Assault on Precinct 13 | John Carpenters råeste action
«This is a siege, a goddam siege»
Denne godbiten hadde opprinnelig gått meg fullstendig hus forbi. Muligens var det den blasse, norske oversettelsen på coveret, Siste natt på stasjon 13, som rett og slett ikke fristet? Jeg aner faktisk ikke den dag i dag. Likevel endte jeg til slutt opp med å låne filmen av en nabo på slutten av 80-tallet.
Jeg husker utrolig godt at vi skulle på en slags skoletur dagen derpå. Hvem tror du likevel ble sittende oppe og se film til langt på natt? Joda, det var meg. Planen var egentlig bare å se litt av starten. En slik hvit løgn må man imidlertid ta med en solid klype salt. Denne actionfylte spenningsfilmen gjorde at jeg raskt glemte alt som het tid. Å sove var bare å glemme så lenge filmen rullet over skjermen.
«Look at that, two cops wishing me luck. I’m doomed.»
Nådeløs beleiring på stasjon 13
Når en hevngjerrig gategjeng brutalt meier ned en uskyldig jente, tar faren loven i egne hender og flykter deretter inn på en nedlagt politistasjon. Følgelig starter en nådeløs og blodig beleiring, hvor isolerte politifolk og hardbarkede kriminelle tvinges til å samarbeide for å overleve natten mot en uendelig sverm av angripere.
«In my situation, days are like women – each one’s so damn precious, but they all end up leaving you.»
Klaustrofobi og rå brutalitet
Hele åpningssekvensen føles nesten som geriljafilming. Først blir man sittende i tenkehjørnet, men videre glir den over i en atmosfære som er fenomenal på klaustrofobi, spenning og ren brutalitet. Den filmatiske dansen er faktisk så mesterlig utført at man blir helt paff.
At dette var Carpenters første store prosjekt, er nesten vanskelig å tro. Den oser av prestisje, erfaring og en iskald oppbygging. Oppbyggingen er nemlig alfa og omega her. Carpenter starter rolig. Deretter øker han gradvis intensiteten jo lenger inn i marerittet vi kommer. Til slutt når han et vilt klimaks hvor man føler at man sitter innesperret i stasjonen selv.
Et multitalent bak spakene
Carpenter opererer som en perfeksjonistisk dirigent. Han passer alltid på fremdriften i filmen. Alt må stemme, og dette håndterer han følgelig på strak arm. At mannen er et multitalent, er bare fornavnet.
I tillegg til å gi oss strålende scener og intense skuddvekslinger, står han bak det superherlige soundtracket. Det dype synth-temaet gir liv til hvert eneste sekund av spilletiden. Et mektig og sammenhengende tema er rett og slett nøkkelen til suksess. Videre fullfører han hat-tricket med å skrive hele manuset selv.
«Detective, you run this precinct like chicken night in Turkey.»
Strålende skuespill og western-vibber
Han treffer også blink med rollebesetningen. Vi får knallsterke prestasjoner fra Austin Stoker fra Planet of the Apes-filmene og Darwin Joston, som Carpenter også jobbet med senere. I tillegg ser vi Laurie Zimmer i hennes aller første rolle. Carpenter-gjengangerne Charles Cyphers og Nancy Loomis dukker selvfølgelig opp, og til og med Carpenter selv snek seg med i en ukreditert rolle.
Dette er i bunn og grunn en nymotens utgave av Howard Hawks sin klassiker Rio Bravo. Carpenter holdt alltid Hawks tett til brystet som en stor inspirasjon. Han hadde tross alt drømt om å lage en vaskekte western.
«I go through all that, and his gun isn’t even loaded.»
Startskuddet for et imperium
Hadde han ikke laget denne bautaen, tror jeg neppe vi ville fått senere mesterverk som Halloween, The Fog og The Thing. Når det gjelder å stå fjellstøtt på egne ben, leverer Carpenter 10 av 10 på alle mulige punkter med denne utgivelsen. Hadde jeg hatt flere hender, ville filmen utvilsomt fått enda flere tomler opp.
«Why would anybody want to shoot at a police station?»