Legenden om Juno Media: De lyseblå VHS-boksene som formet en hel generasjon
Av gjesteforfatter: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Da vi begynte å henge i videosjappa på 80-tallet, var det omslagene med de tøffeste bildene som fenget oss. Jo råere bilde, desto bedre var filmen! I starten tenkte vi ikke over hvilke selskaper som ga ut filmene. Om det sto Esselte, Warner, Mayco, Transworld, VCM eller Egmont på coveret, spilte egentlig ingen rolle. Film var film!
Men det var ett selskap som var utrolig lett å kjenne igjen. Kanskje skyldtes det de lyseblå utleieboksene, der omslagene ofte matchet fargen perfekt. Vi husker dem aller best under navnet JM (Juno Media).
Det uforglemmelige Juno-stempelet
I oppstarten ga de ut filmer under navnet VTC. Disse kom i svarte eller sorthvite bokser med lysegrå omslag. Men selv om det sto VTC på coveret, var det velkjente Juno-stempelet alltid lett å få øye på.
Gjennom dem fikk vi fantastiske filmer som Spasms, The Changeling, Blastfighter, Thor: The Conqueror og Timewalker, bare for å nevne noen. Kanskje husker du fortsatt hvordan disse omslagene så ut? Eller har du kanskje noen av dem stående i hylla den dag i dag?
Gullalderen med JM og lyseblå plastbokser
Rundt midten av 80-tallet ble Juno offisielt til Juno Media. Samtidig lanserte de sin berømte JM-logo. Akkurat som de fleste andre skandinaviske distributører, ga de ut filmer i både Norge, Sverige og Finland.
Da de lyseblå boksene for alvor inntok videobutikkene, dukket det opp den ene perlen etter den andre. Vi fant klassikere som Dead End Drive-In (som på norske omslag kun fikk navnet Dead End), Out of Control, Dirtbike Kid, Knights of the City, Recruits, Combat Academy, Blackout, The Wraith, Teen Wolf, Death Before Dishonor og Extreme Prejudice.
Listen er nesten utømmelig! Mange av disse filmene har i dag en enorm stjerne hos oss som vokste opp med leiemarkedet. Det virket dessuten som om JM hadde en gullkantet avtale om å lansere filmer fra New World Pictures og Carolco utover på 80-tallet.
Monolyd og blasse farger – men hvem brydde seg?
Riktignok var ikke selskapet spesielt opptatt av lydkvalitet. Mange av utgivelsene deres manglet stereospor og ble levert med ren monolyd. Dette med god lyd ble langt viktigere for filmbransjen senere, og de større selskapene håndterte dette bedre etter hvert.
Heldigvis var ikke dette noe som plaget oss nevneverdig under oppveksten. Grunnen var enkel: Det var ekstremt uvanlig med stereovideospillere i norske hjem på den tiden. Prisen var skyhøy, og en stereospiller kostet nesten det dobbelte av en vanlig maskin.
Bildemessig var JM sine utgivelser også ofte litt blassere enn konkurrentenes. Kanskje skyldtes dette kvaliteten på videobåndene de brukte? Eller var strategien rett og slett å fôre folket med ren underholdning fremfor å bruke penger på unødvendige finesser? Vi elsket det uansett!
Fargerik fornyelse og fet merchandise
Etter noen år ønsket JM å fornye det klassiske preget på utleieboksene sine. De lanserte derfor langt mer fargerike omslag. Hvem husker vel ikke coverne til filmer som Rambo III, Maid to Order, Strull, Red Heat, Prince of Darkness, They Live, Spacecamp, Telephone, A Tiger’s Tale, Sister, Sister, Lock Up, Deepstar Six og Cop?
Dette nye konseptet trakk enda flere folk til hyllene. I tillegg så det utrolig stilig ut i reolen når man skulle plukke ut en film eller to for kvelden. Jeg husker spesielt godt hvordan de promoterte Rambo III med gigantiske plakater. Og da They Live ble utgitt, kunne du faktisk skaffe deg kule solbriller med filmens logo på!
Sensursaksen herjer i videosjappa
JM hadde også et ganske spesielt forhold til den norske filmsensuren. Noen filmer slapp nesten helt usensurert gjennom nåløyet, mens andre ble regelrett tvangsfôret i foodprosessoren til klippeforbundet.
Et godt eksempel er Rambo III, som er nesten helt uklippet på JMs utgivelse. Mesterverket They Live fikk derimot vanvittige mengder klippet bort. Den legendariske, overdimensjonerte slåsskampen ble fjernet med noe som må ha vært en rusten hagesaks!
De tidligere utgivelsene deres fikk også hard medfart. Om det var Statens filmtilsyn eller filmselskapet selv som svingte hekksaksa, vet jeg ikke, men klassikere som The Jackals, Extreme Prejudice og Vamp led grusomt under sensuren.
Derfor var gleden enorm da disse filmene ble tilgjengelige for oss fra utlandet. Enten de kom fra Nederland eller England, ga importfilmene oss muligheten til å se alt det som egentlig var forbudt. Dette skapte uforglemmelige minner for oss som vokste opp på denne tiden.
Nostalgien som aldri dør
Når jeg i dag skummer gjennom ulike grupper på Facebook eller søker på Finn.no, kjenner jeg umiddelbart på en herlig bølge av nostalgi når det dukker opp bilder av de gamle VHS-utgivelsene fra JM. Det var et selskap som ga oss underholdning i bøtter og spann!
De lanserte til og med en egen barneserie for oss som vokste opp på denne tiden. Der kunne vi finne Thundercats (volum 1, 2, 3 og utover), Heathcliff, The Hulk og ikke minst actionhelten Rambo med et par episoder per kassett (jeg tror det ble rundt 7–8 utgivelser totalt). Var du ute etter animert action, var dette det absolutte førstevalget for de yngste.
Jeg savner virkelig å se de store, lyseblå boksene med de lysende titlene som formelig ropte på oss fra hyllene. Men som med så mange andre selskaper, hadde alt sin storhetstid. Fra 1985 til 1990 holdt de stand på utleiemarkedet, før filmene enten ble gjenutgitt av andre eller gjemt bort i et støvete arkiv. De som abonnerte på «Månedens film» på kjøpefronten, fikk imidlertid ofte filmer fra dette selskapet på starten av 90-tallet.
«They’re sending some kind of signal out of the TV set.»