Film-Noreg Rundt!: Magnus
Magnus vart eg kjend med på filmTwitter anno 2023 (ja, vi er mange!), og vi har hatt mange gode filmpratar sidan. Nok eit staseleg og kjekt besøk – ta vel imot han!
Litt om deg sjølv?
40 år gammel familiemann fra Bærum som for 20 år siden hoppet av økonomistudiene for å ta en mastergrad i filmvitenskap. Det formet meg som menneske og gjorde godt for både sjel og intellekt, som utvilsomt trumfer det at det ga meg færre muligheter i arbeidslivet. Barna/familien, film, musikk, litteratur, mat og norsk fotball (for tiden OBOS-ligaen) er det jeg brenner for.
Kva film (eller filmar) har du sett flest gongar?
Det er nok «Moulin Rouge» av Baz Luhrman, som en kompis av meg pleier å understreke overfor meg at er min egentlige favorittfilm. (Pga barna så har nok både «Min nabo Totoro» og «Ponyo» gått forbi i antall!).
Har du nokon gong reist deg og gått midt under ei framsyning på kino?
Nei, det ligger ikke for meg. Det nærmeste jeg har vært å forleave en sal var under visningen av en grufull dokumentarfilm vist på IDFA i Amsterdam i 2006. Nesten hele salen, inkludert flere av de jeg var der sammen med gikk underveis. Filmen heter «The Empire of Africa» og den skildret helt ufiltrert grusomme scener fra borgerkrigen i Sierra Leone. Videobilder av folk som ble skutt og drept, menneskekadavere, mennesker som kjempet for livet. Det var altfor drøy kost mtp at dette var ekte opptak fra gata.
Kva tiår synest du er det desidert beste filmtiåret?
Grunnet generasjonen jeg tilhører har jeg et nært forhold til 00-tallet, det is tiåret jeg kjenner best og jeg elsker mange filmer fra det tiåret. Men svaret på spørsmålet er likevel 70-tallet – den moderne brytningen i amerikansk film og den levende og auteurfokuserte filmkulturen i Europa på den tiden gjør 70-tallsfilm særlig fascinerende. Og så var det jo en kul tid rent stilmessig.
Kva filmdokumentar meiner du at alle berre må sjå?
«The Look of Silence». Mange så «The Act of Killing», en svært original dokumentar, men jeg synes Joshua Oppenheimers oppfølger er enda sterkere. Selv om filmen dreier seg spesifikt om Indonesia er tematikken universell.
Finst det ein film som genuint endra livet ditt?
Ja, jeg vil si to filmer!
«Funny Games» av Michael Haneke. Jeg så denne på gamle Frogner kino da de hadde en slags cinematekdrift i 2006. Den gjorde et helt vanvittig inntrykk og det var øyeblikket jeg bestemte meg for å kutte økonomistudier i Oslo for å studere filmvitenskap på Lillehammer.
Og så er det filmen «Etegildet» av Marco Ferreri! På 90-tallet i NRK2s tidlige fase var kanalen rene cinemateket med visninger av særlig eldre europeisk film. Jeg gikk på ungdomskolen den gang og hadde fått tv på rommet. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til film, men merket da at jeg synes det var veldig spennende med denne typen filmer. I retrospektiv ser jeg det var en veldig formativ fase for meg og det var særlig filmen «Etegildet» om en gjeng menn som bestemmer seg for å spise seg til døde som gjorde et uforglemmelig inntrykk. Den viste meg en helt annen side av hva film kunne være og sådde et frø i det som gradvis ble en spirende filminteresse.
Ein film du elskar, men som nesten ingen andre har sett?
«Bellflower» av Evan Glodell. Amerikansk mumblecore møter Mad Max. Traileren gikk sin seiersgang på nettet i sin tid (sjekk den ut!), men veldig få utenfor de som var på Sundance-festivalen det året har faktisk sett filmen. Jeg synes den er knallbra og den har en interessant produksjonshistorie med Evan Glodell som selv både har bygd kamera den er filmet med og de apokalypse-klare bilene vi ser i filmen. Jeg elsker soundtracket og stemningen i filmen.
Kva er favorittsjangeren din?
Filmer som ikke kan plasseres i en spesifikk sjanger.
Topp tre internasjonale filmar?
