlingen på best mulig måte. Mannen bak The Idolmaker og White Nights lykkes absolutt med dette. Han holder en tydelig og god rød tråd gjennom hele filmen.

James Newton Howard loser oss trygt gjennom filmmusikken. Lydsporet til Head Office og Wildcats ble også laget av ham. Rollelisten byr på flere skikkelige stjerner:

• Jessica Lange (How to Beat the High Cost of Living, Country)
• Dennis Quaid (All Night Long, Tough Enough)
• Timothy Hutton (Iceman, Made in Heaven)
• John Goodman (The Wrong Guys, Burglar)
• Patricia Clarkson (The Dead Pool, Rocket Gibraltar)

Det er egentlig ganske rart å tenke på skjebnen til disse to. Begge filmene hadde en massiv skare av kjente skuespillere foran kameraet. Folkene bak produksjonen var også noen skikkelige tungvektere. Likevel var ikke dette alltid nok til å sikre kommersiell suksess. Selskapene holdt i tillegg kraftig tilbake på selve markedsføringen.

Jeg mener at man av og til bare må drite i kritikernes meninger. Enkelte ganger er det best å seile sin helt egen sjø. Når alt kommer til alt, er vi våre egne dommere. Seerne er de eneste som kan trille det endelige terningkastet. Så døm gjerne helt selv ved neste anledning. Se dem, lik dem, eller hat dem med god samvittighet. Dagens tips er i hvert fall viet de tapre filmene i skyggen. De kom seg nemlig aldri opp fra videokassa på egen hånd.

«Can I get ya anything? Coffee? Tea? Me?»

• Kultfilmer fra videosjappa: America 3000 og Never Too Young to Die
• Stranger Things sesong 2 (2017)
• Promotering, postere og pappfigurer: Promo på åttitalet!
• Stranger Things sesong 3 (2019)
• Kultkomedier fra frityren: Whoops Apocalypse og Disorganized Crime