Ordinary People (1980) – Filmomtale av eit ærleg meisterverk
Ordinary People (1980) frå regissør Robert Redford er ein av åttitalets aller beste dramafilmar. Eg har ikkje sett den på førti heile år, men no traff eg han på akkurat riktig tid. Filmen handlar om familie og dødsfall, men mest om psykisk sjukdom. I den anledning kjem eg til å opne meg litt i same slengen.
Timothy Hutton spelar Conrad, yngste son til Calvin (Donald Sutherland) og Beth (Mary Tyler Moore). Storebroren og eldstesonen døydde i ei ulukke der Conrad også var med. Filmen startar rett på sak når Conrad jobbar seg tilbake til det normale livet etter eit sjølvmordsforsøk og fire månader på sjukehus. Calvin fiksar han ein psykolog, Dr. Berger, spelt av Judd Hirsch. Faren er opptatt av at sonen skal bli betre og ha det bra. Men mora Beth, knust av favorittsonens død, prøvar å feie problema under teppet og er framandgjort overfor både sonen og ektemannen sin.

Korleis lukkast Robert Redford så godt i regidebuten sin?
Robert Redford vann Oscar for sin regidebut. Av alle typar filmar hadde eg aldri sett føre meg at han var involvert i eit slikt imponerande verk. Timothy Hutton vann også Oscar, så velfortent. Sutherland og Moore spelar også fantastisk. Denne filmen er alle skodespelarars våte draum: ein film om noko ekte og viktig, som er heilt enkelt og reint drama.
I opningssekvensen med rulleteksta var det null musikk. Eit uvanleg grep for ein Hollywood-dramafilm. Faktisk er det lite filmmusikk som prøvar å røre ved følelsar. Redford brukar heller klassisk musikk til visse sekvensar som krev det, og dette er utruleg smart, for ein slik type film om tunge tema som sjølvmord og depresjon treng ikkje eit rørande tema midt oppi det heile!
Filmen handlar om vanlege folk. Øvre middelklasse, vel å merke. Men eg likte kor miljøskildra alle var. Kor bra fanga familiedynamikken var, og alle selskapa foreldra gjekk på som var totalt overfladiske – slik mora Beth ville ha det! Hennar verd var no blitt fullstendig overfladisk, fordi ho ikkje taklar å møte sanninga ansikt til ansikt.

Kva gjer filmen så treffande om psykisk sjukdom og terapi?
Som ein person med psykiske vanskar var eg hundre prosent observant! Conrad sluttar på svømmelaget. Han klarar ikkje å late som lenger. Å ta på seg «friskemaska» og late som alt er a-okay. Nei, Conrad trekker seg tilbake for å sleppe alt det der. Denne vegen har eg også tatt. Ein brukar enormt mykje krefter på å late som, og det er uunngåeleg at vegen fører til isolasjon.
Eg likte korleis Conrad vakna då han traff ei venninne frå sjukehusopphaldet. Endeleg, nokon som forstår han. Nokon som står i same sko. Slik er det jo, ein føler seg normal med andre med same sjukdom. Ein kan puste og vere seg sjølv. Denne scena var kort, men veldig effektiv.
Time hos psykologen
Det beste av alt: alle scenene med psykologen Berger og Conrad. I heisa like før første timen er han dritnervøs og trenar på kva han skal seie. Eg hugsar kor nervøs eg var. Å gå rett inn til framande og opne seg sjølv, og svare på spørsmål. Heilt naturleg å gå i forsvar med ein gong ein kjem inn døra, slik Conrad gjorde.
I filmen tok det naturleg nok ikkje lang tid før Dr. Berger og Conrad fann tonen og den ekte praten starta. Dette gjennombrotet mellom pasient og lege. Med meg tok det cirka 14 månader før eg følte at: no skjer det noko, no har vi noko å jobbe med. Etter to år med min psykolog har eg ikkje anna å seie enn at eg er så takknemleg at eg ikkje har ord. Kjemi er så viktig, og det lyser det av i filmen mellom Dr. Berger og Conrad.

