Film-Noreg Rundt!: Erik Vågnes
Erik vart eg kjend med på filmTwitter i 2023, og at han er ein filmfrelst sunnmøring, gir meg håp for Sunnmøre. Eg har lese mykje av det han har skrive på Montages.no – så det er skikkeleg kjekt å få slikt besøk på loftet! Ta vel imot han.
Litt om deg sjølv?
Sunnmøring som kommer opprinnelig fra en øy utenfor Ålesund som heter Sula, men bor nå i Ålesund. I februar fylte jeg 40 år. Jeg har to barn og jobber som lærer i videregående skole.
Da jeg var liten, vokste jeg opp med kabel-TV og filmkanalene TV1000 og Filmnet, noe som innebar at kvalitetsfilmer ble vist nærmest døgnet rundt. Psycho og The Birds var to filmer som virkelig traff meg på et tidlig tidspunkt, mens Shawshank Redemption og etter hvert Road to Perdition gjorde meg veldig opptatt av film. Da jeg snubla over boken «1001 filmer du må se før du dør» på biblioteket, ble jeg besatt. Disse små stillbildene fra filmer som «Dr Caligaris Kabinett» og «Nosferatu» aktiverte en eller annen fascinasjon for gamle filmer som har blitt værende i meg til den dag i dag. Boken var flott kuratert og jeg gjorde en god innsats i å få sett en stor del av filmene som boken presenterte.
Jeg har skrevet jevnt og trutt for filmnettstedet Montages.no siden 2011, men er også innom deres podcast Filmfrelst iblant. Min faglige bakgrunn er engelskspråklig litteratur og kultur, samt religionsvitenskap, men jeg har vært innom litt ulike studieretninger i løpet av min «universitetskarriere». For eksempel har jeg studert amerikansk stumfilm på et amerikansk universitet (ett semester) og filmhistorie og analyse fra UIB. I tillegg til å være interessert i film så er jeg hobbymusiker som spiller gitar og synger i band.
Kva film (eller filmar) har du sett flest gongar?
Jeg er av natur veldig nysgjerrig på å utforske nye ting, så det er ikke så ofte jeg ser filmer om igjen mer enn to ganger. Lost in Translation av Sofia Coppola har jeg sett veldig mange ganger fordi jeg har brukt den i undervisning. Ellers er det nok filmer jeg har sett på TV i barndommen som Politiskolen eller Mannen med den Nakne Pistol som jeg har hatt flest gjensyn av. På eget initiativ er det nok Vertigo av Alfred Hitchcock. Det er en av mine absolutte favorittfilmer.
Har du nokon gong reist deg og gått midt under ei framsyning på kino?
Ja, Pacific Rim av Del Toro. Jeg skulle egentlig gå på kino med samboeren min, men så ble hun syk, så da gikk jeg alene. Jeg satt midt i kinosalen, og jeg var ikke helt i form selv. Filmen var masete, dum og høylytt, og jeg ble såpass sur at jeg gikk halvveis. Føltes litt godt å opponere i salen med å bare reise meg og gå. Angrer ikke på det.
Kva tiår synest du er det desidert beste filmtiåret?
Her må jeg si 1960-tallet. Som musikkinteressert har 60-tallet alltid appellert til meg fordi den vestlige kulturen var så fri og utforskende. Psykedelisk musikk, motkultur, eksperimentell pop- og rock-musikk, samt den politiske bevisstheten som oppstod i opposisjon til det konforme 50-tallet og Vietnamkrigen. Filmmessig, så er 60-tallet utrolig fascinerende og deler mye med musikkulturen.
Italienske mestere som Fellini, Antonioni og Pasolini lagde noen av sine beste filmer i denne perioden. Bergman hadde en fantastisk rekke av filmer. Robert Bresson, Eric Rohmer, Luis Buñuel og Alain Resnais skapte alle utrolig inspirerende og banebrytende filmmesterverk.
I tillegg var Hollywood i en brytningstid der gamle Hollywood-regissører bevegde seg inn i en ny og spennende tid med én fot i klassisk Hollywood og én i den nye. Dette førte til fascinerende sene verk for regissører som Hitchcock, John Ford, John Huston og William Wyler.
Regissører som lagde sine debutfilmer i det tiåret inkluderer storheter som Martin Scorsese, Bertolucci, Coppola, Polanski, Robert Altman, Dennis Hopper og Andrej Tarkovskij. I Asia briljerte Satyajit Ray, Kurosawa, Kobayashi, Shindo og Imamura. 60-tallet var så mangfoldig og spennende!
Kva filmdokumentar meiner du at alle berre må sjå?
Dark Days av Marc Singer gjorde inntrykk da jeg så den. Den handler om fattige mennesker som lever i undergrunnen, i en forlatt togtunnel, i New York. Filmen er skutt i sort/hvitt og har en atmosfære som blir værende i deg lenge etter du har sett den.
Finst det ein film som genuint endra livet ditt?
