The Hitcher (1986): Rutger Hauer og ren terror på VHS

«His name is John Ryder.»

Blant alle de gode, og ikke fullt så gode, minnene fra den glade VHS-tiden, er det alltid de aller beste stundene som sitter dypest i ryggmargen. Jeg tror mitt første møte med The Hitcher fant sted høsten 1987. Jeg hadde allerede sett den intense traileren rulle over skjermen på andre kassetter fra Mayco, og filmen vekket umiddelbart interessen min.

«WHY DIDN’T HE KILL US?»

Jeg skulle gjerne ha skrytt på meg at jeg selv løp ned til sjappa for å leie den på lanseringsdagen. Sannheten er imidlertid at min søster tok med seg denne godbiten hjem, sammen med en velkjent Moviebox for helgen. Dermed var fredagsfilmen trygt i boks. I kjent stil for en ekte filmkveld i heimen, sto snacksen klar på bordet. Hele gjengen satt med øynene spikret mot 25-tommeren, som tronet som en ren altertavle i stua. Det syntes i hvert fall jeg den gangen, selv om jeg var ung og ikke hadde så mye peiling på alt mulig ennå.

Hvem skapte egentlig filmfreaken?

Gjennom hele oppveksten fikk jeg alltid passet mitt påskrevet som familiens desidert mest filminteresserte. En ekte «filmfreak» var vel merkelappen jeg oftest hørte. Det stemte muligens, men det var jo søsknene mine som dro inn leiefilmer i enorme mengder (ved siden av meg selv, så klart). Vi snakker om udødelige titler som Django, Streets of Fire, Missing in Action 1 & 2, Horror Express, Scanners, Rats, First Blood-filmene, Firestarter, The Evil, Karate Kid, Stripes og Never Too Young to Die. Ja, til og med Thunder, selv om akkurat den må defineres som høyst tvilsom. Listen er utrolig lang, så vi stopper like gjerne der.

«Actually we’re all from Mars around here, we keep our spaceship out back. So… what planet are you from?»

Til og med min egen far dro sitt strå til stabelen. Han var alltid dypt forundret over at jeg kunne bruke så mye av fritiden min inne på den lokale videosjappa. Likevel kom han selv stadig hjem med klassikere som Raiders of the Lost Ark, Pat Garrett and Billy the Kid, Smokey and the Bandit, The Dead Zone, The Outlaw Josey Wales og selvsagt James Bond-filmene.

Derfor lurer jeg av og til på hvem som egentlig skapte hvem i det huset. Som AC/DC så treffende synger på lydsporet til Maximum Overdrive: «Who Made Who»!

«You’re gonna get yourself killed. And if you don’t, you’re gonna be in a whole lotta trouble.»

Psykologisk terror i stua

Denne mørke høstkvelden i 1987 var det altså en nådeløs thriller som skulle sluke all oppmerksomheten min. Filmen startet så rolig, akkurat slik disse historiene ofte gjør. Jo lenger ut i spilletiden vi kom, desto mer fryktinngytende ble imidlertid stemningen. Dette skyldtes først og fremst den ultimate skurken, eller massemorderen, som er et mer dekkende ord for denne rollefiguren. Det var nødvendigvis ikke det at enkeltscenene var så eksplisitt grusomme. Effekten lå heller i måten grusomhetene ble antydet på. Dermed produserte man bildene selv inne i sitt eget hode, og det er ofte langt skumlere enn å se alt direkte på skjermen. Det var en utrolig smart vri av filmskaperne.

«My mother told me never to do this.»

En dødelig tjeneste i Texas-ørkenen

På en regntung og øde motorvei i Texas-ørkenen trosser unge Jim Halsey morens advarsler og plukker opp den mystiske haikeren John Ryder. Denne uskyldige tjenesten forvandler raskt turen til et levende mareritt når Ryder trekker kniv og ber Jim om å stoppe ham fra å drepe igjen. Jim klarer heldigvis å dytte psykopaten ut av bilen i fart. Lettelsen blir imidlertid kortvarig da han senere spotter Ryder blant kosebamsene i baksetet på en forbipasserende stasjonsvogn. Like etter ligger barnefamilien slaktet langs veien, og politiet jakter nådeløst på Jim som hovedmistenkt for ugjerningen. Dermed kastes han og servitrisen Nash ut i en dødelig katt-og-mus-lek på landeveien, fanget mellom lovens lange arm og en sadistisk massemorder som nekter å slippe taket.

«I’m going to sit here. And you’re going to drive.»

