Fra VHS-kofferten: Sci-fi, frityr og Thorn EMI
Jepp, jepp, jepp – vi skal innom det gylne tempelet igjen. Frem med støvsugeren, for nå er det på tide å grave frem litt gull. Håpet er der om at det siver ut et lite hint av frityrduft når vi åpner coverboksen til filmene.
I dag skal vi ta en tur innom sci-fi-hjørnet, og det heldige selskapet er Thorn EMI. Jeg kan huske tilbake til at noen av deres første utgivelser på den gamle sjappa kom i småbokser, før de senere ble relansert med den gode, store boksen. Den store boksen var uansett mye bedre til å samle opp gatekjøkkenduften som lå som en eim over hus og hytter ved videoleie.
Derfor skal jeg være kort og presis med mine ord før showet starter. Jeg vil bare si på forhånd: Sov godt, drøm søtt, og pass på at den som står ved din side er den rette.
“It’s Showtime.”
Dreamscape (1984)
«Nice place you got here. Who’s your decorator? Darth Vader?»
Alex Gardner er en klarsynt gambler som blir tvangsrekruttert av et drømmeforskningsinstitutt. Det som starter som et forsøk på psykoanalyse, forvandles raskt til et mareritt. Alex oppdager nemlig at et mørkt regjeringsbyrå trener den psykotiske Tommy Ray til å begå drap inne i drømmeverdenen – for dør du i drømmen, dør du også i virkeligheten på grunn av sjokket. Videre blir Tommy Ray sendt inn i presidentens drømmer for å hindre en atomnedrustningsavtale. Dermed har Alex bare ett valg: Han må følge etter for å stoppe morderen før presidenten trekker sitt siste sukk.
Joseph Ruben (The Stepfather) tar oss med i en intens verden av drømmer og maktkamp. På manussiden finner vi gutta David Loughery (Star Trek V – The Final Frontier) og Chuck Russell (The Blob). I tillegg leverer David Leans favorittkomponist, Maurice Jarre, episke toner og et svært behagelig musikalsk tema på lydsporet.
Skuespillerne som beveger seg i grenselandet mellom drøm og virkelighet, er en solid gjeng. Her finner vi Dennis Quaid (Jaws 3-D), Max von Sydow (Code Name: Emerald), David Patrick Kelly (The Misfit Brigade), Eddie Albert (Head Office), Kate Capshaw (Best Defense) og Christopher Plummer (Dragnet).
Kort sagt er dette en utrolig kul film. Den bruker synske krefter og drømmescenarioer som et surrealistisk og underholdende bakteppe i en intens katt-og-mus-lek om makt.
Strange Invaders (1983)
Neste film tar oss ut av drømmene og retter blikket opp mot stjernene. La oss tenke tanken: Er vi alene i universet? Eller har noen kanskje kommet hit for mange år siden, uten at vi engang vet om dem?
«Look, Earl, I, I know this is gonna sound ridiculous but I think a strange woman’s locked herself in my bathroom.»
Året er 1958 da nattehimmelen plutselig lyses opp av merkelige farger, og et romskip lander ved den lille byen Centerville. Nesten 30 år senere reiser Charles til samme by for å lete etter ekskona si, Margaret. Der oppdager han raskt at innbyggerne oppfører seg usedvanlig merkelig. Etter å ha overlevd et angrep mot seg selv, slår han seg sammen med tabloidredaktøren Betty for å avdekke sannheten. Sammen må de finne ut om dette er starten på en intergalaktisk invasjonsplan som har ligget i dvale i årevis, og likevel forsøke å redde Margaret fra de utenomjordiske vesenene.
Dette er et romeventyr som er mesterlig håndtert av Michael Laughlin (Strange Behavior), som i tillegg har skrevet manuset. Musikken er levert av den britiske komponisten John Addison (Grace Quigley). Han har tidligere vunnet både Oscar, Grammy og BAFTA, og skrev dessuten tittelmusikken til TV-serien Murder, She Wrote – som dere garantert husker at rullet over TV-skjermene hjemme i stua.
Foran kamera dukker det opp kjente fjes og stjerner som Louise Fletcher (Brainstorm), Michael Lerner (Movers and Shakers), Nancy Allen (Not for Publication), Diana Scarwid (Psycho III) og Paul Le Mat (The Burning Bed).
Dette er to filmer hentet rett fra dypet av VHS-kisten. Fra drømmer til aliens; begge har en rød tråd som beviser at sci-fi var massivt også på 80-tallet. Trusselen kom fra alle kanter. Er det virkelighet eller fantasi? Det er i hvert fall lov å drømme om stjernene…
«I want to ask you if I’m crazy, or does this seem just a little bizarre?»