Vamp (1986): Neonlys, vampyrer og frityrstekt VHS-magi

Vampyrer var, og er fortsatt, en evigvarende salgsvare i filmverdenen. Vi som vokste opp på det glade 80-tallet, kunne fråtse i leiefilmer med helt rå omslag på videokiosken. Vi snakker om klassikere som Dracula, Salem’s Lot, Fright Night, Near Dark, The Hunger og Nick Knight. Ja, vi fikk til og med Lifeforce, som frekt nok kastet nakne romvampyrer inn i miksen.

Til og med NRK var med på notene dette tiåret. De satte nemlig opp Nosferatu the Vampyre på TV. Jeg lurer på om det var på Lørdagskinoen? Eller var det kanskje Mandagsfilmen? Det står litt stille i farten, men jeg husker svært godt bråket som fulgte i etterkant. Det ble alltid massiv kritikk i avisene når statskanalen våget å vise grøssere. «Uegnet underholdning!» sto øverst på klagelisten til det moralske norske folk. Sludder og vås, mener nå jeg.

Troll i kjelleren og en lyseblå boks fra Juno

Hvor var jeg? Jo, vampyrer, 80-tallet og leievideo! Nå er jeg tilbake på sporet. Enkelte vampyrfilmer gikk dessverre altfor raskt i glemmeboken, muligens fordi de ikke ble ansett som årets beste utgivelser der og da. Derfor er det flaks at jeg har mine egne underjordiske troll. Disse små «Oompa Loompaene» graver stadig frem glemte skatter som ligger skjult langt nede i dypet. Opp fra kjelleren, med frityrfettet glinsende på coveret, skal jeg i dag tipse om Vamp (1986).

«This isn’t a frat house, it’s a halfway house for morons!»

Jeg vet godt at filmen nylig har fått et velfortjent comeback på Blu-ray fra Arrow Video. Faktisk kjøpte jeg den selv på HMV i London for et par år siden. Likevel er det den gamle VHS-utgaven som sitter spikret i minnet fra første gang jeg så den. Det var et vaskeekte Juno-eksemplar i en lyseblå boks. Den hadde et dritstilig cover og en ubetalelig duft av frityr som slo mot meg da jeg åpnet kassetten hjemme i stua.

Filmen kom ut i en svært spesiell tid for sjangeren. Kinopublikummet hadde akkurat satt tennene i Fright Night året før. Videre lå 1987 rett rundt hjørnet, et år som skulle gi oss både The Lost Boys og Near Dark. Følgelig havnet stakkars Vamp i en slags ufortjent limbo midt mellom disse gigantene.

«Who’d you tell that you were coming here? Nobody tells anybody when they come to a joint like this! Quite a racket, huh? See, I run an essential service here… Waste disposal. Oh yeah! Look around, look who comes here. The sickies, the degenerates, the forlorn, the lowlifes, the fucking dregs of humanity wind up here and we take care of them. It costs you nothing.»

Strippeklubb fra helvete

Jeg skal prøve å unngå altfor mange 90-tallssitater her (80’s rules!), men jeg finner ikke bedre ord enn: «This, gentlemen, as they say, is where the plot thickens.»

For å bestå opptaksprøven i en studentforening, må kompisene Keith og AJ skaffe en stripper til festen. De overtaler dermed den nerdete vennen Duncan til å kjøre dem til den tvilsomme nattklubben After Dark Club. Dette stedet viser seg imidlertid å være et blodig skalkeskjul for en sulten vampyrklan, ledet av den eldgamle og forførende dronningen Katrina. Etter en hypnotisk og sensuell dans tar hun raskt livet av AJ og forvandler ham til en blodsuger. Dermed må Keith, Duncan og servitrisen Amaretto kjempe for livet gjennom et marerittaktig nabolag. Med både bisarre nattvesener, en psykotisk albinogjeng og en 2000 år gammel vampyrdronning i hælene, blir det en ren overlevelseskamp før solen står opp.

«Hey, you think I like this? Or them? They’re boring creeps! They don’t call them walking dead for nothing! Try talking to one of them sometime.»

Bedre enn sitt rykte

Kåte ungdommer, en eldgammel vampyr, beksvart humor og gale albinoer er jo en oppskrift på ekte underholdning. Hvorfor slo den ikke bedre an? Var filmen rett og slett for sær og lite gjennomtenkt? Eller ble den bare elendig markedsført og slaktet for dårlig skuespill før den i det hele tatt kom seg ut av startgropen?

Spørsmålene er mange, men jeg synes uansett at filmen er knallgod. Den er kanskje ikke den aller beste fra dette tiåret. Likevel er den milevis bedre enn den patetiske Once Bitten (1985) med Lauren Hutton og en ung, ukjent Jim Carrey.

«I’ll tell you why I’m testy. Today I was nearly hung, I got into a fight with a psychotic albino, I met a human pin cushion in the bathroom, I ate a cockroach, my best friend disappears and then I’m nearly assassinated by a runaway elevator! I’VE HAD A BAD DAY!»

Stjernelag foran og bak kamera

Regissør Richard Wenk hadde faktisk snust på temaet tidligere med kortfilmen Dracula Bites the Big Apple. I dag er han imidlertid mest kjent som manusforfatter for hardtslående actionfilmer som 16 Blocks, The Expendables 2 og The Equalizer, der Denzel Washington fikk briljere i ekte Liam Neeson-stil.

Musikken kommer fra den legendariske Jonathan Elias. Han jobbet tett med selveste John Barry på flere 80-tallsfilmer, inkludert James Bond-filmen A View to a Kill. Senere tok han styringen selv på kultfilmer som Tuff Turf og Parents. Her leverer han et lekent album som virkelig viser hans enorme, musikalske spennvidde.

«I love you, Keith. But all I can see right now is food… And I’m starving! You carry my next meal around with you in your veins!»