Goonies: Skattejakt, skurker og ekte VHS-magi

«First you gotta do the truffle shuffle.»

Året er 1986. Verden følger med på nyhetene mens massive ulykker dominerer overskriftene. Først har vi den amerikanske romfergen Challenger, som eksploderer bare sekunder etter oppskytingen. Deretter følger Tsjernobyl-ulykken, som utløser livsfarlig atomnedfall over gigantiske områder. Videre kommer sommeren, og folk sitter klistret til TV-skjermen for å se VM i fotball. Argentina stikker av med trofeet, godt hjulpet av et mildt sagt suspekt mål fra legenden Maradona.

For oss som var unge, var det imidlertid noe helt annet som fenget mer enn Dagsrevyen. En spesiell film ble lansert på video, og det var slett ikke hvilken som helst film. The Goonies var et ekte sjørøver- og skattejakteventyr fra selveste Steven Spielberg. Han stilte riktignok som produsent, ettersom Richard Donner satt trygt i registolen. Dette er kanskje unødvendige fakta ifølge mange jeg kjenner. Likevel er det akkurat slike detaljer hodet mitt husker langt bedre enn hva pokker jeg hadde til middag i forrige uke.

de absolutte høydepunktene

«Hey I’ve got a great idea you guys! Slick shoes!»

The Goonies sto igjen som et av de absolutte høydepunktene for oss i venneflokken som elsket film. Vi kunne nemlig sammenligne oss selv med karakterene. Da tenker jeg ikke på sosial status eller livssituasjon, men rett og slett på alderen til gjengen på skjermen. Det var som om filmen snakket direkte til oss. Dessuten – hvem liker vel ikke en skattejakt? Slenger du i tillegg inn skurker, en bekmørk sjørøverhistorie og dødelige feller, så har du en ren innertier. Jeg vet at jeg har sett denne utallige ganger, og jeg er garantert ikke alene om det.

«The marijuana goes in the top drawer. The cocaine and speed go in the second drawer. And the heroin goes in the bottom drawer. Always separate the drugs.»

En skattejakt på liv og død

I den regntunge havnebyen Astoria står kompisgjengen «The Goonies» overfor sin aller siste helg sammen, ettersom kyniske entreprenører skal jevne nabolaget med jorden for å bygge en golfbane. Men når gjengens uformelle leder, Mikey, tilfeldigvis finner et eldgammelt skattekart på loftet, signert den beryktede sjørøveren «One-Eyed» Willie, øyner de et syltynt håp om å kjøpe tilbake hjemmene sine. Dermed starter et heseblesende kappløp under jorden. Gjengen må imidlertid ikke bare navigere forbi piratens dødelige, eldgamle feller. De har også den blodtørstige, rømte skurkefamilien Fratelli hakk i hæl, for ikke å snakke om Mikeys storebror, Brand, som raser rundt for å filleriste hele gjengen.

Ekte filmhåndverk trosser tidens tann

«Heh, if you hit the wrong note, we’ll all «B flat!'»

Jeg vet nesten ikke hva mer jeg kan si, annet enn at historien vi får servert er ekte, ufiltrert underholdning. Fra de aller første åpningsminuttene kjører de knallhardt på med humor, action og fantastisk musikk. Vi blir umiddelbart introdusert for alle karakterene på løpende bånd, og vi krever umiddelbart mer.

Noen vil kanskje stille spørsmål om denne filmen holder seg like godt i dag, spesielt med tanke på stilart og mangel på moderne effekter. Til det kan jeg bare svare at en slik film vil fenge både store og små nøyaktig like mye i dag som på 80-tallet. Følgelig får jeg sikkert pepper for disse ordene, men slike klassiske eventyrfilmer trumfer det meste. Enkelte vil kanskje avfeie det som utdatert. Shit au, sier jeg. Du finner ikke noe bedre, selv om Hollywood spytter inn millioner av dollar i CGI og trykker «The Rock» inn i miksen. (By the way, jeg likte Jungle Cruise – der sa jeg det. Skrevet er skrevet, men man kan uansett ikke sammenligne de to).

MesterE bak kameraet

«Do you remember the time we were going to get your teeth fixed and we spent all of the money on Francis’s toupee?»

