Sommer-blockbusterens fall
Av Ator – kongen av 80-tallet!
Sommeren er tiden der man endelig kan se frem mot store filmopplevelser i kinomørket. Å nyte en storslått film på det enorme lerretet er en helt fantastisk opplevelse. Fenomenet går som kjent under navnet «Summer Blockbuster».
Selve konseptet ble født sommeren 1975. Regissør Steven Spielberg slapp da løs Jaws (Haisommer) på et skrekkslagent publikum. Folk gikk mann av huse for å kjenne på den nye sommerskrekken. Myntene klirret enormt i kinokassene verden over. Dermed var selve malen for den moderne sommerfilmen skapt.
Slik fortsatte det gylne eventyret i årevis. De store studioene kjørte på med tungt skyts hver eneste sommer. Det glade 80-tallet ga oss uforglemmelige klassikere på rekke og rad. Regissører som John Landis og Richard Donner visste at dette var den rette tiden å lansere på. Ivan Reitman og John Hughes utnyttet også denne sesongen maksimalt.
Vi fikk perler som Raiders of the Lost Ark, Back to the Future og Ghostbusters. Ungdommene hadde fri fra skolen, og hva var vel bedre enn å tilbringe noen timer i en sval kinosal? Markedsføringen var tross alt skreddersydd for nettopp oss.
Filmtips, Pål Bang-Hansen og MTV-revolusjonen
Da jeg vokste opp, hadde vi ikke akkurat noen gigantisk kino i bygda. På sommeren var det utrolig langt mellom de virkelig store filmene. Ryktene gikk derfor på folkemunne fra dem som hadde besøkt større byer. Ellers hentet vi ivrig tips fra aviser eller fra vår alles kjære Pål Bang-Hansen i Filmmagasinet på NRK. Han rettet søkelyset mot filmene på premiereplakaten i juni og juli. Kritikeren informerte oss grundig om hva som kom til å bli en hit, og hva som var en ren kalkun.
Personlig hadde jeg likevel null peiling på hva dette maskineriet egentlig dreide seg om. Det var vel først sommeren 1990 jeg virkelig forsto hvor mye markedsføring som spilte inn. MTV kjørte da i gang det fantastiske programmet At The Movies. Opplegget var helt vilt! TV-kanalen presenterte den ene store Hollywood-filmen etter den andre. Vi fikk servert eksklusive intervjuer og fristende trailere gjennom hele sommeren.
Ekspertene kalte opprinnelig 1989 for den store oppfølger- og tegneseriesommeren. Men «boy, was that wrong»! Fra slutten av mai til august 1990 hamret studioene ut et helt gigantisk program. Vi fikk storslagne titler som Total Recall, Die Hard 2 og Gremlins 2: The New Batch. Jeg har knapt opplevd et lignende kinoprogram verken før eller siden.
Endrede vaner og sommerfilmens død
Har dette herlige sommerkonseptet forsvunnet helt i dag? Verden og samfunnet har i alle fall endret seg drastisk. Dagens ungdom – og voksne for den saks skyld – bruker fritiden sin på en helt annen måte. Folk lytter til lydbøker, ruller på TikTok og surfer på YouTube. Mobilen frister ofte mer enn å sitte inne i et mørkt rom i ferietiden. (Hvis du har kommet så langt i denne artikkelen, sitter du sikkert med mobilen foran deg nå!).
Flere av dagens regissører og studioer har forstått denne endringen. De har i stor grad flyttet lanseringsvinduet sitt fra sommeren og frem mot julehøytiden. Det startet vel for alvor da Peter Jackson lanserte sin The Lord of the Rings-trilogi i desember på tidlig 2000-tall. Disney har ført tradisjonen videre ved å slippe de nyere Star Wars-filmene rundt samme tid. Regissør James Cameron gjør akkurat det samme med sine Avatar-filmer. Standarden som ble satt for over 50 år siden, virker rett og slett å være byttet helt ut.
Nolan og Spielberg
I år må jeg ærlig innrømme at kinoprogrammet ikke frister på samme måte som da jeg var ung. Jeg løper nok ikke først i køen for nye storfilmer i superhelt- eller animasjonssjangeren. Mulig jeg er litt vel kritisk nå. Et par titler lokker jo litt, men den gode, gamle sommer-megasatsingen føles «long gone».
Det er fortsatt bare et fåtall regissører som har troen på sommerkonseptet. Christopher Nolan er en av dem. Det samme gjelder mannen som lanserte hele ideen: Spielberg. Jeg håper han setter seg bak kameraet igjen og gir oss en Jurassic Park-film verdt å toppe sommeren med. Det må skje før kyniske selskaper setter klørne i franchisen og melker den som en tørr ku i en bås.
«Everything the same. That’s the way I like it. I get attached to things, Reggie!»