Slasher-feber: Når Scream og Saw nekter å dø

Slasher-filmer har en massiv fanbase. Gjennom det glade 80-tallet ble disse filmene spydd ut år etter år. Vi snakker selvsagt om bautaer som Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street, samt alle de utallige oppfølgerne. Videre har vi kultklassikere som The Burning, Sleepaway Camp, Intruder, My Bloody Valentine og Rosemary’s Killer. Dette tiåret var med andre ord en ren gullgruve for gore, blod og brutale slashers.

Men alt kommer til en slutt. Ved inngangen til 1990-tallet gikk luften gradvis ut av disse bloddryppende pengekuene. De ble rett og slett mer og mer utvannet for hvert nye sprell. Imidlertid begynte humoren å ta overhånd. Plutselig var ikke Freddy Krueger den ubeskrivelig skumle morderen lenger, men han ble heller transformert til en latterbombe der kule replikker gikk foran ren frykt. Slasher-filmen gikk i dvale, men den ble aldri helt utryddet.

Studioene ønsket ikke lenger å pumpe ut slike filmer. Nå var det action, komedier og drama som skulle få kinokassene til å klinge. Deretter kom Oscar-filmene i fokus. Jo større sjanse det var for å vinne en gullstatue, desto mer penger ble lagt på bordet.

Men så kom vi til midten av 90-tallet. Mesteren selv, Wes Craven, blåste plutselig nytt liv i sjangeren med Scream (1996), sterkt hjulpet av et fantastisk manus fra Kevin Williamson.

«You should never say «Who’s there?» Don’t you watch scary movies? It’s a clear death wish.»

En støvete Plymouth og et nytt ikon

Craven, mannen som opprinnelig ga liv til selveste Freddy Krueger, serverte publikum noe helt ferskt. Det var egentlig den samme gamle oppskriften. Likevel føltes det som å dra presenningen av en 1958 Plymouth Fury som hadde stått gjemt i en garasje helt siden den rullet ut fra fabrikken.

«…never, ever, under any circumstances, say «I’ll be right back,» because you won’t be.»

Vi ble raskt kjent med Ghostface. Denne maskerte morderen steg umiddelbart inn i rekken blant legender som Freddy, Jason og Michael. Dermed fikk vi servert brutale drap på skoleungdommer, en uheldig rektor, og egentlig alle andre som våget å krysse hans vei.

«Don’t you blame the movies. Movies don’t create psychos, movies make psychos more creative!»

Craven tok selv styringen og ga oss to bunnsolide oppfølgere i 1997 og 2000.

Spoler vi deretter frem til midten av 2000-tallet, slo en ny film ned som en bombe. James Wan satt i regissørstolen for sin første store produksjon. Sammen med et knallhardt manus fra Leigh Whannell ga han liv til Saw (2004). En ny runde med slasher-feber var dermed et faktum.

«Yes, I’m sick, officer. Sick from the disease eating away at me inside. Sick of people who don’t appreciate their blessings. Sick of those who scoff at the suffering of others. I’m sick of it all!»

Spill eller dø i Hollywoods kvern

Dette var imidlertid ikke den typiske slasheren vi kjente fra før. Jigsaw dreper deg ikke direkte. Neida, han plasserer deg i djevelske feller, og deretter er det opp til deg selv å ta det uhyggelige valget. «Live or die, make your choice». I klassisk Hollywood-stil førte dette raskt til en eviglang rekke med oppfølgere. Fra midten av 90-tallet og frem til i dag, er det faktisk bare Scream og Saw som fortsatt troner helt der oppe.

Mitt store spørsmål oppi det hele er: Hvor lenge kan man egentlig fortsette en franchise? Jeg prøver ikke å rakke ned på en mester som Wes Craven eller et talent som James Wan. Likevel må man spørre seg om de ikke snart bør ta en velfortjent pause.

Ghostface i familieterapi

Gjennom syv filmer (og en åttende på vei i 2027) har handlingen i Scream gått fra et genialt hevnmotiv til ren utvanning. Vi følger Sidney Prescott som kontinuerlig jages av stadig nye, maskerte Ghostface-mordere med syltynn motivasjon. Det startet brutalt og briljant med psykopatiske ekskjærester, men har siden kokt ned til et evigvarende meta-blodbad. Alt fra misunnelige mødre, sjalu halvbrødre og bitre fettere, til rabiate filmnørder og hevngjerrige nabokjerringer tar nå på seg masken for å sikre seg sine femten minutter med berømmelse i et fiktivt filmunivers.

«Let’s face it, baby, these days, you gotta have a sequel!»

Jigsaws endeløse tortur

Saw-franchisen har på sin side mutert fra en intens psykologisk thriller til bekmørk torturporno spredt over ni filmer pluss en spin-off. Den kreftsyke John «Jigsaw» Kramer og hans utvalgte lærlinger kidnapper folk som har vært uvennlige mot ham eller andre. Deretter plasserer de ofrene i vanvittige, mekaniske feller. Enten du var kynisk, uhøflig, eller ga ham avslag på forsikringen, er straffen den samme. Ofrene står overfor et bestialsk valg: Ofre en kroppsdel og lev med en permanent deformasjon, eller bli slitt i stykker i et massivt blodbad før klokken ringer.

«Most people are so ungrateful to be alive. But not you. Not anymore.»

Hvem trekker det lengste strået?

Så hvem står sterkest i det lange løpet? Blir det Scream-filmene, som tydeligvis aldri har tenkt å gi seg? Eller blir det Jigsaw, som mest sannsynlig gjør nok et comeback i løpet av de nærmeste årene?

Personlig må jeg si at Scream-franchisen har blitt ekstremt syltynn. Det virker som om de har kokt kaffe på den samme gruten ti ganger, og nå smaker det rett og slett kattepiss. Jeg kjøpte konseptet da Craven holdt stramt i tøylene. Dessverre finnes det en grense for hvor lenge man kan holde på. Hvor mange sinte, psykotiske foreldre eller familiemedlemmer kan man egentlig grave frem? Å involvere totalt ukjente individer med motiver som gir null mening, sender et tydelig signal om hvor dette kommer til å ende.

Jigsaw og gjengen har nok også spilt ut sine beste kort. Følgelig lurer jeg oppriktig på hvor mange flere som skal lide i postludiet til den nå avdøde John Kramer. Skal de bringe inn det stakkars postbudet som var en dag forsinket med brevet som kunne ha hjulpet kona? Eller hva med drosjesjåføren som kuttet over i feil kjørebane, slik at Kramer måtte bråbremse akkurat idet han fikk vite om hjernesvulsten sin?

GAME OVER!

Kom igjen, Hollywood. Skriv et genuint bra manus. Ikke bare snekre sammen sprø feller for folk for å skape et meningsløst blodbad på lerretet.

Jeg kan riktignok ikke bli for negativ. Har man først sett alle filmene i begge seriene, indikerer jo det at noe fremdeles trigger et eller annet i meg. Jeg vil påstå at de tre første filmene fra begge franchisene er de desidert beste. Resten kan pent defineres som «live, die, repeat».

For å blande disse to legendene i et passende sitat:

«I want to play a game. What’s your favorite scary movie?»