Mai-minner og VHS-klassikeren Fright Night (1985)
Av gjesteforfatter: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Nasjonaldagen vår er Norges bursdag og grunnlovsdag. Så godt som alle feirer denne spesielle dagen over hele fjøla. Feiringen er uløselig forbundet med å spise så mye pølse og is som man bare klarer. Enkelte trykker innpå med sveler helt til de nesten kaster opp. Vi arrangerer enorme folketog i alle kriker og kroker av vårt langstrakte land.
Når jeg tenker tilbake på barneskoletiden, var det utrolig stas å gå i tog. Det handlet ikke bare om å rope «hurra» eller spise usunt i mengdevis. Dette var nemlig dagen da man kunne briljere med en helt ny krutt- eller knallrevolver! Man ser ikke mye av slikt i dagens samfunn. Det er nærmest blitt litt tabu å gå i folketoget med en «gunner» på innerlomma. Man kan i hvert fall ikke skyte løs med knall i luften. Man må imidlertid huske at ting var helt annerledes for flere fullmåner siden.
Vi var overhodet ikke politisk korrekte, og lover og regler fungerte annerledes. Lekevåpen og kruttlapper var helt normalt utstyr for et tradisjonelt 17. mai-tog. (Det samme gjaldt for øvrig når vi spilte inn våre egne filmer med 8mm-kamera). Vi hadde én utrolig streng regel da vi vokste opp. Vi måtte for all del unngå å bruke opp alt kruttet før selve kvelden.
Den gamle karusellspinneren
Barneskoletoget stoppet alltid ved det lokale kulturhuset. Dette bygget fungerte som både idrettsarena og bibliotek. Det aller viktigste var likevel at bygget huset en ekte kino! Lekene som utspilte seg her, besto av de klassiske og tradisjonelle utgavene. Noen ganger dukket det faktisk opp et lite tivoli der også. Jeg blir nesten litt kvalm i dag når jeg tenker på den gamle karusellspinneren. Jeg kjørte den så mange ganger at jeg bokstavelig talt så livet passere i revy. To viktige faktorer spilte nok inn her. For det første varte ikke karusellturen spesielt mange minutter. For det andre hadde jeg ikke særlig mange år på baken den gangen. Det er derfor ikke rart at den livsrevyen passerte utrolig raskt forbi!
17. mai-kveld og VHS-leie
Når tiden med tog og klassiske leker gikk mot slutten, begynte vi å se frem mot kvelden. Det var nemlig da selve moroa startet! (Dette gjaldt selvfølgelig bare hvis det ikke bøttet ned med regn). Da samlet vi hele den faste gjengen for å utløse noe som lignet på tredje verdenskrig. Opplegget var omtrent som filmen Red Dawn ganget med tre! Alle koste seg gløgg i hjel. Det vil si… kanskje ikke absolutt alle.
Naboene våre var heldigvis ganske godt vant med oppførselen vår. Vi løp konstant gjennom hager, busker, vonde nypehekker og folks dyrebare blomsterbed. Akkurat denne spesielle kvelden var de likevel alt annet enn glade. Løping var nemlig ikke lenger nok for oss. Nå handlet alt om smell, skudd, ekstra leven og bråk til den store gullmedaljen. Vi tenkte overhodet aldri over konsekvensene. Gutta hadde det rett og slett bare helt fantastisk gøy. Det fantes ingen organiserte lag, for dette var et rent alle-mot-alle-scenario.
Når jeg nå sitter her og skriver dette, lar jeg tankene fly litt. Kanskje vi var utrolig barnslige den gangen? Var vi forresten de eneste barna som gjorde slike ville ting?
Potetgull, dundersalt, dundersurt og store mengder hockeypulver
Med årene forsvant uansett lysten til å gå frivillig i tog. Man fant fort ut at det var mye mer behagelig å chille på sofaen. En god stol og et par spennende leiefilmer fristet langt mer. Dermed startet man gjerne den store dagen på videosjappa. Målet var å finne noen skikkelig fete titler som kunne gjøre nasjonaldagen komplett. Man forlot raskt butikken med et par kassetter godt plantet under armen. Posen var selvsagt stappfull av digg. Vi snakker potetgull, dundersalt, dundersurt og store mengder hockeypulver! Så gikk turen strake veien hjem mens man hørte korpsmusikken runge i det fjerne.
Jeg tror året var 1987, hvis ikke de to siste hjernecellene mine bløffer meg fullstendig. Jeg fikk lånt meg et par filmer og rigget meg godt til foran skjermen. Den aller første filmen var MacGyver utgitt av selskapet Esselte. De lanserte faktisk selve pilotepisoden som en lengre spillefilm på VHS. MacGyver var jo selvsagt akkurat det man forventet av MacGyver. Bare jeg nevner selve navnet, begynner den ikoniske kjenningsmelodien å spille på repeat i hodet mitt! Men nok om den saken.
