They Live: Tyggegummi, falske Ray-Bans og grov VHS-sensur
«I have come here to chew bubblegum and kick ass… and I’m all out of bubblegum.»
Jeg tror utrolig mange har sett denne filmen. I tillegg har nok de fleste brukt et av filmhistoriens mest banale og tøffeste sitater i et par tiår allerede. Jeg husker i alle fall veldig godt da vi leide denne perlen i 1989. Mr. Frankenstenersen og jeg var nemlig så heldige å rive til oss det aller siste eksemplaret før hylla var tom. Videre var det Juno Media som sto bak lanseringen. Promotraileren var selvsagt utrolig heftig, og suget etter å se filmen ble bare større og større.
Juno Media og Carpenter-filmer gikk rett og slett som hånd i hanske på slutten av 80-tallet. Coverne var alltid så utrolig kule at de i seg selv utgjorde en massiv leiefaktor.
Wanna-be solbriller på Videovest
På den lokale sjappa, Videovest, kunne du faktisk kjøpe «wanna-be» solbriller med filmens logo på. Likevel var prislappen på 149 kroner i stiveste laget for oss der og da. På den andre siden angrer jeg bittert i ettertid, for det hadde vært rent gull å eie dem i dag!
Da vi endelig smalt kassetten i spilleren, ble vi bokstavelig talt blåst bort. Filmen leverte en helt rå totalpakke av drøye kommentarer, action og et beinhard lydspor. Vi snakket mye om den da, og vi har snakket enda mer om den i årene etterpå.
«You ain’t the first son of a bitch to wake up out of their dream.»
Sannheten svir i øynene
Kort oppsummert følger vi den arbeidsledige og hjemløse John Nada som ankommer Los Angeles for å prøve lykken. Etter at politiet brutalt jevner en leir for hjemløse med jorden, finner han et kasse med spesielle solbriller. Gjennom disse glassene ser han plutselig at verden er totalt forandret og oversvømt av skjulte, subliminale meldinger. Videre oppdager han at den velstående eliten slett ikke er mennesker, men groteske romvesener i forkledning. Derfor bestemmer Nada seg for å ta opp kampen, avsløre konspirasjonen og redde menneskeheten fra en trussel de ikke kan se med det blotte øye.
Norsk sensur og et ikonisk slagsmål
Må le høyt av valget på heltens navn (Nada). Kun Carpenter kan finne på et slikt valg, og morsomt nok brukte han synonymet Frank Armitage for manuskrediteringen. Nok en gang klarte mesteren å skape en film som traff vennegjengen midt i hjerterota.
På starten av 90-tallet ble det populært å bestille filmer fra England. Derfor kjøpte jeg denne på import. Sjokket ble enormt da jeg skjønte hvor mye vi faktisk hadde gått glipp av! Sensuren her i Norge hadde nemlig gått fullstendig bananas med saksa før lansering. Filmens aller mest ikoniske element, den seks minutter lange slåsskampen, var opprinnelig så nedkuttet at den var over før vi rakk å reagere. Følgelig gjorde den uklippte versjonen at filmen raskt ble en av mine aller største favoritter.
«Brother, life’s a bitch… and she’s back in heat.»
Synthtoner, wrestling og systemkritikk
Alt Carpenter gjør bak kameraet er verdt mer enn gull og platina. Han er en ren guru når det gjelder vinkler, stemning, dialog og oppbygging. I tillegg skrev han filmen som en direkte motstand mot Reagans Amerika. På mange måter er filmen minst like aktuell i dagens samfunn, spesielt med tanke på veien vi nå beveger oss.
Videre er musikken et kapittel for seg selv. Sammen med Alan Howarth leverer Carpenter et vanvittig bra og synkronisert lydspor. Scoret inneholder alt en ønsker seg av synth, munnspill og herlige gitarriff som umiddelbart transporterer deg til en annen tid.
Til slutt må vi hylle rollebesetningen. Carpenter er en mester i å finne riktige folk. Her briljerer selveste fribryteren Roddy Piper. Dessuten møter vi Meg Foster fra Masters of the Universe, og kjenningen Keith David fra The Thing. Faste, herlige fjes som Peter Jason og George Buck Flower er naturligvis også med på moroa.
Uansett hvor godt jeg kjenner denne filmen, storkoser jeg meg hver eneste gang den ruller over skjermen. Den er magisk, mystisk og oppsummerer glimrende hvordan 80-tallet kom til en ende.
«Wooo. It’s like a drug. Wearing these glasses gets you high, but you come down hard.»