Skurker fra kjelleren

«Thrill me.»

Å snekre sammen en liste over frityrtidens råeste monsterskurker og mest badass mordere er ingen lek. For å unngå klisjeene styrer jeg bevisst unna den klassiske Shatner-masken, hockeymasken og motorsagen. For ikke å glemme knivhansken, for den saks skyld.

Derfor prøver jeg heller å lande på karakterene du absolutt ikke vil ende opp alene med på en mørk kveld, i en bakgate, eller hvor som helst, egentlig. Vi starter følgelig på toppen av galskapen og graver oss nedover.

Akkurat slik sangen Santa Claus is Coming to Town advarer om: «He’s making a list, and checking it twice. Gonna find out who’s naughty or nice.»

10. Alex Forrest – Glenn Close

(Fatal Attraction, 1987)

«You’re here with a strange girl being a naughty boy.»

Dette er en utrolig sterk rollefigur som garantert brenner seg fast på netthinnen din. Holy shit, dette er virkelig et menneske du vil styre langt unna, uansett setting. Videre er hun faktisk gal nok til å lage gryterett av kjæledyret ditt når du ikke er hjemme. Hva du enn gjør: Aldri overnatt i leiligheten hennes.

9. Judge Doom – Christopher Lloyd

(Who Framed Roger Rabbit, 1988)

«They’re not kid gloves, Mr. Valiant.»

Fra første sekund han dukker opp på skjermen, skriker magefølelsen at noe er fryktelig galt. Han har en steinhard personlighet og absolutt null humor. I tillegg gjelder kun én regel i hans verden: Det han sier, er loven. En fullstendig syk fyr, som egentlig er en forskrudd tegneseriefigur. Akkurat det forklarer jo det meste. Han er ond tvers igjennom, og følgelig er det som en lek for ham å ta livet av søte figurer.

8. Lord Humungus – Kjell Nilsson

(The Road Warrior, 1981)

«Again you have made me unleash my dogs of war.»

Her snakker vi om en av de sykeste bandelederne som noensinne har satt sine bein i Mad Max-universet. Han har ett altoppslukende mål: Å erobre alt av drivstoff fra et stakkars raffineri. Å ofre hundrevis av sine egne menn for saken er bare peanøtter i hans øyne. Dessuten anser han tortur av fanger som ren og skjær underholdning.

7. Mola Ram – Amrish Puri

(Indiana Jones and the Temple of Doom, 1984)

«You will become a true believer.”

Han er kanskje ikke en tradisjonell morder, men han er så dypt inne i sekten som det overhodet er mulig å komme. Hvis mannen hadde hatt en CV, ville det stått «Ekspert på å rive ut hjerter med kun én hånd» under feltet for spesielle egenskaper. Religion er et farlig felt. Derfor bør du for enhver pris unngå kroppskontakt med denne herren.

6. Francis Dollarhyde – Tom Noonan

(Manhunter, 1986)

«According to you, I’m a sexual pervert… an animal, you said. You know who I am now?»

En psykotisk seriemorder utstyrt med et høyst usedvanlig utseende og et farlig misunnelseskompleks. Han lever seg totalt inn i en fantasiverden. Videre dreper han for å gi denne fantasien liv, alt mens han venter på en pervers forvandling til å bli noe mer enn bare et menneske.

5. Raymond Lemorne – Bernard-Pierre Donnadieu

(The Vanishing, 1988)

«The best plans can be wiped out at any moment by what we call fate.»

Dette er en skremmende kald og avbalansert kidnapper. Fra det aller første øyeblikket, og helt frem til det siste, gir han ikke fra seg et eneste hint om hva han gjør med ofrene sine. Nettopp denne uvissheten gir umiddelbart gåsehud til de aller fleste.

4. Herbert West – Jeffrey Combs

(Re-Animator, 1985)

«Who’s going to believe a talking head? Get a job in a sideshow.»

West er den rake motsetningen til Doc Brown. Han har utelukkende fokus på døden og hvordan han kan bringe lik tilbake til livet. Livet er som et sjakkspill; alle andre er bønder, og han er den suverene mesteren. Det er kanskje en overspilt rolle, men likevel så syk, så uendelig syk.

3. Henry – Michael Rooker

(Henry: Portrait of a Serial Killer, 1986)

«But if you strangle one, stab another, and one you cut up, and one you don’t, then the police don’t know what to do. They think you’re four different people.»

Vi møter en grenseløst syk mann som dreper helt uten empati eller sympati. Han vandrer som et spøkelse gjennom samfunnet og klarer rett og slett ikke å stoppe. Han er en «nobody» som ingen legger merke til. Likevel er han en rå og ond person tvers igjennom, med null respekt for noen som helst.

2. Frank Zito – Joe Spinell

(Maniac, 1980)

«I’m not going to kill you. I’m just going to keep you so you won’t go away ever again!»

Her har vi en av de desidert drøyeste seriemorderne på film. Han tar livet av ukjente kvinner på gaten, skalperer dem, og fester deretter håret på utstillingsdukkene han har hjemme for å gi dem liv. Det er jo bare en film, ikke sant? Samtidig satt jeg og lurte på om han i det hele tatt var klar over det selv.

1. Clarence Boddicker – Kurtwood Smith

(RoboCop, 1987)

«Cops don’t like me, and I don’t like cops.»

Her er den mest iskalde, hensynsløse og ultimate bandelederen som noensinne har gått på to bein. Han eier ikke et fnugg av anger når han meier ned politi eller andre som tør å stille seg i veien hans. I tillegg er han stolt av å være den mest beryktede mannen i gata, utstyrt med ren is i blodårene. Likevel elsker jeg måten han nærmest danser seg gjennom filmen på, som en ekte, slimete fisk.

Ondskapen finnes overalt

Jeg vet godt at oktober er skrekkens måned. Men ikke alle monstre befinner seg i rene skrekkfilmer. Derfor tar listen min et stort steg innom helt ulike kategorier.

Vi opplever effekten av psykotiske one-night stands. Vi møter menneskene du absolutt ikke vil treffe i Australias outback, spesielt hvis det blir atomkrig. I tillegg finner vi religiøse sektledere med klokkertro på bekmørke ritualer. Hva med seriemorderen fra fotobutikken, eller helt ukjente gærninger som angriper deg ut av det blå på åpen gate? Eller toppen av kransekaka: Den klassiske tøffingen du garantert har sett i skolegården. Du vet, han som alltid hadde en liten gjeng rundt seg som kjempet for å hevde seg.

80-tallets badass- og morderklubb er gigantisk. Vi har alt fra sleske børsmeglere til onde roboter. Følgelig er det ingen lett sak å finne plass til alle. Man kan imidlertid ikke gjøre listen for lang eller legge kriteriene for høyt. Det er nemlig ikke mengden av lik i kjølvannet som teller. Det er måten karakteren blir fremstilt på. Nettopp dette danner grunnlaget for hvorfor vi enten elsker eller hater disse rollefigurene.

«They’re here.»