Den filmen som imidlertid virkelig satte dype spor denne dagen, var en skikkelig grøsser. Tittelen virket som om den var bygget opp rundt en deilig og gammel stil. Samtidig hadde den en svært ny og inspirerende vinkling. Spesialeffektene var også helt utrolig kule for sin tid. Jeg snakker selvfølgelig om kultklassikeren Fright Night
Fright Night (1985)
«Welcome to… Fright… Night! For real.»
Handling
Charley Brewster er en nysgjerrig tenåringsgutt. Han elsker å sitte sent oppe for å se gamle skrekkfilmer på TV-en. Samtidig benytter han sjansen til å kose med kjæresten Amy i mørket. De later som om hun bare er der for å hjelpe ham med de vanskelige leksene. Denne dekkoperasjonen hindrer forhåpentligvis moren i å fatte mistanke om hva de egentlig driver med oppe på loftet.
En mørk kveld titter gutten tilfeldigvis ut av vinduet. Han ser de to mystiske mennene Jerry og Billy bære en stor kiste inn i nabohuset! Charley trekker umiddelbart den logiske konklusjonen. En ekte vampyr har selvfølgelig flyttet inn i nabolaget! Kort tid etter blir flere lokale og uheldige prostituerte meldt savnet eller funnet døde. Unggutten blir senere vitne til noe enda mer grufullt. Han ser faktisk at den kjekke naboen Jerry angriper en forsvarsløs kvinne. Jerry innser at han blir overvåket og avlegger gutten et skremmende besøk. Formålet er å skremme ham fra å undersøke saken noe videre. Dette bekrefter bare Charleys verste mistanker.
Legenden Peter Vincent
Hovedpersonen ber desperat om hjelp fra både kjæresten Amy og kompisen sin, «Evil» Ed. Begge vennene tror naturligvis at Charley har blitt spik spenna gal. Ingen av dem er villige til å hjelpe ham. Han må derfor ta kontakt med sin store helt fra nattfilmene på TV. Legenden Peter Vincent er en avdanket og eldre B-filmskuespiller. Nå jobber han utelukkende som programleder for det sene kveldsgrøsserprogrammet «Fright Night».
Etter en del overtalelse avtaler de fire å møte den mystiske Jerry personlig. Planen er å teste om mannen faktisk er en blodtørstig vampyr eller ei. Sannheten er at alle, unntatt Charley, bare prøver å underholde ham. De har egentlig planlagt å bevise at Jerry er en helt vanlig mann. I et uplanlagt øyeblikk legger plutselig programlederen Peter merke til en grusom detalj. Jerry mangler rett og slett et speilbilde! Mannen innser med ett at tenåringen faktisk har hatt rett hele tiden.
Den eldre skuespilleren går ekstremt motvillig med på å hjelpe unggutten. De må utslette vampyren før monsteret rekker å drepe både Charley og vennene hans. Hvem vil egentlig få overtaket når man går opp mot en vampyr på dennes egen hjemmebane? Vil gruppen noensinne få oppleve soloppgangen neste morgen?
«You have to have faith for that to work, Mr. Vincent. Remember?»
Frityrlukt og videosjappesjarm
Dette er faktisk regissør Tom Holland sin aller første spillefilm. Tidligere hadde han jobbet som en suksessrik manusforfatter. Han skrev imponerende manus til storfilmer som Psycho II, Class of 1984 og Scream for Help. Han mestrer regissørjobben helt perfekt på aller første forsøk. Mannen drar mesterlig inn akkurat passe mengder med grøss, humor og intens spenning. (Dette er forresten ikke skuespilleren fra Marvel, men filmskaperen!). Etter denne braksuksessen ble Hollands neste store prosjekt actionfilmen Fatal Beauty.
Musikken er komponert av mesteren Brad Fiedel. Denne mannen ga oss tidligere det beintøffe lydsporet til The Terminator. Her serverer han de mest rolige, men samtidig skremmende, musikalske partiene. Dette er ren og skjær filmmusikkmagi!
Rollelisten er stappfull av folk som leverer helt perfekt på skjermen:
- William Ragsdale spilte tidligere på Broadway i stykket Biloxi Blues. Denne filmen ga ham massivt med velfortjent skryt. Han var for øvrig også med i oppfølgeren Fright Night Part 2.
- Amanda Bearse fra Fraternity Vacation er med. Henne husker vi kanskje aller best fra TV-serien Married… with Children. Der dukket hun stadig opp som den irriterende naboen Marcy Rhoades D’Arcy.
