Wild Geese II og The Holcroft Covenant
Mayco-kalkuner og 80-talls nostalgi
Dagens tips serveres med en porsjon rykende fersk chips og potetstappe i samme beger! Rett fra Mayco sine legendariske hyller – de hadde tross alt de beste filmene – drar vi frem to obskure utgivelser. Det er ikke ofte jeg tipser om daværende kalkunfilmer. Hukommelsen min nekter nemlig å være enig i datidens slakt.
Videre forandrer tidene seg. Likevel lurer jeg på hvordan disse filmene kunne få så mye tyn? De var jo solid representert med trailere både før og etter andre filmer, og de dukket opp på Maycos egne trailerkassetter. Derfor måtte distributøren åpenbart ha klokkertro på dem. Enkelte ganger fungerer slike filmer som en ren tidsreise tilbake til barndommen. Det var en tid der det eneste viktige etter skole og lek var film, og vi telte dager til de endelig dukket opp i sjappa.
Wild Geese II (1985): Nynazister og leiesoldater
«I call that perfection, two for me, one for you»
Et amerikansk TV-selskap vil sette seg selv på kartet ved å sikre et eksklusivt intervju med den fengslede nazistlederen Rudolf Hess for å avsløre gjenværende kollaboratører. Derfor leier de inn den beintøffe leiesoldaten John Haddad for å bryte ham ut av Spandau-fengselet i Vest-Berlin. Videre innser Haddad at selve flukten er barnemat sammenlignet med det som venter etterpå. Følgelig må han og teamet hans, bestående av blant annet en stuntfører og et plagsomt IRA-medlem, kjempe mot både tyskere, russere og briter som alle vil ha kloa i Hess for sin egen politiske agenda. Spørsmålet er bare hvem som sitter igjen med fangsten når støvet har lagt seg?
Bak kameraet: Helter og ringrever
Dette er en oppfølger til actionklassikeren The Wild Geese, lansert hele syv år etter originalen. I registolen sitter Peter R. Hunt (The Jigsaw Man), ringreven som fikk sin regidebut med On Her Majesty’s Secret Service etter årevis som klipper. I tillegg har komponisten Roy Budd (The Sea Wolves) snekret sammen et lydspor som smeller akkurat slik det skal gjøres på 70- og 80-tallet.
På skjermen dukker det opp gigantiske navn. Vi snakker Scott Glenn (Personal Best), Edward Fox (Return from the River Kwai), legendariske Laurence Olivier, Barbara Carrera (Never Say Never Again) og Robert Webber (Getting Physical).
The Holcroft Covenant (1985): Det fjerde riket våkner
«Mr. Holcroft, your father was a complicated man, and the word complicated doesn’t begin to describe him.»
Den amerikanske arkitekten Noel Holcroft blir plutselig kalt til Genève, der han oppdager at han er arving til et fond på svimlende 4,5 milliarder dollar, opprettet av hans avdøde far – en tidligere økonomisk rådgiver for Adolf Hitler. Pengene skulle egentlig betale for nazistenes krigsforbrytelser, men Noel innser raskt at farlige, onde krefter prøver å stjele formuen. Dermed starter en livsfarlig katt-og-mus-lek hvor Holcroft må finne sønnene til farens medarbeidere for å låse opp kontoen, før pengene i stedet blir brukt til å etablere et knusende fjerde rike. Kan han stoppe en plan som har ligget på vent i 45 år?
Thriller-magi og kalde blikk
Filmen bygger på en stram roman av Robert Ludlum. Regien er ved mesteren John Frankenheimer (52 Pick-Up), en mann som også ga oss French Connection II og Black Sunday. På den andre siden er det den russiskfødte Stanislas Syrewicz (Biggles: Adventures in Time) som booster opp spenningen med tonene sine.
Rollelisten er i en klasse for seg selv. Vi finner steinansiktet Michael Caine (Half Moon Street), Anthony Andrews (Under the Volcano), Lilli Palmer, Mario Adorf (Devil’s Paradise), Victoria Tennant (Inseminoid) og Michael Lonsdale (The Souvenir).
Dommen: Cheesy, bananas og fantastisk!
Vi snakker action og spenning i ekte 80-tallsstil. Med de bistre ansiktene til Scott Glenn og Michael Caine på omslaget, var nok ikke dette de største trekkplastrene i hylla. Likevel har jeg kost meg med dem et par ganger gjennom oppveksten. Du må riktignok ha et åpent sinn når du trykker play. For guds skyld, dette er jo verken The Color Purple eller Gandhi, noe omslagene roper lang vei.
Til syvende og sist: Det er cheesy, det er bananas, og det er proppfullt av klisjeer. Men det var akkurat dette vi vokste opp med, vi som var barn på 80-tallet.
«I say it here, it comes out there».