Big Trouble in Little China: et uforglemmelig minne
«You know what ol» Jack Burton always says at a time like this?»
Det er nesten umulig å velge en favoritt fra John Carpenters gullkantede katalog, men denne filmen treffer meg dypere enn noe annet. Desember 1987 er nemlig brent inn i minnet mitt for alltid. Dette var den aller første «Videobillett»-filmen jeg leide fra Maycos rykende ferske lansering.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg hadde fått med meg at det skulle bli en gigantisk slippfest på Video Vest, den lokale sjappa hjemme. Følgelig maste jeg meg til penger, tok beina på nakken og løp av gårde. Da jeg andpusten ramlet inn døra, lyste en hel seksjon med ferske utgivelser mot meg. Hvor mange titler som sto der, husker jeg knapt. Likevel var det Big Trouble in Little China som umiddelbart krevde oppmerksomheten min. En god kompis hadde på umenneskelig vis fått tak i den et par uker før, og hypen var enorm. Den skulle visstnok være beinhard, hysterisk morsom og stappfull av action. I tillegg hadde jeg sett musikkvideoen på NRKs Videospeilet, der Carpenter og kompisene i bandet Coupe de Villes rocket tittellåta. Derfor var valget ubeskrivelig enkelt den dagen. Klar som et egg plantet jeg meg i sofaen, og umiddelbart ble jeg dratt rett inn i Jack Burtons spinnville eventyr.
«What’s in the flask, Egg? Magic potion?»
Grønne øyne, svart magi og et underjordisk mareritt
Kort fortalt følger vi den brautende og rappkjeftede lastebilsjåføren Jack Burton. Han dumper rett inn i sitt livs mareritt når han skal hjelpe barndomsvennen Wang Chi, ettersom Wangs grønnøyde forlovede blir kidnappet av brutale banditter i San Franciscos Chinatown. Dermed trekkes radarparet dypt ned i en mystisk, underjordisk verden styrt av den eldgamle og iskalde trollmannen David Lo Pan. Han trenger desperat en kvinne med grønne øyne for å bryte en forbannelse og gjenoppstå som udødelig. Derfor må Jack og Wang, med god hjelp fra den snille magikeren Egg Shen, slåss mot overnaturlige storm-spøkelser og livsfarlige kung fu-mestere for å redde jenta før det er for sent.
Sjangermiks og brautende helter
Det var opprinnelig utrolig vanskelig å kategorisere denne filmen, rett og slett fordi den kaster så mange viltre elementer i trynet på deg. Vi var absolutt ikke klare for en slik massiv miks den gangen! Jeg elsker filmen over alt på jord og har sett den et ukjent antall ganger. Dette er nemlig Carpenters unike vri på kinesisk mytologi, beinhard western, røff humor, kung fu og reinhekla actioneventyr.
«I’m a reasonable guy. But, I’ve just experienced some very unreasonable things.»
Karakteren Jack Burton er så herlig «over the top» at det er en ren fryd å bevitne. Videre er dette nok et legendarisk samarbeid med Kurt Russell. Selv om Snake Plissken troner ekstremt høyt, ligger Burton utvilsomt på nøyaktig samme nivå. Manuset er for øvrig ikke Carpenters eget. Likevel gjør mesteren det han kan aller best: Han injiserer den typiske Carpenter-følelsen i all dialog og alt som utspiller seg på skjermen.
Musikken og folket bak
Musikken er også et kapittel for seg selv. Den har den umiskjennelige Carpenter-vibben, men på den andre siden har han mesterlig mikset inn asiatiske rytmer og toner. For en film som dette er lydsporet helt ypperlig og utrolig fascinerende. Det er kort og godt et must for alle som samler på legendarisk filmmusikk.
For å skape ekte magi må man ha de rette folkene foran kameraet. Her har regissøren samlet et toppsjikt av talenter. Foruten Russell stråler Dennis Dun som Wang Chi, en herlig og realistisk motvekt til Burtons galskap. I tillegg møter vi James Hong som den fryktinngytende Lo Pan, og Victor Wong som den eksentriske Egg Shen. Videre finner vi Peter Kwong, James Pax og Carter Wong som tre overnaturlige og brutale storm-spøkelser. Kim Cattrall (kjent fra Porky’s) leverer også varene, og til slutt må vi hylle kulthelten Al Leong som briljerer med lynraske kung fu-bevegelser som Lo Pans nådeløse lakei.
«Which Lo Pan? Little old basket case on wheels or the ten foot tall roadblock?»
Et evig minne om trygghet og film-magi
Av alle Carpenters filmer er dette utvilsomt den aller mest personlige for meg. Det handler ikke bare om at jeg slukte filmen to ganger på rad den kvelden. Det stikker uendelig mye dypere. Etter den første visningen, spolte jeg nemlig kassetten tilbake og ropte på mamma. Jeg ville så inderlig at hun også skulle få oppleve denne geniale historien.
Dermed satt vi der foran TV-en. Jeg satt på gulvet, mens hun satt i stolen rett bak meg. Hun lurte sikkert på hva i alle dager som fikk meg i en slik voldsom ekstase. Selv om hun hadde slitt seg gjennom utallige snurrige filmer jeg hadde dratt i hus gjennom årene, var hun neppe helt klar for Jack Burtons eventyr. Likevel er det selve følelsen av å sitte i en trygg favn som har satt de desidert dypeste sporene i meg. En trygg, varm favn som et knapt halvår senere brått var borte for alltid.
Hver eneste gang jeg setter på denne filmen i dag, eller hører tonene fra lydsporet, reiser følelsene mine rett tilbake til den magiske desemberkvelden. Jeg blir guttungen igjen, i trygghet på gulvet, mens hun stryker meg forsiktig over håret og jeg forsvinner inn i Carpenters ville verden. For å bevare dette øyeblikket og minne meg selv på den desemberkvelden for så mange år siden, har jeg nå et permanent minne på kroppen som jeg ser på hver eneste dag. Og hvordan går ordtaket: «Never Forget».
Så takk, John Carpenter. Takk for at du ga noe uendelig mye mer enn bare en film til en liten gutt.
«Have ya paid your dues, Jack?» «Yessir, the check is in the mail.»
