Highlander (1986): Sverdkamper, Queen og ekte VHS-magi
«From the dawn of time we came; moving silently down through the centuries, living many secret lives, struggling to reach the time of the Gathering; when the few who remain will battle to the last. No one has ever known we were among you… until now.»
I disse dager hamrer jeg dette inn på tastaturet mens ryktene svirrer om nok en nyinnspilling i Hollywood. Nå skal nemlig Highlander fra 1986 få nytt liv. Wow, hva annet er nytt? Det virker helt bunnskrapet for originale ideer der borte. Derfor må studioene tydeligvis grave i gamle klassikere for å finne noe bra.
Er det ikke snart på tide å la disse filmene ligge i fred? Store verk som Dr. Zhivago og Ben-Hur har allerede fått sine nyinnspillinger, enten som TV-filmer eller med gigantiske kinobudsjetter. Videre er det altså kultfilmen Highlander som skal få gjennomgå. Denne gangen tar stjerner som Henry Cavill, Dave Bautista og selveste Russell Crowe føringen. Bak kameraet finner vi John Wick-mesteren Chad Stahelski. Jeg vet at mange mener John Wick-filmene er ren søppelunderholdning. Likevel er smaken som baken – den er garantert todelt. Love it or leave it! Hvis du først har sett alle sammen som en ekte filmhater, har jo filmene uansett fanget interessen din. Dermed er oppdraget fullført.
«You talk funny, Nash. Where you from?»
En tidsreise tilbake til 1987
Det er imidlertid ikke den nye filmen vi skal sette i søkelyset nå. Neida, vi setter oss heller inn i en Doctor Who-tidskapsel og reiser tilbake i tid. Vi skal til en epoke der vi var unge, og verden så helt annerledes ut. Vår utgave av sosiale medier var å sende papirlapper i skoletimen. Skulle du ha tak i noen, måtte du bruke hustelefonen som hang på veggen eller sto på et bord i gangen. Man ringte rett og slett for å høre om kompisen kunne komme på besøk den dagen. Vi skal tilbake til det herrens år 1987.
«My cut has improved your voice!»
Kinoene i USA viste Highlander allerede høsten 1986. Vi var litt tregere her til lands, så det norske kinopublikummet fikk den først våren 1987. Jeg var uansett ikke gammel nok til å komme inn på kino. Dessuten ante jeg ikke at en slik film eksisterte engang. Vi småtroll måtte pent vente til kassetten dukket opp som leiefilm på sjappa.
«MacLeod, it’s good to see you again. It seems like a hundred years.»
Sommeren det året lånte jeg Maximum Overdrive på video. Jepp, det er den fra Stephen King med et ekstremt engasjerende soundtrack fra AC/DC. Som vanlig var glimt fra kommende lanseringer et kjærkomment innslag på kassetten før selve hovedfilmen startet. Plutselig dukket det opp noe helt nytt og fascinerende på TV-skjermen. Det var en musikkvideo stappet med klipp fra en film som så helt rå ut. Sangen var A Kind of Magic med Queen. Bildene viste intense sverdkamper, lynnedslag, eksplosjoner og selveste Sean Connery! Hva i all verden er dette, tenkte jeg. (Eller nei, min aller første tanke var faktisk hvilken fet sang dette var). Jeg var absolutt ikke frelst på musikaler i barndommen. Likevel måtte jeg umiddelbart spole tilbake for å se traileren én gang til. Og enda en gang. Helt på slutten lyste tittelen Highlander mot meg.
«It also left a man’s decapitated body lying on the floor next to his own severed head. The head, which of this time, has no name.»
Kronerulling på videosjappa
Wow, holy cow! Denne filmen måtte jeg bare låne. Til min store skuffelse kom den ikke ut på leievideo før sent på høsten. Dagene sneglet seg avgårde, og måned etter måned forsvant sakte. Det er rart med det. Når man er ung, går tiden uendelig sakte. Jo eldre man blir, desto raskere forsvinner timer, dager og år ved hvert eneste blunk.
Som i alle andre vennegjenger på 80-tallet, var helgen alltid satt av til film. Vi spleiset og la sammen det vi hadde av kronestykker for å leie én eller to kassetter for kvelden. Deretter marsjerte en hel bataljon samlet ned til videosjappa for å sikre dagens fangst.
«Of course you are…»
Det var en evig kamp inne i butikken hver eneste gang. Alle hadde jo sine egne meninger og ulik smak. Noen ganger gikk valget imidlertid svært raskt. Denne kvelden var Highlander selvskreven. Vi samlet oss hjemme hos en i gruppen, og vi rigget oss til i sofaen, i stoler og rett på gulvet. Så dempet vi lyset. Fra den magiske introen og musikken som fulgte, ble dette et eventyr uten sidestykke. Enkelte i vennegjengen mente riktignok at filmen var rent vissvass. For min del var dette derimot noe helt unikt.
«I apologize for calling your wife a bloated warthog, and I bid you good day.»
Vi fikk servert gnistrende sverdkamper, den klassiske kampen mellom det gode og det onde, samt utrolig kule effekter. Dette var en ekte helaftens spillefilm, spør du meg. Jeg hadde ikke fylt 12 år ennå, så dette var mektige saker. Følgelig måtte jeg leie kassetten helt alene noen dager senere, kun for å nyte den i reprise.
«Whatever you say, Jack. You are the master race.»
Én udødelig kriger: Slik er handlingen
Men hva gjorde egentlig denne historien så fengende?
«We’re in the Highlands, where else? Running down a mountainside. The sun is shining. It’s not cold. You’ve got your sheepskins on, and the boots I made for you. Good night, my bonny Heather.»