Jeg har et veldig internasjonalt fokus i filmtittinga, og må legge noen begrensinger for å gi et bra svar her. Veldig glad i fransk språk, så velger å trekke frem tre franskspråklige filmer jeg elsker: «De elskende på Pont Neuf» av Leos Carax «Laurence Anyways» av Xavier Dolan «Amour» av Michael Haneke
Å sjå film heime, eller på kino?
Kino alle dager i uka! Elsker å samle på film på fysisk format og ser mye film hjemme. Men kino vil alltid være det ultimate stedet å oppleve film, ikke bare pga lyd og bilde, men hele konteksten og innrammingen av filmopplevelsen løfter fokuset og åpenheten i møte med verket.
Kva for ein film er etter di meining den mest overvurderte klassikaren?
På et vis er jo Casablanca svaret her, men så liker jeg egentlig den filmen ganske godt. Av moderne klassikere så synes jeg Fight Club er overvurdert.
Kven er favorittregissøren og favorittskodespelaren din?
Et vanskelig spørsmål. Slik som «hva er favorittfilmen din?», som folk spør om når jeg sier jeg har studert film. Dette er ganske flytende for min del og går i faser. Men siden du vil ha ett svar sier jeg Michael Haneke som favorittregissør. Han han vært spesielt viktig for meg.
Skuespillere er det mange å ta av der og. Av litt sånn store navn fra vår tid vil jeg trekke frem Ewan McGregor og så fra det glade 70-tall vil jeg trekke frem Hanna Schygulla! Hun blir jeg alltid glad av å se og elsker at det alltid ser ut som at hun holder igjen et lurt smil.
Norsk film: Korleis ser topp 3-lista di ut?
Tilfeldig rekkefølge: «Hud», «Oslo 31. august», «Adjø, solidaritet». (Om Peter Watkins’ «Edvard Munch» teller som norsk kniver den også om en plass).
Kven skal regissere filmen om livet ditt, og kven skal spele deg?
Roy Andersson kunne nok satt fingeren på noe og avslørt tomheten i et konformt, gjennomsnittlig, norsk liv på en humoristisk måte. Folk sier jeg kan minne om Pål Sverre Valheim Hagen, og han har et ansikt som kan passe bra til Roy Anderssons estetikk.
Kva år i filmhistoria ville du ha besøkt om Marty McFly tok deg med på ein køyretur?
1969, gjerne til Paris! Året etter alle opptøyene og med en ungdommelig kulturell bølge i full blomst.
Er det noko om film du generelt vil få sagt?
Her gir du meg lillefingeren….
Filmen er ikke død. Dommedagsprofetier har filmen levd med i 50 år, og det er så mange som hevder at film (og musikk) var bedre før og at «det lages ikke gode filmer lenger». At serier er den nye greia! Men faktum er at det er du som er blitt gammel og ikke lenger er nysgjerrig. Du sitter fast i en satt forestilling om hva som er bra og hva som er kvalitet. Man skal sette pris på det gamle og jeg elsker eldre film (og musikk), men å avfeie ny film og nye uttrykksformer handler ikke om at du har god smak, men at du er sneversynt og lite nysgjerrig. Du vil ha det konforme som du kjenner.
Det produseres flere og flere filmer, og veldig mye er dritt, men blant dem utvikles stadig bra og originale ting. Det hjelper jo heller ikke at filmkritikken og filmformidlingen har tøffe kår. Formidling blir redusert til some-influenseres kvikke, overflatiske, umiddelbare responser og vi lever i en tid hekta på rangeringer og kulturell posisjonering i sosiale medier.
Og så har vi strømmetjenestene som spyr ut «kvalitetsinnhold» som er gjennomkalkulert for å treffe et kvalitetsbevisst publikum gjennom kjente markører og som gir seeren tilfredsstillelse rett inn i stua. Men tilgjengeligheten gjør folk late og mindre utforskende. I tillegg mangler de fleste produksjonene originalitet da de har fjernsynets logikk om «å fenge» og det gjør folk vant til tilfredsstillende kvalitet og gjør oss mindre tålmodige i møte med originale filmverk som utfordrer.
Var det en slags «rant»? Jeg vet ikke, men det var hvertfall noe jeg hadde på hjertet som jeg håper ga mening for folk!