Fra småroller til superstjerne: Robert Downey Jr. på 80-tallet
Av gjesteforfatter: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Dagens tips kommer rett fra frityren og ned i pappbegeret. Noen skuespillere jobbet seg sakte oppover fra små biroller. Til slutt endte de opp som gigantiske headlinere. Slikt er lett å glemme i dagens moderne superhelt-æra. Det er likevel utrolig morsomt å se tilbake på disse tidlige prestasjonene.
Lenge før han ble rusfri, edru og actionhelt, var Robert Downey Jr. mest kjent for mindre roller. Hans aller første møte med lerretet var i filmen Pound da han bare var fem år gammel. I 1983 kom Baby It’s You. Sammen med filmer som Weird Science og Firstborn ga dette ham mye verdifull kameratid. Talentet hans kom for alvor til syne mot slutten av tiåret. Da så vi ham skinne i The Pick-up Artist, Chances Are, 1969, Johnny Be Good og True Believer.
Da 90-tallet omsider overtok, dukket han opp i flere store kinohits. Vi husker ham godt fra Air America, Soapdish og biografien Chaplin. Han leverte også sterkt i Natural Born Killers og U.S. Marshals. På 2000-tallet skjøt stjernestatusen hans fart for alvor. Han steg rett inn som selveste Marvel-frelseren Iron Man.
Robert Downey Jr. i videohylla
En videosjappenerd som meg husker ham derimot ikke best fra disse nyeste filmene. Langt derifra! La oss bare innse fakta. På den tiden var Marvel utelukkende et fargerikt tegneserieblad. Vi hadde null oppfatning av hva fremtiden faktisk ville bringe.
Hva hadde egentlig dette tiåret å by på av filmer med herr Downey Jr.? Dagens utvalgte godbiter består av en herlig komedie og et beintøft drama. Jeg husker disse to utrolig godt fra videobutikkens absolutte gullalder. Det var den gangen det var inn å lete gjennom hyllene etter fysisk underholdning.
Back to School (1986)
«Good teacher. He really seems to care. About what, I have no idea.»
Handling
Den styrtrike mangemillionæren Thornton ruller inn på samme college som den usikre sønnen sin for å oppmuntre ham. Men i stedet for å studere, betaler han andre for å gjøre skolearbeidet, fester hardt og forelsker seg i en vakker lærerinne. Når juksingen til slutt blir avslørt av rektor, må Thornton kjempe mot klokka for å bevise at han faktisk kan bestå eksamenene helt på egen hånd.
Frityrlukt og videosjappesjarm
Denne filmen gir virkelig god plass slik at skuespillerne kan boltre seg fritt. Mesterlig regi leveres av Alan Metter. Mannen sto også bak filmen Moving. Det herlige lydsporet kommer fra frontmannen i bandet Oingo Boingo. Denne unge herremannen lyder navnet Danny Elfman. Han komponerte senere musikken til Pee-wee’s Big Adventure.
Hovedrollene fylles av flere kjente stjerner:
- Sally Kellerman (Moving Violations)
- Burt Young (Betsy’s Wedding)
- Keith Gordon (Combat Academy)
- Adrienne Barbeau (Swamp Thing)
- Robert Downey Jr. (Tuff Turf)
- Samuel Kinison (Savage Dawn)
- Ned Beatty (Stroker Ace)
- Rodney Dangerfield (Easy Money)
Dette er en ganske typisk utgivelse fra komikeren Rodney Dangerfield. Han holder seg likevel litt i skinnet her. Dermed får både Gordon og Downey Jr. rikelig med plass til å skinne foran kamera. Sistnevnte har en noe mindre rolle som Jasons lojale venn. Han tilfører imidlertid utrolig mye impulsivitet og energi til karakteren sin.
En ekstra bonus er karakteren til selveste Burt Young. Han befinner seg i et totalt motsatt hjørne enn vi er vant til. Vi kjenner ham jo vanligvis som den gretne svogeren fra Rocky-filmene.
Dette var en utrolig sikker vinner i videohylla. Man var alltid garantert noe gøy å kose seg med. Du må for all del ikke gå glipp av Oingo Boingos gjesteopptreden. De fremfører låten Dead Man’s Party direkte i filmen. Bare husk at 80-tallet tross alt var 80-tallet!
Less Than Zero (1987)
«I don’t wanna trust you, Julian, I just want my 50 K, all right?»
Handling
Da studenten Clay kommer hjem til Los Angeles på juleferie, oppdager han at den gamle vennegjengen er i fritt fall. Ekskjæresten Blair er blitt kokainavhengig, og bestevennen Julian har sunket dypt inn i et destruktivt rusmisbruk med en massiv gjeld til den kyniske dealeren Rip. Clay prøver desperat å redde vennen ut av mørket og samtidig finne tilbake til Blair, men spørsmålet er om alt allerede er for sent.
Frityrlukt og videosjappesjarm
Filmen er utrolig godt visuelt formet av regissør Marek Kanievska. Mannen bak Another Country leverte her sin andre store spillefilm. Tidligere hadde han jobbet utelukkende med TV og reklame siden 1971. Den stødige komponisten Thomas Newman leverer fantastisk stemningsmusikk. Tonene fra Reckless-komponisten passer helt perfekt til filmens mørke fremføring.
Foran kamera finner vi blant annet disse talentene:
- Andrew McCarthy (Mannequin)
- Robert Downey Jr. (Up the Academy)
- James Spader (The New Kids)
- Jami Gertz (Mischief)
- Michael Bowen (Valley Girl)
- Tony Bill (Freedom)
Filmen var opprinnelig basert på boken skrevet av Bret Easton Ellis. Kinofilmen skummet imidlertid bare toppen av det forfatteren faktisk hadde skrevet. Jeg har lest boka og synes filmen er knallbra uansett. Den har utrolig mange gode, filmatiserte scener. Musikken får i tillegg alt til å gli som på skinner.
Absolutt alt som skinner i Beverly Hills, er ikke alltid like bra på baksiden. Jeg føler virkelig at denne filmen løfter litt på dette polerte sløret.
Lydsporet er stappfullt av gode slagere fra fantastiske band. Vi hører artister som Poison, Red Hot Chili Peppers, Run-D.M.C. og LL Cool J. David Lee Roth og The Cult bidrar også med fete låter. The Bangles åpner for øvrig hele filmen på en utrolig god måte. De leverer en rå coverversjon av Paul Simons hit A Hazy Shade of Winter.
Her har vi altså to vidt forskjellige filmer. Fellesnevneren er en talentfull skuespiller i helt ulike roller. Man ser umiddelbart at mannen hadde et massivt potensial til å bli stor.
«Did anyone ever tell you you’re too good to be true?»