Kvifor er stillheit den største gifta i ein familie?
Ordinary People er også knallflink til å formidle korleis mental sjukdom er tabu! No i desse dagar er det mykje mindre tabu enn på åttitalet. Scenene der svømmetrenaren eller vennene til Conrad ikkje forstår – for det er HEILT umogleg å forstå når ein ikkje har gått eller går gjennom det. Det er som å leve i to verder. Eg føler eg ikkje deltek i samfunnet lenger, at eg står på sidelinja og ser på alle andre spele livets kvardag. Det skal eg love, er ikkje lett.
Mora Beth blir sint på ektemannen Calvin når han i selskap snakkar om at sonen går til psykolog; for det er noko som skal haldast privat og aldri snakkast om til andre enn nærmaste familie, knapt dei ein gong. Dette er sjølvsagt å be om bråk. Stillheit er den største gifta i ein familie. Null kommunikasjon om kjensler og følelsesliv drep relasjonar. Og det beste er å vere open om det, utan tvil.
Beth er på ein måte antagonisten i filmen. Dette er uvanleg, at mora er den som er rota til mykje vondt. Men slit Beth berre så kraftig, så tungt, at ho ikkje klarar å ta opp kampen? Ho mislikar at sonen går til psykolog, og alt ho vil er å drage med Calvin på overfladiske festar, reise på ferie og spele golf. Så slepp ho dei tunge timane. Som Calvin, prøvar vi å forstå ho og då blir tankane «er det min feil». Kva om ho berre var ein rein narsissist?
Her var mange knallgode scener med sterke karakterar. Eg likte romansen som oppstod mellom Conrad og jenta frå skulen, Jeannine, spelt av den alltid fantastiske Elizabeth McGovern. Noko typisk: her skal han fortelje henne på ein kafé om noko alvorleg, men blir avbroten av ein gjeng galningar. Ho ler, han feiltolkar – misforståingar og tilfeldigheiter, på feil plass, feil tid.

Kvifor elskar vi Hollywood sitt «katartiske gjennombrudd»?
Det einaste negative, i positiv forstand, er korleis Hollywood alltid løyser siste akt i slike gå-hos-psykologen-filmar. Nemleg «katartisk gjennombrudd». Scena der psykologen etter tid gir pasienten nok innsikt til at ei forløysing kan kome! Det skjedde i Good Will Hunting (1997), og ikkje minst skjedde det i The Prince of Tides – hugsar du scena der Nick Nolte kollapsar fullstendig i Barbra Streisands armar og blir forløyst? Alle psykiske problem forsvinn rett ut, og pasienten er evig kurert. Eg digga forresten den sistnemnde filmen i si tid!

Eg skulle berre ønske det var slik, at psykologen fann ein nøkkel som opna ei magisk dør og alle problem berre flaug ut av rommet, og etter to timar med grining og klemming av psykologen så var ein frisk igjen. Nei, slik fungerer det ikkje. Kanskje i nokre tilfelle, men eg nektar å tru det er slik for dei fleste mentalt sjuke. Det sagt, føretrekker eg denne Hollywood-endinga. At der er håp.
Gi meg ein Hollywood-ending, og eit katartisk gjennombrudd. Eg elskar katartiske gjennombrudd! Eg vil ha «It’s not your fault, it’s not your fault, it’s not your fault» komande frå kjeften til Robin Williams, og ein Matt Damon som bryt saman og får sitt endelege «It’s not your fault»-katartiske gjennombrudd. Fantastisk.
Konklusjon: Sterk anbefaling!
Ordinary People er ingen «ordinary» Hollywood-film. Den er svært edrueleg, og fantastisk god. Har du ein relasjon som slit med psykiske problem, set på denne filmen. Den er knallgod, og eg kan ikkje anbefale han nok!
Terminal-pila: ◀◁
80s Action David Lynch FilmNoregRundt hottast John Carpenter netflix profil Sci-Fi slakt Spooktober 2026 Stephen King Stranger Things Thor Dahlstrøm VHS Walter Hill
