Glemte dramafilmer fra 80-tallet
Av gjesteforfatter: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Noen ganger var ikke drama en sikker vinner på lik linje med Terms of Endearment, My Left Foot, Broadcast News eller Gandhi. Enkelte filmer falt rett og slett mellom sofaputene. De ble aldri noen gigantiske utleieobjekter. Dette stoppet oss likevel ikke fra å hoste opp de 40 kronene det kostet å leie en kassett.
Gjengen vår så vel stort sett alt som kom ut. Det å henge på sjappa var en egen sport for oss. Vi elsket å tråle reolene for nye titler. Noen ganger ble det et rent kappløp om å se filmene aller først. Gutta var heller ikke spesielt kresne på innholdet. Man brydde seg fint lite om filmen var en Oscar-vinner eller en gigantisk flopp.
I dag beveger vi oss sjelden fysisk gjennom et slikt coverparadis. Folk sitter gjerne bare på ræva i sofaen og blar seg digitalt gjennom listene. Derfor gir det en herlig og nostalgisk eufori å mimre tilbake. Mange husker godt den tiden da man måtte vente lenge på utgivelsene. Gleden var enorm da man endelig holdt kassetten i hånden og løp hjem til spilleren.
Frem fra glemselen: Glemte dramafilmer fra 80-tallet
Med disse velvalgte åpningsordene kjører vi i gang. Dagens innlegg trekker frem to klassikere fra den dype glemselen. Disse filmene toppet dessverre aldri noen offisielle lister. Dette er utrolig synd, for de ligger helt på linje med mer kjente utgivelser. Publikum ga dem bare ikke den store responsen de fortjente. Videolanseringen manglet også den massive promoteringen vi ofte så for andre titler.
Stealing Home (1988)
Billy er en utdanket baseballspiller i 30-årene. Han mangler store mål og mening med tilværelsen. Hverdagen tilbringes på et slitent motell sammen med en servitør. Livet hans føles rett og slett utrolig kjedelig.
En dag ringer plutselig moren med en knusende beskjed. Hans kjære barndomsvenn Katie har tatt sitt eget liv. Hun har i tillegg understreket at Billy får ansvaret for asken hennes. Dermed må vår hovedperson reise hele veien hjem igjen. Turen starter med et solid tilbakeblikk på barndommens varme minner. Tankene flyr tilbake til 60-tallet. Vi følger paret frem til de til slutt gikk hver sin vei i livet.
Vel fremme møter han Katies sørgende far. Faren overleverer urnen med et stille håp. Kanskje de sammen kan finne ut hva som er riktig å gjøre. Billy kontakter raskt en annen kjær venn for støtte. Gutta kjører rundt i Katies gamle bil med asken som passasjer. Planen er egentlig å levere urnen trygt til foreldrene.
Innerst inne vet Billy imidlertid noe helt annet. Katie følte seg alltid aller mest fri der fuglene svevde høyest. Derfor velger han å spre asken ved utløpet til havet. Der kan hun endelig fly fritt for alltid. Etterpå reiser Billy tilbake til sitt gamle liv igjen. Han har likevel fått et helt nytt og sterkt mot. Mannen har innsett at drømmer må leves ut og aldri holdes tilbake.
Frityrlukt og videosjappesjarm
Dette er en nydelig film som virkelig får deg til å tenke. Den utfordrer deg på hvor du befinner deg i livet. Ingenting er noensinne skrevet i stein. Regissørene Steven Kampmann og William Porter leverer en veldig balansert vinkling. Duoen skrev tidligere manus for The Couch Trip og Back to School.