- Stephen Geoffreys fra 976-EVIL gjør en fabelaktig jobb. Han kom rett fra det store Broadway-teateret. I 1984 vant han faktisk «The Theatre World Award». Denne prisen fikk han for sin strålende rolle i stykket The Human Comedy. Han fikk for øvrig et fristende tilbud om å spille i oppfølgeren. Han måtte dessverre takke nei fordi innspillingen kolliderte med et annet spennende prosjekt.
- Roddy McDowall fra Class of 1984 briljerer nok en gang. Denne mannen startet faktisk sin utrolige karriere helt tilbake i 1938! Da spilte han i den klassiske filmen Convict 99. Han deltok også i de meget kjente Planet of the Apes-filmene.
- Jonathan Stark fra Project X er også med. Etter denne filmen holdt han seg trygt innenfor grøssersjangeren. Han dukket opp i House II: The Second Story. Dette var dessverre en langt blekere utgave og oppfølger til den fantastiske originalfilmen House.
- Chris Sarandon fra Protocol gjør en massiv innsats som selveste naboen. Ham husker vi godt som den sjarmerende musikklæreren i Lipstick. Hvem kan vel glemme hans fantastiske tolkning som selveste Prince Humperdinck i The Princess Bride?
En helt ny og moderne vampyrfilm
Vi hadde selvfølgelig sett mange vampyrfilmer i årene før denne ble utgitt. Fright Night presenterte uansett en helt ny og moderne vri på mytologien. Dette var faktisk ett helt år før Vamp og to år før klassikeren The Lost Boys.
William Ragsdale spiller hovedrollen som Charley med en ekstrem og troverdig innlevelse. Han får oss seere til å tro fullt og fast på sin ville visjon. Vi kjøper at den kjekke naboen faktisk er blant nattens blodtørstige skapninger. Som fersk skuespillerpartner kunne han knapt fått en bedre makker enn Roddy McDowall. Han spilte den skeptiske og avdankede teaterskuespilleren akkurat slik bare han kunne. McDowall overspiller herlig med sine overdrevne scener, og samspillet er rett og slett magisk.
«You think I’m hanging out with Dracula? And the Easter Bunny? Fuck off!»
Chris Sarandon tilførte også noe helt unikt og nytt til selve vampyrstilen. Borte var den klassiske og kjedelige svarte kappen. Borte var også det overdrevne og klisjéaktige spillet. Jerry kledde seg i tidsriktig 80-tallsmote og leverte en rolig eleganse. Han skapte en karakter som publikum rett og slett måtte elske, til tross for ondskapen.
«Come to Me»
Den klassiske og overdrevent skumle musikken, som var normalen for sjangeren, ble også fjernet. Regissøren erstattet lydsporet med et helt suverent soundtrack fylt av deilig pop og rock! Vi finner fantastiske sanger som You Can’t Hide from the Beast Inside (Autograph) og Good Man in a Bad Time (Ian Hunter). Videre kan vi nyte Rock Myself to Sleep (April Wine) og Armies of the Night (Sparks). Til slutt serverer de Give It Up (Evelyn «Champagne» King) og tittelsporet Fright Night (The J. Geils Band). Komponist Brad Fiedel leverer kanskje noe av det aller ypperste med sangen Come to Me. Dette nydelige sporet fungerer som selve den røde tråden gjennom hele filmen.
De utrolige spesialeffektene er skapt av Richard Edlund og hans dyktige team. Disse karene sto også bak effektene i Ghostbusters og Big Trouble in Little China. Teamet hadde faktisk akkurat gjort seg helt ferdige med Ghostbusters da de startet arbeidet her. De brukte verdifull lærdom fra eventuelle feiltrinn og utviklet enda bedre løsninger.
Video Trade
Jeg husker utrolig godt selve omslaget fra selskapet Video Trade. Bildet var fantastisk, og teksten «Dersom du elsker skrekk, blir dette en natt du aldri vil glemme!» sto skrevet i store bokstaver. Bare en slik enkel formulering gir meg umiddelbart lysten til å leie kassetten enda en gang. Dette er en udødelig klassiker jeg har sett svært mange ganger gjennom mine ungdomsår. Da utgivelsen kom på markedet, føltes den som et ekstremt friskt pust i en litt sliten sjanger. Det ble utvilsomt en massiv og topp 17. mai da jeg endelig så denne filmen for aller første gang.
Jeg vil ikke virke altfor klisjéaktig eller mase med klassiske sitater. Likevel klarer jeg ikke å unngå å avslutte med den mest brukte setningen. De aller fleste husker nok disse ordene ekstremt godt:
«Oh, you’re so COOL, Brewster!»