Hvem er Ator?

Jeg har vært så heldig å få skrive noen artikler her på Filmloftet i løpet av året som har gått. Så hvem er Ator? Hva ligger bak? For å finne ut mer, må vi gå bak kulissene og grave dypt ned i barndommen.

Er Ator bare en nerd som så tonnevis av filmer som barn? En som holder seg fast i en forsvunnen tid? Eller en som tror han er god på å skrive for å formidle? I bunn og grunn tror jeg ingen av delene. Tja, jeg så vel litt mer film enn de fleste på min alder. Vel, kun hvis vi trekker fra flokken jeg vanket med i oppveksten. Filmgalne var vi alle sammen, men det var livet vårt. Vi hadde ikke dagens muligheter med alt som er et tastetrykk unna. Moro for oss var å være ute. Det kunne være alt fra sisten til fotball eller å bygge en trehytte. Men lidenskapen var film. Hvordan det opprinnelig startet har jeg null formening om.

Da leiefilmen forandret alt

Var grunnen det nye formatet som tok oss med storm, eller var det coverne som trollbandt oss med farger og bilder? Vi hadde jo film på tv et par ganger i uka, men utvalget var ikke stort. Filmene som gikk var fra 70-tallet eller tidligere – da gjerne fra Warners liste eller Paramount og Universal. Det var det. Klaget vi? Nei, tror ikke det. Jeg vet at når noe rullet på skjermen, så var jeg der.

Men det nye formatet med å kunne låne en film og se hjemme var noe nytt. Det var en befrielse fra statskanalens sendeliste. Utvalget i starten var ikke stort. Men for å bruke en setning fra Big Trouble in Little China som oppsummerer det hele nært nok: «See? That was nothing. But that’s how it always begins. Very small.»

Magien på bakrommet hos Video Vest

Første gang jeg så noe som helst av dette mediet, var på vår lokale videosjappe. Eller med riktige ord: et lite bakrom. Gatekjøkkenmat på fremsiden og videoutleie på baksiden, ergo navnet på sjappa. Husker jeg brukte å besøke bakrommet i yngre dager. Det var for å studere de filmene som var utstilt i reolene. Fikk aldri sett hele coveret siden de var bak lås og glassdører. Likevel var det en fryd å la øynene hvile på noe slikt.

Heldigvis ekspanderte utleiemarkedet, og det samme gjorde sjappa. Fra et knøttlite lokale og minimalt med utvalg, til å bli et imperium av størrelse og lokasjoner i fylket. Det lille bakrommet ble til Video Vest. Med VHS-bølgen som traff 80-tallet, vokste selskapet med tiden. Det ble vel det samme med mitt fokus på film i samme kurve. Jo større utvalg, jo dypere ble min lidenskap.

Krangler litt med min hukommelse om når det var vi tok filmer hjem i stua for å se. En del av hjernen vil si på starten av 80-tallet. Siden vi ikke eide en maskin, så må vi nok si det tidsperspektivet for å være på den sikre siden. Jeg lånte barnefilmer som Tintin og haisjøen eller Månen tur-retur, mens mine brødre lånte western, action eller grøssere.

Det ble en tid i barndommen at når høytiden dukket opp, så var det ekstra filmbonanza i hjemmet. Har en følelse av at min lidenskap for film ble som en ekstra boost i hjernen min. Nye filmer ga energi. Som en junkie var det ikke kvaliteten som var regelen, men mengden. Jo flere, jo bedre, og da var det bare å vente på neste låneperiode.

Når filmsitater blir en superkraft

Å huske ting, ikke minst setninger her og der, ble som en superkraft. Vel, vi snakker ikke om DC- eller Marvel-universet. Det virket som om noe sa «klikk», og min lille hjerne samlet alt av info. Min far sa en gang: Hvorfor kan du ikke bruke gaven du har til noe mer nyttig? Slik som lekser og skole, ikke bare henge på sjappa og huske ting som ikke er så viktig for fremtiden.

