Lydsporet til videosjappa: Filmmusikken som formet 80-tallet
Av gjesterforfattar: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Sist skrev jeg om sanger i film. Denne gangen skal vi bevege oss inn på et av de viktigste elementene ved en film, nemlig «The Score» – selve filmmusikken.
En god score setter umiddelbart stemningen. Den fungerer som en utmerket guide for oss som ser på. Den gir oss et viktig hint om hva som foregår eller snart skal skje. Rolig musikk gir oss en behagelig følelse av at alt er OK. Et raskt og intenst tempo hinter om at action er i vente på skjermen. Bruker de skummel musikk, er det bare å gjemme seg bak en myk pute.
Musikken må selvsagt passe perfekt til selve filmen. Åpningen av Jaws (1975) er rett og slett genial. De starter med urovekkende dyrelyder og går over til undervannskamera. Musikken forteller oss at noe stort og farlig er på vei, lenge før vi ser noe som helst. Hadde det ikke vært for John Williams’ ikoniske toner, hadde ikke scenen vært den samme.
Et annet strålende eksempel er åpningen av Star Trek: The Motion Picture (1979). Tre fryktinngytende klingonske krigsskip utslettes av et ukjent objekt. Jerry Goldsmith bygger mesterlig opp om det mystiske som befinner seg der ute.
I dag har komponister som Hans Zimmer, Ludwig Göransson, Alexandre Desplat, Harald Kloser og Clint Mansell overtatt mye av ansvaret i film- og TV-verdenen.
Filmmusikk og 80-tallsfilmer på topp
Men 80-tallet hadde absolutt sine helt egne komponister på toppen. Noen av dem kom opp gjennom 50-tallet, som giganten John Williams. Han ga musikalsk liv til alle de tre originale Indiana Jones-filmene (1981–1989), og har hatt et legendarisk samarbeid med Spielberg fra 1975 til i dag. Han laget i tillegg nydelig musikk til filmer som The Witches of Eastwick (1987) og The River (1984).
En annen tungvekter var fantastiske Jerry Goldsmith. Han ga oss lydsporet til filmer som Leviathan (1989), Warlock (1989), Rent-a-Cop (1987) og Link (1986). Alan Silvestri var også utrolig stor i dette herlige tiåret. Han sto for musikken i Back to the Future (1985–1990) og Mac and Me (1988). Han preget også The Abyss (1989), Critical Condition (1987) og Romancing the Stone (1984).
James Horner leverte også utallige mesterverk i denne perioden. Vi kan nevne Batteries Not Included (1987), Glory (1989) og Willow (1988). Han var også mannen bak musikken til Cocoon (1985) og Gorky Park (1983).
Vi må for all del ikke glemme geniale Michael Kamen.
Han ga oss beintøffe scores der han herlig mikset julebjeller med fullt orkester, og beriket filmer som Highlander (1986), Adventures in Babysitting (1987) og Lethal Weapon (1987). Michael Kamen sto også bak Brazil (1985) og actionklassikeren Die Hard (1988).
Harold Faltermeyer dukket også opp og tok opp kampen med de andre gigantene. Han leverte udødelig musikk til Beverly Hills Cop (1984–1987) og Top Gun (1986). Vi husker også scorene hans i The Running Man (1987), Fatal Beauty (1987) og Tango & Cash (1989).
Men hva med komponistene som ikke var fullt så kjente? De satte likevel et solid preg på filmer de fleste av oss har sett. Vi kan kanskje til og med huske musikken som gjorde filmopplevelsen komplett. Her er mine personlige anbefalinger av musikere som virkelig fortjener å lyttes til:
Thomas Newman
Han var sønnen til den legendariske filmkomponisten Alfred Newman. Thomas dukket opp på slutten av 70-tallet med musikk til serien The Paper Chase (1979). Han bidro med musikk i filmer som Reckless (1984), Desperately Seeking Susan (1985), Jumpin’ Jack Flash (1986) og The Great Outdoors (1988).
