Barten, frityrfett og VHS: Da Burt Reynolds gikk over til mørk action
Med frityrfett i håret og en dash bartsjampo, er vi i gang. I dag snakker vi om VHS-sjappas mest kjente mann. Det er naturligvis selveste Burt «Barten» Reynolds.
De som så Deliverance på NRK Nattkino i 1987, husker ham godt. Da manglet han ironisk nok bart. Likevel var det sjappefilmene som skapte kjærligheten vår til mannen. Alle har vel lånt Smokey and the Bandit opptil flere ganger?
Vi elsket humoren, stuntene og kjemien. Hva dro oss mot filmene hans som viljeløse sauer? Kanskje var vi bare oppslukt av det visuelle. Det er vanskelig å sette fingeren på denne trekkraften.
På den andre siden skifter de fleste smak etter hvert. Derfor markerte hans mørkere regissørbidrag et skifte for oss. Vi fant riktignok fortsatt Hooper og City Heat i humorhylla. Videre på 80-tallet gikk han derimot over i hardkokt action. Resultatet ble tøffere utgivelser som Rent-a-Cop og Malone.
Dagens to støvete skatter har han regissert helt selv. Naturligvis plasserte han seg også midt i skuddlinjen.
Sharky’s Machine (1981) – Sharky’s Elite
«You know Frisco, when we used to flush the toilet upstairs, we always wondered where it came to…»
Narkotikasersjant Tom Sharky tabber seg brutalt ut. En razzia ender med tragisk dødsfall. Dermed degraderes han til politiets mørkeste kjeller. Der snubler han over en eksklusiv prostitusjonsring. Han begynner å overvåke luksusgledespiken Dominoe. Det viser seg at makteliten trekker i trådene. Sharky utvikler farlige følelser for objektet sitt. Snart begynner en sadistisk leiemorder å rydde opp. Da må Sharky risikere alt for å beskytte henne.
I lenestolen bak kamera sitter Burt Reynolds (Paternity) godt tilbakelent. Han legger en herlig dyster stemning over storbyen Atlanta. Dessuten serverer Al Capps (Stroker Ace) og Bob Florence (Midnight Madness) et beintøft lydspor. Jazztonene rammer perfekt inn byens skyggeside.
I tillegg kryr det av dyktige folk foran kamera. Vi får nyte prestasjonene til Rachel Ward (Night School) og Vittorio Gassman (The Terrace). Brian Keith (After the Rain) og Charles Durning (Cop) leverer også varene. Videre dukker Bernie Casey (Rent-a-Cop) og Henry Silva (Nico: Above the Law) opp for å kaste glans.
«Sharky, I hit his ass. He’s got four bullets in him, and the fucker won’t go down.»
Stick (1985)
«Why don’t you push real hard… you may hit the water.»
Biltyven Ernest «Stick» Stickley er nettopp løslatt. En venn drar ham ufrivillig inn i en narkotikahandel. Avtalen går naturligvis skikkelig til helvete. Vennen blir myrdet av en livsfarlig albino-leiemorder. Stick må flykte for livet. Han er nå et farlig vitne. En gal kartellsjef krever derfor hodet hans på et fat. For å lure ham frem, kidnapper skurkene datteren hans. Dermed er helvete løs. Stick setter kursen rett mot skurkenes hovedkvarter for å kjempe.
Filmen er basert på en bok av selveste Elmore Leonard. Burt Reynolds sitter fortsatt knallhardt plantet i registolen. Denne gangen tar han oss med til Floridas skitne bakside. Der viser han frem ekte, usminket vold.
Videre leverer Joseph Conlan (Chained Heat) dundrende orkestertoner. Barry De Vorzon (Mischief) bidrar også på musikkfronten. Dette balanserer utmerket mot Reynolds’ hardtslående filmatisering.
Som vanlig deler hovedpersonen skjermen med solide navn. Rollegalleriet byr på Candice Bergen (Rich and Famous) og George Segal (Carbon Copy). Også Charles Durning (Solarbabies) og Dar Robinson (Cyclone) dukker opp. Til slutt finner vi Castulo Guerra (A Fine Mess) og Alex Rocco (Gotcha).
«What’s a boomerang that doesn’t come back? It’s a Stick.»
Dette er to mørke, undervurderte filmer. De er laget av mannen vi egentlig kjente best fra komediene. Avslutningsvis kan jeg bare si én ting. Takk vår skaper for at vi slapp å se filmen Cop and a Half (1993). Beklager, Mac! Man skal lete uhorvelig lenge etter søppel av det kaliberet.
«What about a black Trans-Am? No, that’s been done.»