For å holde ut med en hel gjeng unge skuespillere på et filmsett, trenger du riktig mann bak kameraet. Richard Donner er utvilsomt den mannen. Hvis han klarte å bevare roen under innspillingen med lille Harvey Spencer Stephens i The Omen, så har han utvilsomt tålmodighet til å håndtere den yngre generasjonen her. Han skulle opprinnelig regissere The Lost Boys etterpå, men valgte heller å produsere. Resten av den historien taler for seg selv.

Som nevnt har vi blockbuster-mesteren Steven Spielberg på produsentsiden. Følgelig merker vi raskt det lekne innholdet. Magien har den ypperlige Spielberg-følelsen som enhver god eventyrfilm bør ha. I tillegg elsker jeg den subtile linken til Gremlins, som er elegant puttet inn via en enkelt setning:

«Just like that last prank about all those little creatures that multiply when you throw water on them?»

Magiske toner og en stjernespekket rolleliste

Fra de første tonene slår inn, blir vi regelrett blåst av banen. For et perfekt soundtrack vi får servert! Dave Grusin gir oss et utrolig rikt spekter av filmmusikk. Jeg har hørt mye på denne plata. Du får fartsfylte toner, rolige og deilige temaer, før du plutselig glir over i et mye mer voksent, orkestralt landskap. Dette er ren magi for ørene.

«Hey, kid. I want you to spill your guts, tell us everything.»

Videre gir den praktfulle rollebesetningen oss minner for livet. Se bare på disse navnene:

• Sean Astin (Mikey): Huskes for alltid som Samwise Gamgee i Lord of the Rings.
• Josh Brolin (Brand): Dukket opp året etter i skateboard-filmen Thrashin».
• Jeff Cohen (Chunk): Leverte uforglemmelige øyeblikk og dukket senere opp i Amazing Stories.
• Corey Feldman (Mouth): Gikk rett videre til braksuksessene Stand by Me og The Lost Boys.
• Kerri Green (Andy): Sjarmerte oss videre i filmen Lucas.
• Martha Plimpton (Stef): Havnet i Cannon-arkivet med filmen Shy People.
• Ke Huy Quan (Data): For alltid ikonisk som Short Round i Indiana Jones and The Temple of Doom.

I tillegg har vi den fantastisk skumle skurkefamilien:

• Anne Ramsey (Mama): Den horrible mammaen i Throw Momma from the Train.
• Joe Pantoliano (Francis): Huskes godt som den sleipe halliken i Risky Business.
• Robert Davi (Jake): Kjent fra «cookie»-filmen Traxx, og vi kan ikke glemme hans superskurkrolle i Licence to Kill.
• John Matuszak (Sloth): NFL-spilleren som, under lag på lag med sminke og lateks, leverte en hjertevarmende og solid prestasjon.

«I’m setting booty traps.»

Livet etter barndommen

Å se denne filmen som barn, for deretter å se den igjen som voksen, gir to helt ulike oppfatninger. Jeg prøver ikke å være en dyp analytiker, men filmen inneholder elementer og dialoger som stikker dypere enn man først skulle tro. I en nøkkelscene sier Mikey følgende:

«The next time you see sky, it’ll be over another town. The next time you take a test, it’ll be in some other school. Our parents, they want the best of stuff for us. But right now, they got to do what’s right for them. Because it’s their time. Their time! Up there! Down here, it’s our time. It’s our time down here.»

Dette fungerer strålende som en motivasjonsboost for gjengen der og da. Likevel føler jeg i ettertid at sitatet perfekt beskriver livet etter barndommen.

Plutselig står man der med nye skoler, nye steder på grunn av jobb, og en helt annen måte å leve på. Akkurat som Peter Pan legger man gradvis til side lekene og tingene man gjorde som barn, og trer inn i de voksnes ansvarsfulle verden. For min egen del tenker jeg ofte på lidenskapen for film. Interessen er absolutt ikke borte. Jeg sliter bare med å finne den samme, grenseløse tiden til å dyrke den, slik jeg bare kunne kjøre på med i barndommen.

Tar jeg feil, eller har jeg rett i å analysere en eventyrfilm på et dypere nivå enn det den utgir seg for å være? Uansett skal denne VHS-klassikeren snart snurre på skjermen i stua igjen. Jeg skal nyte den nøyaktig slik jeg har gjort ved hver eneste visning.

For mottoet er og forblir…

Goonies never say die.