Vampires: Kinomagi, blodig western og trepæler i brystet
«Prepare for the dawn.»
Carpenter og vampyrfilm – kan det egentlig bli bedre? Jeg så denne godbiten på kinopremieren tilbake i 1998. Salen var riktignok nesten tom for folk. Likevel bekymret det meg midt i ryggen, for denne filmen hadde jeg gledet meg enormt til.
Det hadde tross alt gått noen år siden forrige Carpenter-film rullet over lerretet. Videre har jeg alltid vært dypt fascinert av vampyrfilmer. Enten det er Dracula, nattens skapninger eller Nosferatu, har blodsugerne alltid levert gjennom ulike filmatiseringer. Nå skulle derimot selveste John Carpenter gi denne udødelige horden sitt helt eget, brutale preg.
Da mørket endelig senket seg i lokalet og filmen startet, slo musikken inn som en slegge. Umiddelbart visste jeg at dette kom til å bli noe helt spesielt. Du får rett og slett alt servert som på en eksklusiv, blodig meny. Følgelig storkoste jeg meg fra første til siste sekund. I tillegg tror jeg de få andre i salen mistenkte at det rablet for meg en stund. Jeg satt nemlig og nesten hoppet i stolen av ren entusiastisk glede gjennom hele forestillingen! Å prøve og forklare dem at jeg var en svoren Carpenter-fan, ville neppe gitt noen mening der og da.
Blodig hevn og et eldgammelt solkors
«Rule number one, if your partner is ever been by a vampire, never, ever let him live.»
Kort oppsummert leder den nådeløse Jack Crow en gruppe vampyrjegere finansiert av selveste Vatikanet. Etter at de mislykkes i å knekke en spesifikk vampyrherre, slår mørkets krefter brutalt tilbake og slakter nesten hele teamet. Det viser seg raskt at dette beistet er den aller første og mektigste vampyren som noen gang har vandret på jorden. Nå jakter han på et eldgammelt solkors for å gjøre vampyrhæren sin immun mot dagslys. Samtidig skjuler Vatikanet en beksvart agenda der de heller vil samarbeide med fienden enn å bekjempe ham. Derfor må Jack ta saken i egne hender, lade armbrøsten og stake ut kursen for å smelle trepælen rett gjennom hjertet på ondskapen.
Kyniske blodsugere og beinhard action
Carpenter er den ultimate mesteren av skrekk. Her viser han virkelig hva han kan få til med sin unike visjon. Han kaster absolutt ikke bort tiden etter åpningssekvensen. Tvert imot kjører han på som en uovervinnelig bulldoser. Videre elsker jeg nettopp denne kompromissløse stilen hans. Vi får servert en intens blanding av beinhard action, et strålende manus, samt uante mengder blod og gørr. Dessuten fungerer filmen som en ekte cowboy-grøsser med fantastiske scener og en mesterlig oppbygging.
«You ever seen a vampire? Well first of all, they’re not romantic. It’s not like they’re a bunch of fuckin» fags hoppin» around in rented formal wear and seducing everybody in sight with cheesy Euro-trash accents, all right? Forget whatever you’ve seen in the movies: they don’t turn into bats, crosses don’t work. Garlic? You wanna try garlic? You could stand there with garlic around your neck and one of these buggers will bend you fucking over and take a walk up your strada-chocolata WHILE he’s suckin» the blood outta your neck, all right? And they don’t sleep in coffins lined in taffeta. You wanna kill one, you drive a wooden stake right through his fuckin» heart. Sunlight turns «em into crispy critters.»
Dette må jo være en av de desidert kuleste måtene å oppsummere en blodsuger på i filmhistorien! All ære til Carpenters sylskarpe tekst, og ikke minst til James Woods som leverer denne monologen med en helt rå innlevelse. Derfor er det slett ikke rart at jeg satt og digget hvert eneste sekund inne i kinomørket.
Rå gitarriff og legendariske fjes
Carpenter fortsetter heldigvis tradisjonen med å styre alt bak kameraet selv. Resultatet er en ren fryd for oss som ser på. I tillegg er musikken helt hemningsløst fantastisk. Scoret byr på vanvittige temaer med seige gitarer, røffe synther, drivende trommer og en bass som drar deg helt ned i kjelleren.
Videre er regissøren en sann mester i å samle de aller beste skuespillerne. Vi finner den unike James Woods i hovedrollen, sterkt flankert av Daniel Baldwin som hans lojale sidekick. Dessuten gjør Thomas Ian Griffith (kjent fra Cobra Kai) en formidabel innsats som den ultimate skurken. Til slutt fylles skjermen av storheter som Maximilian Schell som Vatikanets kardinal, Twin Peaks-stjernen Sheryl Lee, og Tim Guinee (fra Stargate SG-1) som den unge presten. Til og med en ung Chad Stahelski dukker opp som vampyrmester i kulissene!
«Let me just ask you one thing. After 600 years hows that dick working? Pretty good?»
Ryktet sier at dette var filmen som fikk Carpenter til å fortsette som regissør. Han hadde egentlig planer om å trekke seg tilbake for godt. Heldigvis holdt han koken, noe både jeg og utallige andre fans er evig takknemlige for. På den andre siden trenger jeg knapt en unnskyldning for å sette på denne perlen. Jeg drar den gjerne frem med noen års mellomrom, utelukkende for å synke ned i sofaen og nyte mesterverket på nytt.
Push play…
«Can I ask ya somethin, Padre? When I was kickin your ass back there… you get a little wood?»