Musikken til vampyrklassikeren The Lost Boys (1987) kom fra ham. Scoren er utrolig stilren. Den passer perfekt inn blant elementene som gjør denne filmen til en perle, ikke minst pop-soundtracket. Alt passer utrolig godt sammen. Regissør Joel Schumacher flettet alt sammen til et perfekt samarbeid, både visuelt og lydmessig.
Fra selve score-platen velger jeg sporet Preparations. Sammen med bildene i filmen får vi en ekte forberedelse til nattens klimaks. Måten instrumentene brukes opp mot handlingen på skjermen, er rett og slett genialt.
Michael Convertino
Han jobbet mye sammen med regissør Randa Haines på Children of a Lesser God (1986). Hans første arbeid var på Tim Burtons kortfilm Frankenweenie (1984). Convertino laget også musikk til Hollywood Vice Squad (1986), Bull Durham (1988) og Mistress (1987).
Han satte et massivt preg på kultfilmen The Hidden (1987). Han bruker rolige toner akkompagnert av skarpe orkesterriff. Dette er med på å løfte filmen fra å være en B-film til å bli en anerkjent kultfilm. Han infiltrerer rytmene som et samspill mellom karakterene. Han øker spenningen ved å legge de rette tonene bak det visuelle. Det kan tidvis virke kaotisk, men alt har en viktig rolle.
Av alle sporene på platen er Shoot-out det mest bisarre og psykedeliske. Tonene bygger perfekt opp mot en heftig og blodig skuddveksling mellom de gode og det onde.
Jay Ferguson
Ferguson spilte tidligere i rockeband som Jo Jo Gunne og Spirit. Han ville lage musikk til film og TV etter sitt femte soloalbum i 1982, og komponerte for A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child (1989) og Quiet Cool (1986), også Gleaming the Cube (1989), License to Drive (1988) og Parker Kane (1990).
Han lot seg inspirere massivt av tung synth i Best Seller (1987), og ønsket å følge i samme musikalske spor som Tangerine Dream. Musikkbruken er utrolig røff, men veldig godt plassert i handlingen. Den balanserer perfekt med det visuelle på skjermen. Det er lett å høre synth og elektroniske trommer helt fra åpningen av filmen. De brukte faktisk også score fra filmen i den offisielle traileren.
Det er dessverre kjedelig at de fleste av hans scores ikke er offisielt utgitt på markedet. Det eneste man finner, er utgaver på YouTube der vokalen er fjernet. Dette er veldig synd. Han laget fantastisk musikk til flere filmer som fortjener egne utgivelser.
John Scott
Han har laget utallige lydspor til både film og spill i nesten 60 år. Scott har imidlertid aldri vunnet Oscar eller jobbet med de største megastorfilmene. Han startet som dyktig pop- og jazzarrangør før han gikk over til film og TV. Han har jobbet med regissører som Richard Donner, Norman Jewison, Irvin Kershner og Hugh Hudson.
Vi finner musikken hans i Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes (1984). Han komponerte også for A Prayer for the Dying (1986), King Kong Lives (1986) og The Final Countdown (1980). Hans soleklare kjennetegn er bruk av klassisk orkester, og han har faktisk også skrevet en symfoni.
Han leverte herlige jazztoner til filmen Shoot to Kill aka Deadly Pursuit (1987). Jazzen er vakkert integrert i klassiske rytmer som beskriver filmens ulike elementer. Han setter byens støy og mas opp mot villmarkens ro på en behagelig måte. Måten han skiller dem fra hverandre, passer perfekt både lydmessig og visuelt. Regissør Roger Spottiswoode valgte helt riktig score til denne urbane thrilleren.
Musikken er fylt med action fra start til slutt. Den avbrytes kun av rolige toner for å bevare den intense spenningen. Main Title er et eksemplarisk spor på selve platen. Vi får servert behagelige, jazzinspirerte toner blandet med spenning fra aller første øyeblikk. Dette er et prakteksemplar av en fantastisk score som burde blitt spilt mye oftere.
«Slap me around and call me Susan.»