Prince of Darkness: Satan på boks
Before man walked the earth. It slept for centuries. It is evil. It is real. It is awakening.
Jeg husker fortsatt at traileren dukket opp som en promo fra Juno Media en gang i 1988. De få minuttene sugde meg bokstavelig talt inn i skjermen. Prince of Darkness måtte bare leies så snart den traff hyllene på den lokale videosjappa.
Det lå et altoppslukende mørke over hele produksjonen. John Carpenter vet nøyaktig hvordan han skal skape klaustrofobiske mareritt. Jeg har alltid latt meg fascinere av det okkulte. Enten det er drittungen Damien i The Omen, mørk voodoo i The Serpent and the Rainbow og The Believers, eller de sadistiske cenobittene i Hellraiser. Likevel er det noe helt unikt med akkurat denne filmen. Her krasjer nemlig eldgammel religion med beinhard vitenskap.
Satan på glasskrukke
No prison can hold him now.
Kort fortalt følger vi en gruppe kvantefysikkstudenter som hjelper en desperat katolsk prest. Sammen undersøker de en eldgammel sylinder dypt nede i en kjeller under et kloster i Los Angeles. Sylinderen har ligget skjult i årtusener, bevoktet av en eldgammel, hemmelig orden. I tillegg skjuler den en grusom hemmelighet: Glassbeholderen inneholder en flytende, bevisst inkarnasjon av selveste Satan. Videre avdekker studentene at ondskapen sakte våkner til live i takt med at forseglingen brytes. Mørket kryper nærmere for hvert sekund, og helvete er bokstavelig talt i ferd med å bryte løs på jord. Hvordan stanser man egentlig en makt som er så sterk?
Speilskrekk og geniale kameratriks
Then it really is Old Scratch knocking at the door.
Filmen skremte vettet av meg på ett bestemt område. Særlig Carpenters bruk av speil som døråpninger til den andre siden traff en nerve. Mens filmen rullet over skjermen, tenkte jeg ikke stort over det. På den andre siden ble det direkte ubehagelig å stå foran speilet hjemme på badet i ukene etterpå. Den snikende følelsen av at noe kikket tilbake, satt i ryggmargen.
Derfor elsker jeg Carpenters bruk av praktiske «low tech»-effekter. Mannen brukte null datagrafikk for å bygge opp stemningen. Han stolte fullt og helt på fysiske metoder for å gjøre marerittet ekte. Siden filmen var et uavhengig prosjekt uten et massivt studio i ryggen, manglet han et stort budsjett. Likevel ga dette ham total kreativ frihet. Carpenter tenker alltid utenfor boksen. For eksempel filmet han de marerittaktige drømmesekvensene med et vanlig videokamera. Deretter spilte han av opptaket på en monitor og filmet skjermen på nytt. Resultatet gir en surrealistisk og mørk visjon som brenner seg fast i netthinnen. Det er nettopp slike ideer som krever dyp respekt.
Synthmagi og skuespillere av gull
Musikken fungerer som en egen karakter i filmen. Carpenter skaper alltid den ultimate stemningen, og lydsporet treffer nerven i hver eneste scene. Sammen med makkeren Alan Howarth tryller han frem de mørkeste tonene akkurat der de hører hjemme.
Rollelisten byr på en herlig blanding av kjente fjes og faste Carpenter-gjengangere. Du kjenner sikkert Jameson Parker fra TV-serien Simon & Simon, og Lisa Blount fra storfilmen An Officer and a Gentleman. Videre dukker Victor Wong og Dennis Dun opp. Begge to leverte fantastiske prestasjoner i Carpenters Big Trouble in Little China. Til og med rockeguden Alice Cooper trer inn i manesjen som truende gateboms, og jeg er ganske sikker på at han stilte med sin egen sminke! Til slutt kroner selvsagt Donald Pleasence verket, og mannen er rett og slett født til å spille dommedagsprofetisk prest.
Jeg går aldri lei av dette beksvarte mesterverket. Kanskje ligger hemmeligheten i at historien føles farlig nær virkeligheten. Vi vet tross alt ikke alt om hva som skjuler seg mellom himmel og jord.
Til dere som kjenner filmen fra før: sett den på repeat! Til deg som skal se den for første gang: ikke ta på speilbildet ditt etterpå…
You will not be saved by the holy ghost. You will not be saved by the god Plutonium. In fact, YOU WILL NOT BE SAVED!