«Sjappa» var vår kirke: To glemte VHS-perler fra videoboomens gullalder
Av gjesteforfatter: THOR «Ator» DAHLSTRØM – kongen av 80-tallet!
Jeg sitter ofte og lurer på det: Hvordan kunne et sted som den lokale videosjappa ha så enorm makt og tiltrekningskraft på oss som vokste opp under den store videoboomen?
Var det bare tilfeldig? Var det en naturlig fase i den teknologiske utviklingen? Eller handlet det rett og slett om at alt dette var helt nytt, og at vi var dritlei av det eneste som ble vist på NRK?
I dag er det apper som fenger de unge. Det går i nye spill, chattekanaler eller timevis foran mobilen mens de scroller opp og ned på Facebook og Instagram.
Men som jeg har sagt før, og gjerne sier igjen: Fysisk medieformat var noe helt annet!
Vi som leide film på 80- og 90-tallet, var sjelden fine på det. Vi brydde oss lite om filmen faktisk hadde gått på kino, eller om det var en ren «rett-på-video»-produksjon. For oss var det som utspilte seg på TV-skjermen hjemme det aller viktigste. Det å finne en ny kassett i hyllene på sjappa var alt vi trengte for en perfekt kveld. Sjappa var vår kirke, og alt vi tok i ble til gull.
Dagens filmtips handler om filmer som kunne ha blitt store på kino. Selskapene bak anså dem imidlertid som mindre prosjekter, noe som førte til to mulige skjebner: Enten et svært begrenset kinovindu, eller å bli sendt rett på video i håp om bedre salg.
Det var kanskje litt synd for filmskaperne der og da. Men for oss? Så lenge vi kunne holde omslaget i hendene, dytte kassetten inn i spilleren og trykke på play hjemme i stua, var lykken komplett.
Enemy Territory (1987) – En klaustrofobisk natt i betongjungelen
Da forsikringsagenten Barry beveger seg inn i en beryktet tårnbygning styrt av den nådeløse gjengen «Vampyrene», utløser en misforståelse en dødsdom fra gjenglederen «Greven». Fanget i toppetasjen uten mulighet til å flykte, og i en blokk der selv ikke politiet tør å rykke ut, må Barry samarbeide med en telefonselger og en broket forsamling av tøffe beboere. Sammen må de bruke alle triks i boka for å overleve en lang og ekstremt hard natt mot en hel hær av gjengmedlemmer.
Bak og foran kamera
Dette er en dramatisk og klaustrofobisk actionthriller regissert av Peter Manoogian, som også står bak kultklassikere som Eliminators og Arena. Den herlige, tidsriktige musikken er komponert av Sam Winans (Look Who’s Talking) og Richard Kosinski (The Night Stalker).
Rollelisten er spekket med kjente fjes fra videotiåret:
- Kadeem Hardison (I’m Gonna Git You Sucka)
- Gary Frank (Deadly Weapon)
- Frances Foster (Five Corners)
- Stacey Dash (Clueless, Moving)
- Jan-Michael Vincent (Born in East L.A., Airwolf)
- Ray Parker Jr. (Artist bak Ghostbusters-låta, her i sin første store skuespillerrolle)
- Tony Todd (Candyman, Lean on Me)
Traxx (1988) – Politimannen som ville bake gourmetkjeks
Den tidligere politimannen og leiesoldaten Traxx vender tilbake til hjembyen i Texas for å realisere drømmen om å bli gourmetbaker. Når han raskt går lens for penger, tar han i stedet jobben som «byens temmer» og starter en brutal, kompromissløs opprydding i gatene. Metodene hans vekker imidlertid vreden til den lokale mafiabossen, som henter inn tre helsprø meksikanske leiemordere for å eliminere ham. Dermed forvandles småbyen raskt til en fullstendig krigssone.
Bak og foran kamera
I registolen finner vi Jerome Gary (Stripper). Musikken leveres av Jay Gruska (Shadow Dancing), som serverer oss noen av de mest sjelfulle keyboard-tonene 80-tallet har å by på.
Foran kamera finner vi en herlig miks av karakterskuespillere:
- Shadoe Stevens (Shadoevision) i hovedrollen som Traxx
- Willard E. Pugh (Blue City, The Color Purple)
- John Hancock (City Heat)
- Raymond O’Connor (Dr. Alien)
- Herschel Sparber (Kill Squad)
- Priscilla Barnes (Three’s Company)
- Robert Davi (Die Hard, The Goonies, Wild Things)
To VHS-skatter med solid fanskare
Konseptet i Enemy Territory har vi sett i flere varianter opp gjennom filmhistorien. Vi har for eksempel den intense Siege (også kjent som Self Defence) fra 1983, og den mer moderne varianten Judgment Night fra 1993.
Traxx på sin side føles nesten som en tidlig Zucker/Abrahams/Zucker-produksjon (skaperne bak Hjelp, vi flyr!), bare med litt mindre ren slapstick-humor og mer fokus på rå action.
Begge disse filmene har opparbeidet seg en velfortjent kultstatus og en solid fanskare i dag. Det er utrolig velfortjent. Dette var filmer vi leide og spilte av igjen og igjen i glansdagene. To knallgode filmer som jeg håper du som leser dette, vil sette stor pris på!
«They drew first blood, not me.»