Et mareritt som bare blir bedre med årene

Det var den rå intensiteten til haikeren som virkelig fikk meg til å elske denne historien. Som ung tenkte jeg ikke så mye over det tekniske håndverket bak kameraet. Det handlet utelukkende om hvordan karakteren John Ryder oset av ren frykt. Følgelig ble vi mildt sagt traumatiserte, hele gjengen som satt klistret foran TV-en i stua den kvelden.

«That’s what the other guy said.»

Jeg har sett The Hitcher utallige ganger gjennom årene. Filmen gir meg bare en bedre og bedre følelse ved hvert eneste gjensyn. Da snakker vi om alt fra de øde omgivelsene og fotoarbeidet, til musikken og den nådeløse torturen Jim gjennomgår, både fysisk og psykisk. En dørgende rolig kjøretur forvandles til et horribelt mareritt. Dette er utvilsomt noe ingen ønsker å oppleve noensinne.

«Because I cut off his legs… and his arms… and his head… and I’m going to do the same to you.»

Mesterlig håndverk på landeveien

Bak kameraet fikk regissør Robert Harmon jobben med å forvandle ørkenen i Texas til et rent marerittlandskap. Harmon var en ung filmskaper som hadde laget kortfilmen China Lake et par år tidligere. Dermed var øde landeveier og psykologisk terror allerede et velkjent terreng for ham.

Manuset ble levert av den svært talentfulle Eric Red. Han ga oss senere beksvarte perler som Near Dark, Cohen and Tate, Blue Steel og Body Parts.

Videre hyret de inn mesterfotografen John Seale for å skape de fantastiske bildene. Dette var en mann som virkelig kunne faget sitt. Det beviste han til gangs med filmer som Witness, The Mosquito Coast, Beyond Rangoon, samt den utrolige stemningen i The English Patient.

Vakre bilder, storslått landskap, mental terror og stram regi krever dessuten et unikt lydspor. Komponist Mark Isham, som også leverte varene på The Beast og Point Break, serverer her et eksemplarisk soundtrack. Musikken oser av storhet og drar deg rett inn i midten av handlingen.

«Why are you doing this to me?»

Et uforglemmelig stjernegalleri

Foran kameraet møter vi et glitrende lag med skuespillere som løfter filmen til skyene:

• C. Thomas Howell: Kjent fra Red Dawn, Soul Man og The Outsiders. Han ble så hodestups forelsket i manuset at han bare måtte sikre seg hovedrollen som Jim Halsey.
• Jennifer Jason Leigh: Vi husker henne svært godt fra Fast Times at Ridgemont High og Flesh + Blood. Hun mente selv at det lå noe dypt ektefølt rett under overflaten i rollen som Nash.
• Rutger Hauer: En legende med så mange ikoniske skurkeroller at han for lengst er skrevet inn i historiebøkene. Vi snakker tross alt om Blade Runner, Flesh + Blood og Nighthawks. Her spiller han John Ryder med ekstrem og frydefull nytelse. Flere store navn var opprinnelig tiltenkt rollen, deriblant Sam Elliott, Terence Stamp og selveste David Bowie. Likevel kunne absolutt ingen ha spilt denne karakteren så diabolsk som Hauer.
• Jeffrey DeMunn: Et kjent ansikt fra kultfilmer som Warning Sign og The Blob (1988), som her gjør en solid figur som Captain Esteridge.
• Billy Green Bush: Veteranen fra The River og Critters bekler rollen som den uheldige Trooper Donner.

«What’s your name? Come on. What’s your name? Do you have a name? Do you have a police record? Where are you from?»

Haiking i mørket utenfor Molde

Apropos haiking, så må jeg nesten dele en morsom historie fra mitt eget liv som skjedde for noen tiår siden. Jeg skulle komme meg til Molde og ble nødt til å stikke ut tommelen langs veien. Dessverre var det ikke en eneste bil som stoppet. Der og da tenkte jeg irritert at vennligheten jammen ikke sto høyt i kurs blant samfunnets borgere lenger.

Plutselig gikk det imidlertid et lys opp for meg. Plassen jeg sto på der i stummende kveldsmørke, lå jo vegg i vegg med et svært kjent psykiatrisk hjem i området! Jeg ville jo aldri i verden ha plukket opp en enslig fyr derfra midt på natta selv. Hvorfor i all verden skulle noen andre tørre å stoppe da?

Ja, det var den gang, og tiden er en annen nå. Derfor sier jeg bare: Trykk play i kveld, og nyt 80-tallets aller råeste vri på en vennlig tjeneste langs landeveien!

I want you to stop me.