Halloween II (1981) | Mer blod, mer rock «n» roll

«Call the police! Tell the sheriff I shot him!»

Oppfølgeren som skrudde opp volumet

John Carpenter er utvilsomt mest kjent som en genial regissør. Hva gjør imidlertid et mektig studio når en film blir en gigantisk braksuksess? Joda, de forlanger naturligvis en oppfølger. Siden Halloween ble et slikt enormt fenomen, var det utvilsomt bare et tidsspørsmål før pengesekken bak krevde mer blod.

Carpenter selv hadde egentlig ikke lyst til å lage en fortsettelse. Likevel ble han med for å skrive manus og fungere som produsent sammen med Debra Hill. Tommy Lee Wallace var opprinnelig Carpenters førstevalg i regissørstolen. De var gode, gamle venner, og Carpenter ønsket ham virkelig der. Wallace valgte imidlertid å stå over, og dermed gikk muligheten videre til nykommeren Rick Rosenthal.

«What is it you guys usually do? Fire a warning shot, right?»

Fra ballett til beinhard rock «n» roll

Jeg hadde akkurat sett den første filmen, så en blodig fortsettelse var midt i blinken for meg. Denne utgivelsen hadde rett og slett mer av alt. Mens originalen beveget seg sakte og elegant som en mørk ballett, kjørte denne oppfølgeren på som en bråkete rock «n» roll-låt. For å være helt ærlig, likte jeg faktisk denne aller best første gang jeg så den. Man må imidlertid huske at man opplever film på en helt annen måte når man er ung og sulten på action. Uansett var dette en utrolig verdig oppfølger. Selv om Carpenter ikke sto bak kameraet, fikk man følgelig den velkjente, iskalde vibben. I tillegg holdt historien seg bemerkelsesverdig tro mot den mørke stilen.

«I shot him six times! I shot him in the heart, but… he’s not human!»

Marerittet fortsetter på sykehuset

Handlingen fortsetter brutalt nok i det nøyaktige sekundet forgjengeren sluttet. Michael Myers, selve inkarnasjonen av ren ondskap, er skutt seks ganger av dr. Loomis, men liket har utrolig nok forsvunnet sporløst. Videre blir en skadet og traumatisert Laurie i all hast kjørt til Haddonfield Memorial Hospital. Her får den nådeløse skyggen et helt nytt, klaustrofobisk jaktterreng i de dårlig opplyste korridorene. Mens Loomis og sheriff Brackett desperat finkjemmer nabolaget, fortsetter følgelig morderen sin blodige nedslakting på sykehuset for å fullføre det grufulle oppdraget. Samtidig lurer en bekmørk og sjokkerende hemmelighet i kulissene.

«It’s time, Michael.»

Ekstra guffe og udødelig musikk

Carpenter står heldigvis bak soundtracket også her. Dermed bygger han mesterlig videre på det fantastiske lydbildet som han startet på tre år tidligere.

Videre skrev Carpenter og Hill inn betydelig mer vold og blod i dette manuset. I ettertid har det kommet frem at de så hva Rosenthal opprinnelig hadde filmet, og de var slett ikke fornøyde med den labre spenningen. Følgelig ble det skutt ekstra materiale, og filmen ble klippet brutalt om for å gi betydelig mer guffe. Dette falt overhodet ikke i smak hos Rosenthal. Han følte at filmopplevelsen mistet hans egen, opprinnelige visjon.

Uansett skapte denne utgivelsen en enorm, videre interesse for fenomenet Michael Myers. Vi snakker tross alt om en stum, ond og ustoppelig kraft som kan skremme vettet av absolutt hvem som helst.

«If that wasn’t Michael Myers burning up in that car, then a lot of other kids are going to be slaughtered tonight.»

Et kjært gjensyn med Haddonfield

For å drive historien perfekt videre, dukker heldigvis de samme, kjære rollefigurene opp. Vi får et knallsterkt og kjent gjensyn med Jamie Lee Curtis, Donald Pleasence og Charles Cyphers. Som nye og friske innslag har vi nykommerne Lance Guest, Pamela Susan Shoop og Leo Rossi.

Jeg føler personlig at filmen oser av storhet, selv om Carpenter strengt tatt ikke tar kreditt for selve regien. Den er rett og slett et absolutt must for alle Carpenter-fans. Til slutt må jeg slenge med en liten «fun fact». På 30th Anniversary Edition Bluray-utgivelsen fra Universal skippet de den klassiske Moustapha Akkad-logoen. Den byttet de heller ut med sin egen «Universal and MCA Company Presents». Dette falt absolutt ikke i god jord hos alle puristene der ute.

«You don’t know what death is!»