Musikk fra kjelleren: Kassettbånd og 80-tallets kvinnelige vokalister
Fra kjelleren kommer det sigende en herlig følelse av 80-tallet. Musikk var den gang som Thousand Island-dressing. Den kunne nemlig brukes på absolutt all mat fra gatekjøkkenet. Jeg savner litt den gamle tiden. Ikke misforstå meg, jeg liker dagens duppeditter. Likevel er dette en tapt tid. En tid som nå bare finnes i minner og fotoalbum. Eller som en brå følelse ved den rette filmen eller musikken. Derfor har dette tiåret satt dype klør i meg.
Jeg savner virkelig å lytte på radioen, da helst Ti i skuddet. Da satt vi klare med kassettspilleren. Vi måtte trykke raskt på opptak når radioverten endelig holdt kjeft. Slik kunne sangen fortsette uforstyrret. Noen vil sikkert mene at dette var ekstremt tungvint. I dag har vi jo Spotify og andre strømmetjenester. Alt finnes kun få trykk unna på telefonen. Dermed slipper man å spole, snu platen eller trykke seg i hjel.
Å vokse opp med eldre søsken hadde sine musikalske fordeler. Videre var et variert musikkfelt en stor del av oppveksten min. Fra pop til knallhard heavy metal. Tonene fylte loftet hjemme, og jeg sugde til meg stilartene som en svamp. På den andre siden er det enkelt å forstå fascinasjonen min i dag. Jeg elsket sanger med heftige gitarriff. I tillegg var den klassiske el-trommelyden et absolutt must på slutten av 80-tallet.
Derfor har jeg gravd dypt i hukommelsen. Jeg har rett og slett støvsugd hjernen for glemte perler. Disse sangene fortjener nemlig å se dagens lys igjen. Dette er en blanding fra filmens verden og hitlistene. Vi må jo reklamere for et tiår som ga oss mer enn hockeysveis og MacGyver. Dessuten ga det oss rare norske grupper som Shatoo og Drama. For ikke å snakke om Muffe og Gækki! La oss hoppe tilbake i tid og møte den yngre utgaven av oss selv i døra.
Pat Benatar – We Belong
Jeg husker ekstremt godt at denne ble spilt i huset. Trommer, synth og deilige gitarstrofer driver verket fremover. Dette gir sangen det lille ekstra når det skal vibrere skikkelig i høyttalerne. We Belong er hentet fra albumet Tropico fra 1984. Dessverre brukte ingen av datidens ungdomsfilmer denne perlen, bortsett fra TV-filmen Surviving. De fleste husker den kanskje fra komedien Talladega Nights. Likevel tilhører den opprinnelig en helt annen generasjon.
Stevie Nicks – I Can’t Wait
En av brødrene mine hadde platen Rock a Little i samlingen sin. Jeg spilte den oftere for meg selv enn jeg vil innrømme. I Can’t Wait var det første sporet på A-siden. Jeg falt pladask med en eneste gang. Her får vi deilige keyboards og fete el-trommer helt fra start. Videre byr den på en fantastisk gitarsolo midt i sangen. Dessuten får vi et mellomspill som lukter John Hughes lang vei. Man får rett og slett følelsen av at dette burde vært bakgrunnsmusikk i en av hans filmer. Sangen kom ut da ungdomsfilmene regjerte som mest. På tross av dette havnet den dessverre aldri i det store søkelyset.
Big Pig – Breakaway
Dette er en litt merkelig sang fra et australsk funk- og popband. Sporet havnet faktisk som introlåt til kultfilmen Bill & Ted’s Excellent Adventure fra 1989. Likevel hørte jeg den lenge før jeg så selve filmen. I voksen alder gir denne rytmen meg en skikkelig John Carpenter-følelse. Kanskje er det bruken av trommer og synth som gir denne magiske likheten? For en stund tilbake surfet jeg på nettet. Da dukket det brått opp en montasje av Carpenter-filmer. Nettopp Breakaway var brukt som det bankende lydsporet. Er det noe jeg elsker, så er det Carpenter sine fantastiske soundtracks. Dermed er dette nok en gyllen perle blant 80-tallets glemte sanger.
E.G. Daily – Mind Over Matter
Jeg måtte naturligvis ta med en låt som faktisk ble brukt i en film. Komedien Summer School fra 1987 husker jeg utrolig godt. Det samme gjelder definitivt denne herlige sangen. Vi hadde singelen i huset den gangen. Etter å ha sett filmen, gikk plata utallige ganger på repeat. Sangen faller rett i den klassiske 80-tallskategorien. Vi snakker pop, drivende trommer og tung bruk av synth. Noen ganger fester slike corny låter seg i hodet. Før man vet ordet av det, elsker man låta mer og mer.
Dere har nå lest om sangene som formet smaken og stilen min. Ikke minst formet de min store kjærlighet for dette spesielle tiåret. Den røde tråden i dagens tips er sterke, kvinnelige innslag. De leverte nemlig enormt mye bra vokalt sett. I tillegg serverte de pop og listemusikk som dessverre ble forbigått av altfor mange. Dette var tross alt en tid da rocken skulle være beinhard. Vokalisten skulle helst se skikkelig shabby ut, og bandet måtte bestå av barske menn. Likevel er det kvinnene som virkelig bærer disse minnene i dag.
«Look, I got to go, I got to go. And if I got to go, you got to go.»