David Foster står bak det utrolig behagelige lydsporet. Komponisten laget også musikk for Fresh Horses og Listen to Me. Vi får dessuten et fantastisk stjernegalleri foran kameraet:
- Mark Harmon (Let’s Get Harry, Prince of Bel Air)
- Jodie Foster (Siesta, Foxes)
- Blair Brown (A Flash of Green, The Bad Seed)
- Jonathan Silverman (Girls Just Want to Have Fun, Caddyshack II)
- Harold Ramis (Baby Boom)
- Richard Jenkins (Blaze, How I Got Into College)
- John Shea (Once We Were Dreamers, Windy City)
Everybody’s All-American (1988)
Den neste filmen på listen fikk også en ganske lunken mottakelse. Verket feilet dessverre både på kino og på utleiemarkedet. Kanskje moten for rene sportsfilmer hadde nådd den absolutte toppen? Folk var muligens lei av de samme historiene om og om igjen. Det hjalp tydeligvis ikke at Hollywood bare byttet ut selve sportsgrenen.
For meg er denne tittelen uansett vel verdt å sitte gjennom. Jeg husker utrolig godt at kassetten sto i hylla på sjappa. Lukten av fersk smult kiler meg i nesen bare av å tenke på coveret. Snakk om en herlig tur ned «Memory Lane»!
Vi befinner oss på det glade 50-tallet. Gavin er en talentfull spiller i amerikansk fotball. Han går under det fryktinngytende tilnavnet «The Grey Ghost». Unggutten er stormende forelsket i den vakre Babs. Paret gifter seg rett etter videregående skole. Fotballkarrieren ruller videre, og talentet blir til slutt draftet til NFL.
Proffligaen føles imidlertid som noe helt annet enn skolefotballen. Han gjør det riktignok skarpt på selve banen. Likevel savner stjernen det enorme oppstyret fra skoledagene. Den gangen var han jo den ubestridte kongen blant alle.
Skolekameraten Lawrence drømmer om å åpne en egen sportsbar. Gavin og Babs hjelper vennen med å realisere denne storslåtte planen. Dessverre sliter Lawrence med et massivt og farlig spilleproblem. Han havner i trøbbel med folk man absolutt ikke kødder med. Situasjonen eskalerer, og bareieren blir brutalt drept.
Den massive gjelden faller nå blytungt på Gavin og Babs sine skuldre. Pengeproblemene tårner seg opp i årene som følger. Forholdet mellom de to begynner gradvis å slå alvorlige sprekker. Ved hjelp av stor innsats finner paret heldigvis tilbake til hverandre igjen. Gavin må til slutt akseptere at den aktive karrieren er helt over. Det er mye bedre å minnes den fantastiske tiden på toppen.
Frityrlukt og videosjappesjarm
Regissør Taylor Hackford forsøker å forme handlingen på best mulig måte. Mannen bak The Idolmaker og White Nights lykkes absolutt med dette. Han holder en tydelig og god rød tråd gjennom hele filmen.
James Newton Howard loser oss trygt gjennom filmmusikken. Lydsporet til Head Office og Wildcats ble også laget av ham. Rollelisten byr på flere skikkelige stjerner:
- Jessica Lange (How to Beat the High Cost of Living, Country)
- Dennis Quaid (All Night Long, Tough Enough)
- Timothy Hutton (Iceman, Made in Heaven)
- John Goodman (The Wrong Guys, Burglar)
- Patricia Clarkson (The Dead Pool, Rocket Gibraltar)
Det er egentlig ganske rart å tenke på skjebnen til disse to. Begge filmene hadde en massiv skare av kjente skuespillere foran kameraet. Folkene bak produksjonen var også noen skikkelige tungvektere. Likevel var ikke dette alltid nok til å sikre kommersiell suksess. Selskapene holdt i tillegg kraftig tilbake på selve markedsføringen.
Jeg mener at man av og til bare må drite i kritikernes meninger. Enkelte ganger er det best å seile sin helt egen sjø. Når alt kommer til alt, er vi våre egne dommere. Seerne er de eneste som kan trille det endelige terningkastet. Så døm gjerne helt selv ved neste anledning. Se dem, lik dem, eller hat dem med god samvittighet. Dagens tips er i hvert fall viet de tapre filmene i skyggen. De kom seg nemlig aldri opp fra videokassa på egen hånd.
«Can I get ya anything? Coffee? Tea? Me?»