Tingen fra en annen verden (1982)
«Se til helvete og kom dere vekk. Det er ikke en bikkje, det er en slags ting! Det imiterer en bikkje, det er ikke virkelig! KOM DERE VEKK IDIOTER!!»
En uforglemmelig åpning
Denne UFO-filmen går rett på sak. Først kommer et utenomjordisk romskip ut fra det ukjente og går i bane mot jorden. Deretter smeller tittelen mot oss på en ekstremt imponerende måte. Tidsangivelsen «Antarctica, winter 1982» dukker opp, og man begynner umiddelbart å tenke. Kommer skipet nå, eller har det allerede landet? Dette er rett og slett en av de råeste åpningene jeg noen gang har sett.
«I was wonderin» when El Capitan was gonna get a chance to use his popgun.»
Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde sett denne klassikeren på kino i 1982. Likevel fikk jeg endelig sett den i godstolen på slutten av 80-tallet. Tror jeg så Predator først fordi åpningen med UFO mot jorden var utrolig lik, men det var så tøft og rått å se. Publikum hadde imidlertid ingen anelse om hvilket mareritt som skulle åpenbare seg i løpet av de neste to timene. Vi blir nådeløst sugd inn i et beinkaldt og isolert landskap. Her blir intense værforhold, paranoia og et fiendtlig monster selve kjernen i handlingen.
Sensur og britisk VHS-magi
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett denne, men den skuffer meg aldri. I Norge ble filmen opprinnelig utgitt av Esselte, og den havnet kjapt på listen over kraftig sensur. «Praised the lord», tenkte vi da den heldigvis dukket opp i venneflokken via en uklippet VHS fra England. Følgelig fikk vi en rå utgave som inneholdt all gørr, alt blod og det lille ekstra vi gikk glipp av i første runde.
Bruker minst mulig tid her på en forklaring av selve filmen så en kort oppsumering vil vel passe bedre, med tanke på at de fleste filmbuffs har med 100% har sett denne filmen. Det gjelder og alle som liker å anmelde, analysere eller eventuelt de som har en liten Carpenter, Craven til og med en Bloomhouse i magen og vil lage sin egen film en gang i fremtiden.
«I dunno what the hell’s in there, but it’s weird and pissed off, whatever it is.»
Tingen fra en annen verden
Når det amerikanske forskningsteamet ved Outpost 31 redder en tilsynelatende uskyldig sledehund fra gale, skytende nordmenn, inviterer de uvitende inn et utenomjordisk mareritt. Videre oppdager amerikanerne at denne fremmede livsformen kan assimilere og perfekt imitere enhver levende organisme den kommer i kontakt med. Dermed eskalerer spenningen raskt til et brutalt, klaustrofobisk «virusmonsterutbrudd» hvor ingen på basen lenger kan stole på hverandre, og hvor hele verdens eksistens plutselig står på spill.
«You gotta be fuckin» kidding.»
Praktiske effekter og en syk Bottin
Denne utgivelsen er egentlig en nyinnspilling av The Thing from Another World fra 1951, produsert av Carpenters store forbilde, Howard Hawks. Carpenter tar imidlertid historien et gigantisk skritt videre. Han henter dypere inspirasjon fra den originale novellen Who Goes There? fra 1938.
Filmingen og lokasjonen skaper en ekstremt øde og isolert følelse. Som vanlig strekker regissøren strikken for hva som er mulig med visjoner og talent. Her bryter han faktisk strikken tvers av. Vi som publikum får servert noe av det råeste av effekter i en tid helt uten datagrafikk. Følgelig er det kun matte paintings og praktiske genistreker som gjelder.
En ung herremann ved navn Rob Bottin gjorde sitt absolutt beste på effektfronten. Han sørget for at Carpenter-følelsen dro oss rett inn i det groteske. Ryktene forteller at Bottin jobbet så intenst at han faktisk ble syk mot slutten av produksjonen.
«I know you gentlemen have been through a lot, but when you find the time, I’d rather not spend the rest of this winter TIED TO THIS FUCKING COUCH!»
En symfoni av is og stjerner
Man får en grøsselig følelse av den iskalde karakteroppbyggingen. Vi sitter i et beinkaldt Agatha Christie-mysterium hvor døden venter rundt hvert hjørne. Ikke nok med å presentere dette som en eksklusiv michelin-rett, Carpenter hyret også inn maestro Ennio Morricone. Den legendariske komponisten skapte den ultimate lydrammen rundt hele marerittet. Soundtracket står bunnsolid på egne ben som et mesterverk. I tillegg leverer Bill Lancaster et gnistrende manus.
«Hey, Sweden!»
Som vanlig vet regissøren nøyaktig hvordan han skal håndplukke de riktige skuespillerne. Kurt Russell leverer en utrolig prestasjon, og rollen fungerer som en perfekt motvekt til Snake Plissken og Jack Burton. Videre får vi knallsterke prestasjoner fra Wilford Brimley, Richard Dysart, Donald Moffat og Carpenter-kjenningen Keith David.
«Cheating bitch.»
Skyggen fra E.T. og den geniale slutten
Jeg forstår veldig godt at filmen slet med å finne kinopublikummet sitt under lanseringen. Folk flest ønsket seg en koselig film om utenomjordisk liv, akkurat slik som den søte E.T.. De færreste ville ha en dyster, blodig og skummel visjon om stjernenes sanne natur. På den andre siden startet snøballen virkelig å rulle da filmen ble tilgjengelig på leievideo. I dag regnes den utvilsomt som en udødelig klassiker.
«Why don’t we just… wait here for a little while… see what happens?»
Slutten er kanskje den mest omdiskuterte i hele Carpenters portefølje. Er begge to infisert? Er bare én av dem tingen? Eller er de faktisk bare to frosne mennesker? Det er rett og slett genialt utført. Her må man tenke selv og la fantasien spinne videre lenge etter at skjermen har gått i svart.
Av alle hans filmer troner denne ekstremt høyt på listen. Den treffer knallhardt, selv hos dem som vanligvis ikke er blodfan av sjangeren, men som elsker mesterlig filming og klaustrofobisk stemning.
«Yeah, fuck you too!»