Halloween – Natten da morderen kom
«I met him, 15 years ago; I was told there was nothing left; no reason, no conscience, no understanding in even the most rudimentary sense of life or death, of good or evil, right or wrong. I met this… six-year-old child with this blank, pale, emotionless face, and… the blackest eyes – the Devil’s eyes. I spent eight years trying to reach him, and then another seven trying to keep him locked up, because I realized that what was living behind that boy’s eyes was purely and simply… evil.»
Kongen av alle slasher-filmer
Jeg skulle gjerne skrytt av at jeg opplevde dette mesterverket på direkten. Det ville imidlertid vært en hvit løgn. Filmen rullet faktisk ikke over skjermen min før jeg var rundt 13 år gammel, helt på tampen av 80-tallet. Av en eller annen grunn appellerte ikke VHS-coveret til meg den gangen. Derfor endte jeg altfor ofte opp med å leie ujevne actionbånd fra Cannon Films i stedet. Likevel, da jeg omsider fikk denne godbiten i videospilleren, skjønte jeg raskt hva jeg hadde gått glipp av. Både scener og musikk traff meg beinhard. Følgelig spilte den hensynsløst på alle mine nerver.
«He’s gone! He’s gone from here! The evil is gone!»
POV-kamera og en sjokkerende åpning
Dette er på ingen måte en typisk slasher-film slik vi kjenner dem i dag. Da den kom ut i 1978, leverte den derimot noe helt nytt og banebrytende. Måten den ble filmet på er rett og slett mesterlig. I den legendariske åpningsscenen får vi først se alt fra morderens egen synsvinkel. Deretter dras kameraet nådeløst bakover. Identiteten avsløres endelig, og vi ser en liten, uskyldig gutt med en blodig kniv i hånden. Denne vanvittige starten setter umiddelbart standarden.
«It was the Boogeyman.»
Den hvite masken vender hjem
Etter å ha knivstukket sin egen søster til døde på Halloween-natten i 1963, tilbringer Michael Myers femten år på en psykiatrisk institusjon. Marerittet starter for alvor når den ansiktsløse morderen rømmer og vender tilbake til hjembyen Haddonfield, hvor han raskt retter blikket mot den naive skolejenta Laurie Strode. Videre starter en desperat katt-og-mus-lek hvor hans tidligere psykiater, dr. Loomis, og byens sheriff desperat forsøker å stoppe den rene ondskapen før helvete bryter løs.
Snikende frykt og udødelig musikk
Carpenter forstår nøyaktig hvordan man bygger opp ekte, gnagende redsel. I tillegg bruker han selveste allehelgensaften som det perfekte, dystre bakteppet. Her er det faktisk ikke mengden blod og gørr som skaper frykten. Tvert imot lar han vår egen fantasi spille på lag med skyggene. Vi lurer hele tiden på hvor morderen vil dukke opp neste gang. Denne krypende følelsen av at han alltid overvåker deg, er ufattelig fascinerende.
«You’ve fooled them, haven’t you, Michael? But not me.»
Multitalentet Carpenter vet virkelig hvordan ting skal gjøres. Manuset er skrevet i et beintøft og perfekt samarbeid med Debra Hill. Som om ikke det var nok, står regissøren selv bak det udødelige soundtracket. De pulserende tonene løfter filmen høyere enn himmelen. Følgelig skapes den ultimate, uhyggelige stemningen man alltid lengter etter i sjangeren.
Et stjernegalleri av dimensjoner
Rollebesetningen er hentet rett fra øverste hylle. Vi får se Jamie Lee Curtis i sin aller første, store rolle. Denne prestasjonen ga henne raskt den velfortjente tittelen som verdens «Scream Queen». Videre leverer den mektige Donald Pleasence en fantastisk prestasjon. De velkjente Carpenter-gjestene Nancy Kyes og Charles Cyphers gjør også mesterlige figurer i dette dystre universet.
«Death has come to your little town, Sheriff.»
Når noen nevner ordet Halloween i dag, er det alltid denne filmen som umiddelbart popper opp i hodet mitt. Det sier utrolig mye om hvor dypt filmen stikker, og hvor mange sterke følelser den bringer med seg. Hva annet kan man egentlig si?
«Mr. Sandman, bring me a dream»