Leonardo DiCaprio på sofaen i One Battle After Another

Ein kamp etter ein annan!

⚠️ DENNEHYS DOM ☢️


Det var ein gong på 90-talet. Eg ligg på eit operasjonsbord, «klar» til å få fjerna ein testikkel som har fått eit mindre hyggjeleg besøk av det kjende monsteret Kreft. Sex Pistols bjeffar i øyrelurane eg har fått plassert på skallen. Alt virkar «horny gory», men noko skal syne seg å ikkje vere heilt som det burde denne dagen (i tillegg til Kreft og Sex Pistols, that is).

For i det kirurgen kuttar hol i meg, kjenner eg at spinalbedøvelsen (google it you lazy bastard) ikkje fungerer heilt optimalt, og ei skarp smerte skyt gjennom kroppen. Så, i min kjente stil, eller mangel på om du vil, ramlar det eit par tre fire fem «superlativ» ut av kjeften på meg. 

Hugsar ikkje heilt, men om eg skulle tippa basert på tidlegare, og seinare erfaringar, så sannsynlegvis noko ala «Au faen i helvetes jævla forpulte fittekuk for helveteeeeee!». Anywhooooo, I digress (ein av «fordelane» med adhd?). 

Eg blir sporenstreks pumpa full av ein anna kjemisk coctail, og rullgardina mi går ned, BANG!. Når eg vaknar etter operasjonen, ein ball fattigare og eit par erfaringar rikare, kjenner eg at eg (p.g.a. spinalbedøvelsen) fortsatt er midlertidig «lam» frå midja og ned. Denne følelsen var mildt sagt ganske så jævlig ubehageleg.

MEN, og her dear reader… her kjem «poenget». Alt dette var ikkje eingong halvparten så ubehageleg som å lide seg gjennom denne skithaugen av ein film! There, I said it, now FUCK OFF!

Terningkast: Fjerna prikkane på terningen med korrekturlakk for å kome under 1.

Yours truly Bjørn Dennehy

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *