Flukten fra New York: Da Snake Plissken kapret VHS-spilleren i 1985
Jeg tror den aller første John Carpenter-filmen jeg så, var Escape from New York en eller annen gang i 1985. Valget den fredagskvelden sto mellom denne og The Fog. Vi hadde dratt med oss en blykrig av en utleiemaskin hjem i stua, og jeg fikk velge én av filmene. Omslaget lyste mot meg fra coveret, og hele konseptet dro meg umiddelbart inn. «Flukten fra New York», som er den norske tittelen, ble derfor mitt valg.
Fra første stund slukte filmen meg med hud og hår. Måten Snake Plissken eide skjermen på, den beintøffe actionen og ikke minst musikken brant seg fast i hjernebarken. Følgelig opplevdes det hele som et beksvart kinderegg – en gigantisk samlepakke med alt det tøffeste fra filmverdenen. Filmen har rullet utallige ganger i maskinen min siden den gang, og sist jeg så den var for bare to år siden. Har den tapt seg? Å neidu. Likevel skaper den nøyaktig like stor entusiasme nå som da. Det er bare å fyre opp hukommelsen og sette i gang!
Call me Snake.
Klokka tikker, Snake Plissken!
Kort fortalt har hele Manhattan blitt omgjort til et gigantisk, inngjerdet og lovløst høysikkerhetsfengsel. Marerittet starter for alvor når presidentens fly blir kapret og krasjlander midt i smørøyet av galskapen. Videre blir den beinharde eks-soldaten Snake Plissken sendt inn bak murene med et glidefly for å redde statsoverhodet fra den brutale gjenglederen «The Duke». Likevel er det en saftig hake ved oppdraget: Snake får sprøytet inn to mikrokapsler i halsen som vil drepe ham om han ikke returnerer med presidenten innen 22 timer. Derfor tvinges han ut på et rent selvmordsoppdrag der oddsen er lav, men «The Duke» har aldri møtt en mann som Plissken før. Han er nemlig alltid best når det kommer til det umulige.
Listen to me, Hauk. The President is dead, you got that? Somebody’s had him for dinner!
Et skuespillergalleri av rent gull
Carpenter skrev dette manuset i kjølvannet av Watergate-skandalen, og han fyller spilletiden til randen med et egenkomponert, vanvittig bra soundtrack. I tillegg har han samlet et helt brutalt toppsjikt av skuespillere foran kameraet.
Kurt Russell er helt rå i tolkningen av Snake Plissken. Dette var en rolle han fikk frie tøyler til å gjøre hva han ville med, og resultatet er noe ut av en annen verden. Videre får du servert den unike stemmen til selveste Lee Van Cleef, som gir politisjefen Hauk et særpreg og en eim av ren autoritet. Ernest Borgnine briljerer som den naive og muntre drosjesjåføren Cabbie, og filmhelten Harry Dean Stanton glitrer som «The Brain» – en rolle som er som skapt for ham.
På den andre siden troner Isaac Hayes som den beryktede skurken «The Duke», flankert av den talentfulle Adrienne Barbeau. Til slutt leverer selvsagt Donald Pleasence, Carpenters faste «go-to-mann», varene som den desperate presidenten.
I swear to God, Snake, I thought you were dead.
Old school magi og neonlys
Tenk at denne dystopiske fremtidsvisjonen av 1997 ble bygget «old school» fra 1981-perspektiv! Filmskaperne brukte miniatyrmodeller, matte-malerier og ekte locations fremfor et kjipt studio. Null CGI, bare ekte, svett håndverk! Ting ser organisk ut, og det ligger utallige timer bak for å bevare den rå, skitne følelsen som går som en rød tråd gjennom filmen.
Ikke nok med at regien er mesterlig utført; Carpenter får også denne dystopiske fremtiden til å virke så skremmende ekte at man skulle tro det var sant. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne sette meg ned i sofaen og se denne filmen for aller første gang igjen, bare for å nyte hvert eneste øyeblikk av utopisk actionmagi.
Hail to the king, Mr. John Carpenter.
The name’s Plissken!