Kanskje The Birds av Alfred Hitchcock. Den gjorde at jeg ble interessert i film og spesielt eldre film. Etter hvert så jeg alt av Hitchcock og begynte å grave i filmhistorien, som har gjort at jeg har kommet i kontakt med flere av mine nåværende venner.
Ein film du elskar, men som nesten ingen andre har sett?
Den filmen jeg har sett som definitivt færrest har sett er Jenseits der Straße – Eine Tragödie des Alltags fra 1929, men om jeg skal velge en som få har sett og som jeg tror mange vil like, så er det Intruder in the Dust (1949). Dette er en skikkelig undervurdert perle av en film. Filmen er en adaptasjon av en William Faulkner-roman av samme navn og er en medrivende film om sørstatsrasisme med en fantastisk opptreden av Juano Hernandez. Den er både engasjerende, tankevekkende og lyrisk.
Kva er favorittsjangeren din?
Jeg tror det må være thrilleren, men er også svak for psykologiske drama (og da gjerne de som går langt inn i det irrasjonelle, drømmer og psykoanalyse).
Topp tre internasjonale filmar?
Den er vrien, men de tre som dukka opp akkurat nå er: Accattone av Pier Paolo Pasolini, Zerkalo av Andrej Tarkovskij, Soy Cuba av Mikhail Kalatozov
Å sjå film heime, eller på kino?
Jeg har prosjektor og lerret, så det å se film på fysisk media hjemme er jeg veldig glad i. Likevel, så er det noe eget med å dele en god opplevelse med andre mennesker i en kinosal. Begge deler, takk!
Kva for ein film er etter di meining den mest overvurderte klassikaren?
Jeg har aldri falt helt for Das Boot (1981). Den er en grei spenningsfilm, men den gir meg så lite annet enn det. Og så er den altfor lang. Man kunne gjort så mye interessant på karakternivå ved å for eksempel utforsket det psykologiske siden premisset om at disse mennene er fanget i en ubåt under vann er så potent.
Kven er favorittregissøren din?
Alfred Hitchcock er nok nummer 1. Det var han som gjorde meg interessert i film, og jeg synes filmene hans funker på så mange nivå. De er spennende og visuelt fremragende, med en psykologisk dybde som gjør at du oppdager noe nytt hver gang du ser dem.
Norsk film: Korleis ser topp 3-lista di ut?
Jeg må innrømme at jeg har nedprioriter norsk film i alt for mange år. Min topp 3 er nok: Thelma (2017) av Joachim Trier, Kalde Spor (1962) av Arne Skouen, Gritt (2021) av Itonje Søimer Guttormsen
Kven skal regissere filmen om livet ditt, og kven skal spele deg?
Dette var vanskelig. Jeg var litt usikker på om jeg skulle gå for utseendemessig likhet eller personlighetsmessig likhet når det kommer til skuespiller. Jeg valgte en slags miks: Litt likt utseende og litt lik som type. Falt da på at Joaquin Phoenix skal spille meg i en Robert Altman-film. Jeg har ikke hatt et superspennende liv, men har alltid vært litt i opposisjon til rådende politisk ideologi på Sunnmøre (kun i den private sfæren, skal sies). Denne Altman-filmen skal avdekke moralske og ideologiske forhold i sunnmørske bygder, og hovedkarakteren klarer ikke dy seg fra å pirke i folks holdninger og være litt kverulerende. Gjerne med et soundtrack bestående av progrock fra 70-tallet. Hadde ikke det vært litt fett da?
Kva år i filmhistoria ville du ha besøkt om Marty McFly tok deg med på ein køyretur?
Jeg ville nok ha reist til 1928 og sett på produksjonen av Fritz Langs Metropolis (for et skue det må ha vært!) og så satt meg på flyet til Hollywood for å overvære F.W. Murnaus «Sunrise» og Josef von Sternbergs «The Last Command». Så hadde jeg tatt en svipptur innom Frankrike for å sjekke ut produksjonen av Jean Epsteins «Fall of the House of Usher» og «Jeanne D’arc» av Theodor Dreyer.
Er det noko om film du generelt vil få sagt?
Jeg synes vi bør eksponere folk som ikke er filmfantaster for eldre film. Har mange gode erfaringer med å vise klassikere laget før 1970 til barn, ungdom og voksne. Jeg tror mange er litt for redd for at det skal bli kjedelig for dem, men etter min erfaring kan det gjøre folk åpnere og kanskje gi dem nye perspektiver. Mange bærer med seg fordommer om at gammel film er «treig» eller at det er helt uoverkommelig at de er filmet i sort/hvitt.
Sannheten er at mange eldre filmer kan være ganske utfordrende, nyskapende og til og med mer progressive enn mange nye filmer. Mange har også et fortellerdriv og kompleksitet i manus som en del moderne filmer mangler (og som jeg tror mange savner). Jeg synes også sort/hvitt-estetikk er nydelig og tror at dess mer man er eksponert for det, jo mer begynner man å like det (eller i hvert fall akseptere det). Gi folket gammel film!