Jeg prøvde å forklare at det ikke var lett å snu hva hjernen har satt som prioritet. Men slik ble det. Mens andre gikk rundt og husket sport, politikk og andre øyeblikk i et verdensperspektiv, husket min hjerne scener fra film. For eksempel fra Die Hard der kneskåler ble skutt før en flyvetur. Eller Rambos totale hevn over en vietnamesisk base. For ikke å snakke om Schwarzenegger og hans episke skuddoppgjør på slutten av Commando.

One-linere fra Bronson og Norris ble innprentet i hodet. Med filmer som They Live og Predator kunne jeg snart sitere alle setninger etter hvert som de dukket opp i filmene. Mulig jeg heller skulle ha studert matte, norsk og samfunnsfag, men hva kunne jeg gjøre? Tror mye av det jeg husker fra 80-tallets dager er linket opp mot ting vi gjorde. Skoledagene var noenlunde de samme hver uke, mandag til fredag. Men det var ferier, helger og andre eventer der en så film som har klistret seg fast i hukommelsen. Men ikke alt er så lett å huske i dag. Alderen kommer med et tall, og for hvert år som går, blir avstanden tilbake til den tiden lengre og lengre i minnet.

Fysisk format og 80’s rules

Når jeg tenker film, går tankene automatisk tilbake til 80-tallets store utvalg. Ikke det at dagens strømmekanaler ikke har gode utvalg, men jeg elsker fysisk format. Det å se titlene foran deg i fysiske bokser. Gå sakte nedover reol etter reol med det ene fete coveret etter det andre. På rekke og rad slo de imot oss med farger, bilder og tekst i utallige fonter. Det er noe som jeg savner i dag. En kan bli lei av å sitte i en halvtime for å switche gjennom side etter side på de ulike strømmekanalene i stua. Som Rema 1000 sier så pent: Det enkleste er ofte det beste. Grunnen til at jeg holder meg til dette tiåret er ganske enkel. Det ga meg mest opplevelser på film, og det var da jeg fant lidenskapen for bevegelige bilder på en tv.

Jeg vet mange rynker på nesen, men mitt slagord er «80’s rules». Banalt å si slikt i dag, men folk har ulik smak, og det er helt i orden.

Å trosse filmanalytikerne

Jeg sitter enkelte ganger og tenker på hva jeg skal skrive om, og hvordan skrive det. Hadde aldri tenkt tanken på at jeg en dag skulle skrive om film eller musikk. I hvert fall ikke om musikk på film. Var aldri en av dem som likte å skrive på skolen – frykten for å se alt det røde når papiret eller skriveboken kom i retur. Da jeg fikk et spørsmål om å skrive en artikkel eller to på denne siden, åpnet det seg en kran. Ordene begynte å fosse ut, og jeg lot mine tips og omtaler gå tilbake til da jeg bare var en ung gutt.

Frykten ligger der bak i hodet om at det finnes så mange filmanalytikere der ute. Hvordan ville det gå med meg? Jeg mener jo at selv om 2001: A Space Odyssey er en god film, så føles den som en romballett med tanke på musikken. Og at Blade Runner med voiceover er bedre enn utgaven som kom på tidlig 90-tallet. En utgave alle elsker, mens alle hater den gamle. Hva med da jeg gikk ut fra kinopremieren på Romeo + Juliet av Baz Luhrmann og måtte ha tre forsøk før jeg klarte å se hele filmen? Når en føler at en går mot strømmen, er det skummelt å skrive om filmer en liker. Man er redd for at de fleste mener at vissvass er vissvass, og at ikke alt er beregnet for trykk.

Som Rambo sa…

Men så kommer roen over frykten, og en tenker på Rambo III, da Rambo og Trautman ligger i en grøft og fienden har omringet dem. Skal de overgi seg? Rambo svarer med de ordene han kan, og det er så enkelt som: «Fuck «em…» Gjør noe som en liker, og tenk tanken at en ikke kan tilfredsstille alle, men muligens noen få.

Hvis en har kommet så langt på siden, har en fått litt mer kunnskap om hvem Ator er. En har også fått bakgrunnen for hvor lidenskapen for film kommer fra.

«Carpe diem. Seize the day, boys. Make your lives extraordinary.»

80s Action FilmNoregRundt hottast John Carpenter netflix profil Sci-Fi Spooktober 2026 Stranger Things Thor Dahlstrøm VHS Walter Hill