Starman (1984): En John Carpenter-perle
Denne filmen fører meg rett tilbake til glansdagene på Video Vest. Der gikk vi rundt og studerte alle de tøffe coverne i timevis. Jeg tror det var påsken 1986. Da lånte vi en av de klassiske Moviebox-maskinene og en solid bunke filmer. Videobutikkene kjørte alltid tilbudet «lei i to døgn, betal for ett» i høytidene. Derfor var lykken enorm da jeg falt pladask for coveret fra Video Trade. Følgelig havnet Starman brennkvikt i lånebunken.
«I watched you very carefully. Red light stop, green light go, yellow light go very fast.»
Mer enn bare en E.T.-kopi
Under oppveksten tenkte jeg mye på hvem denne John Carpenter egentlig var. Det tok en liten stund før jeg skjønte den sanne storheten hans. Jeg hadde jo sett flere av filmene hans tidligere. Likevel er det ikke alltid så enkelt å legge sammen to pluss to når man er ung. Alle snakket om E.T. på den tiden, men jeg fikk aldri muligheten til å se den på kino. I tillegg dukket det opp flust av lignende alien-filmer i kjølvannet av den suksessen.
Jeg forventet egentlig en hardkokt film stappfull av action. På den andre siden ga Starman meg noe helt annet og dypere. Jo lenger ut i handlingen jeg kom, desto mer fokusert og fascinert ble jeg. Vi gikk fra noe mystisk til noe skremmende, for så å føle en ekte sympati for denne ukjente skapningen. Videre var det helt spesielt å oppleve en film som blandet så mange sjangre med herlige, komiske innslag.
Jakten på redningen
Når romsonden Voyager 2 inviterer til kontakt, krasjlander et fredelig romvesen i Wisconsin og tar formen til Jennys nylig avdøde ektemann. Sammen legger de ut på en desperat, tikkende flukt tvers over USA mot Nevadaørkenen for å nå redningsskipet hans, med nådeløse myndigheter hakk i hæl.
«Do you seriously expect me to tell the President that an alien has landed, assumed the identity of a dead housepainter from Madison, Wisconsin and is presently out tooling around the countryside in a hopped up orange and black 1977 Mustang?»
Hjerte, sjel og stjerneskuespill
I ettertid har jeg sett filmen mange ganger. Hver gang finner jeg noe nytt som fascinerer meg. Dette mesterverket er briljant utført av Carpenter. Han toner virkelig ned tempoet og lar de følelsesmessige øyeblikkene bære historien. Han skrev ikke manuset til denne selv. Likevel leverer Bruce A. Evans – mannen bak Stand By Me – en utrolig emosjonell og sterk tekst.
Rollebesetningen er i tillegg helt avgjørende for å ro i land en slik film. Her har Carpenter samlet noen fantastiske talenter. Jeff Bridges sikret seg en velfortjent Oscar-nominasjon for hovedrollen. Vi får også et gledelig gjensyn med Karen Allen fra Raiders of the Lost Ark, Charles Martin Smith fra The Untouchables, og selvfølgelig stamgjesten George Buck Flower.
Symfoniske romfartstoner
Musikken overlot Carpenter denne gangen til den eksemplariske Jack Nitzsche. Han skapte tidligere magi i filmer som One Flew Over the Cuckoo’s Nest. Her settes stemningen mektig med fullt orkester. Nydelige og storslåtte toner skaper selve rammen for det magiske eventyret som utspiller seg på skjermen.
En glemt perle i samlingen
Mange glemmer ofte Starman i Carpenters brede portefølje. Kanskje skyldes det at det skumle byttet plass med en menneskelig og varm vinkling. Noen ganger må man rett og slett tenke med hjertet og ikke hodet. Selv om dette var en solid studiofilm, klarte Carpenter likevel å bevare sine unike visjoner og sin velkjente tenkemåte.
Dette er en av mine absolutte skjulte favoritter fra hans regissørstol, og den står fjellstøtt ved siden av hans mer kjente klassikere. Filmen er et absolutt must på en bekmørk høstkveld under et varmt pledd.
«You’re not from around here, are you?»