Historien starter på 1500-tallet i Skottland, der klanhøvdingen Connor MacLeod overlever et dødelig sverdhugg i kamp og blir drevet i eksil av sin overtroiske landsby. Senere oppsøkes han av den karismatiske mentoren Ramírez, som avslører at MacLeod er en del av en hemmelig rase udødelige krigere. Disse krigerne kan kun drepes ved halshugging, og de må kjempe mot hverandre gjennom århundrene for å absorbere hverandres krefter. Deretter hopper filmen frem til 1980-tallets New York, hvor MacLeod lever skjult som antikvitetshandler. Tiden for det endelige oppgjøret – «The Gathering» – er imidlertid kommet. Den sadistiske kjempen Kurgan, mannen som nesten drepte ham for 400 år siden, slakter seg nå gjennom storbyen for å kreve den ultimate prisen. Til slutt står bare de to erkefiendene igjen under neonlysene, klare for en siste, brutal sverdduell. For som regelen lyder: «There can be only one!»
«The Kurgan. He is the strongest of all the immortals. He’s the perfect warrior. If he wins the Prize, mortal man would suffer an eternity of darkness.»
Musikkvideo-estetikk og kanonbra håndverk
På denne tiden så vi stort sett bare sverdkamper i piratfilmer, ninjafilmer og tvilsomme utgivelser fra Golan-Globus (Cannon Films), hvis vi ser bort fra lyssablene i Star Wars. Derfor var Highlander et vanvittig friskt pust i oppveksten vår. Likevel trakk den merkelig nok ikke folk av huse da den gikk på kino.
«I am Connor MacLeod of the Clan MacLeod. I was born in 1518 in the village of Glenfinnan on the shores of Loch Shiel. And I am immortal.»
Manuset var jo helt strålende. Det ble skrevet av blant andre Gregory Widen, som senere ga oss Backdraft og The Prophecy (1995), i samarbeid med Larry Ferguson, mannen bak The Presidio og Beverly Hills Cop II.
Et godt manus krever imidlertid en visjonær regissør. Her kommer Russell Mulcahy inn i bildet. Han hadde tidligere dyppet tåen dypt i musikkvideoens verden, og han regisserte ikoniske videoer for The Buggles, Elton John, Ultravox og ikke minst Duran Duran. Dessuten kom han rett fra den australske monsterfilmen Razorback. Visuell magi var med andre ord ikke noe nytt for denne mannen.
«I have something to say! It’s better to burn out than to fade away!»
Musikken spiller også en enorm rolle for stemningen. Komponist Michael Kamen skuffer alldeles ikke. Han leverer intense toner og en enorm dybde i orkesteret. Nettopp denne stilen perfeksjonerte han videre i årene som fulgte, da han ga oss den ypperste actionfølelsen i både Lethal Weapon og Die Hard.
En herlig blanding av nasjonaliteter
Rollelisten besto av en mildt sagt merkelig kombinasjon av nasjonaliteter, men alt klaffet likevel perfekt på skjermen:
- Christopher Lambert: Franskmannen som spiller den skotske høyfjellskrigeren Connor MacLeod. Han kom rett fra braksuksessen Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes.
- Sean Connery: Den ekte skotten og James Bond-legenden, som her briljerer i rollen som den egyptisk-spanske adelsmannen Juan Sánchez-Villalobos Ramírez.
- Clancy Brown: Den kraftige og imponerende skuespilleren som viste muskler i Walter Hills Extreme Prejudice. Her er han uforglemmelig som den onde Kurgan.
- Alan North: Kjent fra den sprø ZAZ-serien Police Squad!, og spiller her NYPD-inspektøren Frank Moran.
- James Cosmo: Den solide karakterskuespilleren som vi har sett i utallige storfilmer, dukker opp som etterforsker Walter Bedsoe.
«Father! Forgive me, I am a worm…»
I tillegg burde egentlig bandet Queen stått oppført på rollelisten. Hele filmen oser nemlig av deres legendariske sanger fra start til slutt. Vi får udødelige hits som Princes of the Universe, Gimme the Prize, Don’t Lose Your Head, A Kind of Magic og selvsagt den ultimate balladen Who Wants to Live Forever.
Fun facts fra arkivet
Litt nerdefakta er alltid gøy å ta med på tampen. Visste du at Clancy Brown fikk skurkerollen takket være selveste Sting? De to spilte sammen i filmen The Bride året før. Dermed anbefalte Sting ham varmt til regissør Mulcahy, ettersom Brown var ragende høy og hadde den ekstremt karismatiske, mørke stemmen. Den stemmen husker vi også svært godt fra Deadly Pursuit (Shoot to Kill).
Videre ble den amerikanske kinoutgaven faktisk klippet ned. Distributørene i USA likte tydeligvis ikke de akrobatiske saltoene som ble utført under den aller første sverdduellen i parkeringshuset. Den internasjonale utgaven beholdt heldigvis alt intakt, og derfor representerer den regissørens sanne visjon.
Hele filmen står igjen som et visuelt og lydmessig episk eventyr. Selv om den floppet ved lansering, har den vokst til å bli et ekte kult-klenodium. Jeg elsket den ved første øyekast på VHS i 1987, og kjærligheten har absolutt ikke rustet med årene. Dette er en tidløs klassiker som går rett inn under fanen «They Don’t Make Them Like This Anymore». To tomler opp hver eneste gang den snurrer!
Hey, it’s a kind of magic!
80s Action David Lynch FilmNoregRundt hottast John Carpenter netflix profil Sci-Fi slakt Spooktober 2026 Stephen King Stranger Things Thor Dahlstrøm VHS Walter Hill